Kommentar 03.01.2022: Statsforvalteren i Agder har opphevet et bystyrevedtak om avvisning av et innbyggerinitiativ. Det er sjelden kost, og en smekk til kommunens administrative og politiske ledelse.
Av Bernt H. Utne, publisert 03.01.2022
Statsforvalteren har opphevet bystyrevedtaket fra 14. april 2021 som avviste å behandle et innbyggerinitiativ om flytting av sonekontoret i Songdalen. Saken førte til krav om lovlighetskontroll, og ble behørig omtalt i Argument Agder. For vår presentasjon av saken høstet vi både kritikk og spott fra ansvarlige krefter i Høyre og Arbeiderpartiet. Særlig vår illustrasjon til artikkelen Hvorfor ikke lytte? av bystyrerepresentantene Stian Storbukås (FrP) og Svein-Harald Mosvold Knutsen (Uavhengig Folkelista) falt ordføreren tungt for brystet. Vi har derfor tillatt oss nok en gang å bruke samme illustrasjon. Kanskje kan det i lys av Statsforvalterens vedtak være nyttig til refleksjon og ettertanke?
For Statsforvalterens oppheving av bystyrevedtaket er pinlig. Den er ubehagelig for bystyret og det politiske miljø, den svekker tilliten til lokaldemokratiet, og den er sårende for dem som er direkte berørt av saksbehandlingsfeilen. Og den er et kraftig spark på skinnleggen til kommuneadvokaten og kommunedirektør Dunsæd som rådet ordføreren i saken. Men ansvaret for misæren har først og fremst den politiske ledelse under ordfører Jan Oddvar Skisland, godt støttet av de krefter i bystyret som ønsket en avvisning av innbyggerinitiativet.
Arbeiderpartiet under Skislands ledelse har hatt lederrollen i den meget skjøre flertallskoalisjonen som siden siste valg har utgjort bystyrets politiske grunnlag. Ordfører Skisland og hans nærmeste medarbeidere har ikke hatt noen heldig hånd med sitt politiske virke. Å navigere i urent farvann med dårlige kart er en krevende oppgave for selv den mest drevne navigatør. Oppgaven med å styre bystyreskuta trygt og sikkert mellom alle farlige skjær i Kristiansands politiske skjærgård har nok vært utfordrende. Men sjelden har vi sett så mange politiske grunnstøtinger som i inneværende valgperiode.
Jan Oddvar Skisland er som ordfører for alle praktiske formål nå vingeklippet og tvunget til å opptre som en paradefigur. Han har ingen politisk innflytelse lenger, og det er hans egen feil.
Det er nok å nevne ordfører Skislands vingling i forbindelse med en eventuell folkeavstemning om en reversering av kommunesammenslåingen. Uten å ha drøftet det internt i eget parti, gikk han plutselig ut i media og kunngjorde at han kunne se for seg en folkeavstemning om løsrivelse av Søgne og Songdalen. Det ga motstanderne av storkommunen nytt mot. Men da det gikk opp for ham at han ikke hadde støtte i eget parti, snudde han tvert, og gikk i mot å avholde en folkeavstemming som han selv hadde tatt til orde for.
I denne saken var han ikke alene om å tråkke i salaten. Da APs gruppeleder Mette Gundersen ble utnevnt til statssekretær, uttalte partilederen i Kristiansand, Helge Stapnes, at det ikke var noen som i øyeblikket kunne erstatte henne. Det førte til at Ap mistet en plass i formannskapet, og at Kenneth Mørk overtok som gruppeleder. Sjelden har vi sett noen overta et lederverv med så liten støtte og oppbakking fra egen partiledelse.
Men kanskje fordi Gundersen i likhet med sin lokale partileder mente hun ikke kunne unnværes, dukket hun opp på medlemsmøtet hvor partiets standpunkt i spørsmålet om folkeavstemming ble behandlet. Der kunngjorde hun at det var viktig "å lytte til de som ikke lager lyd". Derfor mente hun det ikke var nødvendig å holde folkeavstemming. Hvordan lyttingen til de som ikke lager lyd skulle skje uten en folkeavstemming, sa hun ingenting om. Hun fastslo bare at det "er ingenting å evaluere, og det er ingenting å utrede". Dermed smalt hun døra midt i fleisen på de mange som faktisk lager lyd i Søgne og Songdalen, og i andre omstridte politiske spørsmål. Slik vinner man ikke nye velgere.
Men det var ordfører Jan Oddvar Skisland som til slutt torpederte den skjøre flertallskoalisjonen. Avtalen som var koalisjonens politiske grunnlag inneholdt et punkt om ingen ytterligere havneinvesteringer i Kongsgård-Vige i inneværende valgperiode. Da Skisland gikk inn for å investere 79 millioner kroner på Kongsgård-Vige ble dette oppfattet som et løftebrudd. For enkelte av støttespillerne var begeret fullt, og koalisjonen gikk i oppløsning.
Da budsjettet for 2022 ble vedtatt like før jul, fikk opposisjonen flertall for sitt budsjett med én stemmes overvekt, og Skisland er nå tvunget til å styre kommunen på et budsjett han selv og partiet hans ikke har gått inn for.
I et åpenhjertig intervju med Fædrelandsvennen 29. desember innrømmer han at han er ingen-god-politiker-i-den-forstand. I intervjuet fastslår han at han er "desidert blant de dårligste i klassen" på det politiske spill, og at han har vansker med "å fange opp hvordan drevne politikere jobber for å oppnå målene sine". På en måte er det prisverdig at en politiker erkjenner sine egne svakheter. Men intervjuet er egentlig sørgelig lesning. For Skislands innrømmelser hjelper lite i den situasjon Kristiansand nå befinner seg i. Politisk fingerspissfølelse er en forutsetning for om en ordfører skal lykkes i jobben. Og det er ingen trøst å hente i at hans to forgjengere, Harald Furre og Arvid Grundekjøn, slet med samme problem.
Jan Oddvar Skisland er som ordfører for alle praktiske formål nå vingeklippet og tvunget til å opptre som en paradefigur. Han har ingen politisk innflytelse lenger, og det er hans egen feil. Ideelt sett burde han nå tre tilbake og åpne for nyvalg, men det er i Norge ikke mulig. Landsdelens største by må derfor belage seg på fortsatt politisk kaos fram mot neste valg.
Mot denne bakgrunn kan en forstå at enkelte så det som en ulykke at Mette Gundersen forlot byen. Men for Arbeiderpartiet er det først hvis hun av en eller annen grunn skulle returnere til lokalpolitikken at katastrofen truer!
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no
Comments