KOMMENTAR 29.4.21: Til bystyremøtet 14.4 var det sendt inn to innbyggerforslag - om Gartnerløkka-utbyggingen, og flyttingen av sonekontoret i Songdalen. Begge sakene ble avvist av bystyret. Var det jussen som stoppet dem, eller manglende demokratisk sinnelag hos det politiske flertallet ? Statsforvalteren er blitt bedt om å vurdere om begrunnelsen for avvisningen er gyldig.
Av Bernt H. Utne, publisert 29.4.21
Bystyremøtet 14. april får nå formelle etterspill. En gruppe bystyrerepresentanter fra FrP, Pensjonistpartiet, Uavhengige og Uavhengige Folkelista har sendt krav til Statsforvalteren om lovlighetskontroll av to omstridte vedtak. Det dreier seg om vedtak i sak 80/21 vedrørende innbyggerforslag Gartnerløkka og sak 79/21 vedrørende innbyggerforslag om flytting av sonekontoret i Songdalen. Argumentasjonen for kravene om lovlighetskontroll er i hovedsak lik for begge sakene. Det dreier seg om hvorvidt ordførerens begrunnelse og vurdering av lovgrunnlaget for avvisning av behandling er i tråd med gjeldende lover og regler. I tillegg kommer Demokratenes krav om lovlighetskontroll av vedtaket om nytt barnehospice på Egsjordet.
I saken om Gartnerløkka anfører klagerne, bystyrerepresentantene Stian Storbukås, Christian Eikeland og Svein-Harald Mosvold Knutsen at det bør foreligge gode grunner dersom et slikt forslag skal avvises, og at det må vurderes opp mot ulempen ved avvisning. Dessuten hevder de at «lovens vilkår for behandling er oppfylt, og følgelig kan innbyggerforslaget ikke avvises».
De mener også at beslutningen om behandling av en sak må foretas ved fastsettingen av sakskartet når møtet starter. I lovlighetskravet vises det til KS sin håndbok i møteskikk m.m. for perioden 2019-2023. Der anføres at «Det er kun det folkevalgte organet som kan vedta å trekke en sak som står på saklista». Klagerne mener at det ikke er tvil om at sakslista ble godkjent ved møtets begynnelse, og at saken dermed skal behandles. I tillegg anfører de at en sak tilsvarende dette innbyggerforslaget ikke har vært behandlet tidligere i denne valgperioden, av dette bystyret. Selv om deler av saken har vært lagt inn som del av et budsjettvedtak, mener klagerne at dette ikke er overensstemmende med det kommuneloven (§ 12-1, 3. ledd) nevner som samme innhold.
«Det vil være vanskelig å regulere hvor ”like” forslagene må være før det kan være aktuelt å avvise forslaget. ...Tvil i saken kan imidlertid tilsi at denne vurderingen bør foretas av kommunestyret».
I den andre saken (flytting av sonekontoret i Songdalen) følger klagerne, bystyrerepresentantene Kari Berthelsen, Jorunn Aaselle Olsen, Svein-Harald Mosvold Knutsen, og Lill May Vestly, noenlunde samme argumentasjon. De mener at ordførerens forslag til vedtak er villedende. Vedtaket lyder: «Innbyggerforslag er et flott virkemiddel for å engasjere innbyggere. Kommuneloven regulerer og definerer hvordan et innbyggerforslag skal være, men også hva det ikke skal være. I dette innbyggerforslaget kommer lovens begrensning til anvendelse, og bystyret må avvise å behandle saken fordi den har vært opp til behandling i bystyret tidligere». Klagerne er uenige i ordførerens vurdering, og mener at lovens vilkår for behandling er oppfylt. Følgelig kan ikke innbyggerforslaget avvises, og må behandles.
Argument Agder har i forbindelse med avvisningen av de nevnte sakene vært i kontakt med ordfører Jan Oddvar Skisland. I en e-post skriver han at «innbyggerinitiativ som er behandlet i inneværende periode kan ikke behandles». Det kan i denne sammenheng være nyttig å studere departementets høringsnotat i forkant av siste endring av kommuneloven. Her fremgår det (pkt 2.2.2) at «det vil være vanskelig å regulere hvor ”like” forslagene må være før det kan være aktuelt å avvise forslaget. Hvorvidt to forslag er identiske må derfor vurderes konkret i det enkelte tilfelle ...Tvil i saken kan imidlertid tilsi at denne vurderingen bør foretas av kommunestyret».
I samme e-post til Argument Agder viser Skisland også til at han har fulgt «kommuneadvokatens grundige vurdering om at jeg ikke kunne ta saken av kartet ved møtets begynnelse». Det er neppe i tråd med god møteskikk å avvise behandling av en sak som et enstemmig bystyre har vedtatt skal stå på sakskartet. Kommuneadvokatens vurderinger, som ordføreren henviser til, virker ulogiske og mangelfulle. Hvorfor skulle man vedta et sakskart, for deretter å avvise å behandle en sak som man har vedtatt skal stå på sakskartet? Nettopp dette er nok noe av årsaken til at debatten i bystyret den 14. april rundt avvisning/behandling ble så uryddig som den ble.
Det blir interessant å se utfallet av Statsforvalterens avklaring av om et slikt innbyggerforslag kan avvises med den begrunnelse som ble gitt av ordføreren og bystyrets flertall. Det vil kunne legge føringer for hvordan fremtidige innbyggerforslag skal behandles. I dette konkrete tilfelle må det foretas en avveining mellom behovet for innbyggerinnflytelse opp mot følgene av omkamp om vedtak som er omstridte i lokalsamfunnet. Et demokrati må ha styringsevne, og da kan man ikke ha for mange slike muligheter for reversering av vedtak. Det vil kunne ende i kaos med forakt for politikk og demokratiets evne til å fatte og gjennomføre beslutninger.
Men i disse sakene, som i flere andre omstridte saker, er det ikke bare sluttresultatet som er omstridt. Det er også prosessen i forkant som har opprørt mange, og som har ført til et krevende politisk samarbeidsklima i Sørlandets største by. Noen er mest opptatt av å gjøre de riktige tingene – altså resultatet. Andre er mer opptatt av at tingene gjøres riktig – med andre ord prosessen. Men det som kjennetegner den dyktige og fremgangsrike ledelse er at den gjør de riktige tingene, på den rette måten. At så mange saker har blitt så omstridt blant så mange er et faretegn, og det er neppe en farbar vei å hamre løs på de som protesterer. Da er det klokere å forankre vedtakene bedre i befolkningen, og følge de nedlagte prosedyrer.
Kommentarer? Gå til vår facebook-side eller send til post@argumentagder.no