Kommentar 20.09.2023: En verdikamp innen kultursektoren har preget Kristiansand de siste år. Anført av sterke kulturpersonligheter i politikk og media har konflikten spaltet byen, og ført til uforsonlige motsetninger.
Av Bernt H. Utne, publisert 20.09.2023
Stemningsskifte i befolkningen?
Valget er over og det er tid for å reflektere over hvilke budskap som kan trekkes ut av velgernes dom. Noen vil hevde at Kristiansand i likhet med resten av Norge har tatt et klart skritt i konservativ retning. Ser man på oppslutningen om partiet Høyre er det utvilsomt riktig. Og i Sørlandets hovedstad har Kristelig Folkeparti (KrF) befestet stillingen som den fremste forsvarer for tradisjonelle kristne verdier. Men også Fremskrittspartiet (FrP) har gått markant frem, og til sammen har disse tre partiene nå halvparten av velgerne i ryggen.
Men hva skyldes dette? Er det et virkelig stemningsskifte i befolkningen som har funnet sted? Eller er det mer et uttrykk for at mange er skuffet over alternativene?
Kulturpolitikk i fokus
Valgkampen var denne gang tam og tannløs. Velgerne fikk oppleve polerte og velfriserte frontfigurer uten oppsiktsvekkende og ytterliggående synspunkt. Og den politiske reklame gjorde sitt beste for å "selge" frontfigurene som et forlokkende produkt til kundene. Altså velgerne. Bare sporadisk glimtet hovedfigurene til med personlige og spontane utspill. Men da det skjedde dreiet det seg denne gang om kulturpolitiske spørsmål. Som da Mathias Bernander (H) ønsket å stenge Sørlandsnyhetene, eller da Charlotte Beckmann Finnestad (KrF) ønsket å forby visningen av filmen "Perleporten" på Kristiansand kino. Begge høstet pepper for sine utspill, og ble anklaget for å angripe ytringsfriheten uten at det ser ut til å ha gått utover velgeroppslutningen.
Paradoksalt nok var de som lot seg opprøre av Beckmann Finnestads holdninger i forhold til filmen "Perleporten" i hovedsak de samme kretser som støttet Bernanders ønske om å stenge Sørlandsnyhetene
Ytringsfriheten gjelder for alle
Utgangspunkt i de to sakene var forskjellig. De som kritiserte Beckmann Finnestad for hennes ønske om å forby filmen "Perleporten" var stort sett byens kulturelite. Først og fremst representert ved Fædrelandsvennens lederskribent, som mente at byens kommende varaordfører avslørte skremmende politikerholdninger. Paradoksalt nok var de som lot seg opprøre av Beckmann Finnestads holdninger i forhold til filmen "Perleporten" i hovedsak de samme kretser som støttet Bernanders ønske om å stenge Sørlandsnyhetene. De mente Facebooksiden forsøplet den offentlige debatten i Kristiansand, og derfor burde stenges.
Men ytringsfriheten gjelder for alle. De som f. eks. lar seg opprøre av at noen mener en film bør forbys har således også vansker med å akseptere andres meninger. På samme måte som de som ønsker å forby en film sliter med å akseptere den kunstneriske ytringsfrihet til filmskaperne.
Kulturkamp rot til konflikt
Det er mer og mer som tyder på at den konflikt som har ridd Kristiansand de siste år har rot i en kulturmessig verdikamp. Utløsende for konflikten, men kanskje ikke konfliktens egentlige årsak, var Facebooksiden Sørlandsnyhetene og dens støttespillere med deres angrep på kunstsiloprosjektet. Hovedpersonen bak kunstsiloen, Nicolai Tangen, ble med noen få hederlige unntak trykket til kulturelitens bryst, og hyllet som en frelser for de kulturelle verdier de samme kretser mente byen trengte. En av de fremste i skaren av Tangens beundrere var Fædrelandsvennens kulturredaktør, Karen Kristine Blågestad, som brukte enhver anledning til å tale for kunstsiloen. Men også andre, særlig innen det kulturvennlige og liberalistiske partiet Venstre, var sterke tilhengere av satsing på kultursektoren. Og med kultursektoren mente de åpenbart teater, film, musikk, kunst og skulptur. Som stort sett bare opptar et begrenset segment av de velstående og vellykkede deler av byens befolkning. Breddeidretten, som også er kultur og har betydning for brede lag av befolkningen, interesserer dem lite. For ikke å snakke om frivilligheten og de frikirkelige miljøer. Som de samme kretser oppfatter som en pest og en plage.
Kultur økonomisk lønnsomt?
Dette bildet ble til dels overskygget av at Nicolai Tangen og hans politiske støttespillere under kunstsilodebatten begynte å fremme kultursatsingen med vekt på påståtte økonomiske fordeler. Som til nå ikke har latt seg dokumentere. Forestillingen om at kultur lønte seg også i økonomisk forstand fant rask fotfeste i Høyre, og fikk etter hvert støtte også i Arbeiderpartikretser. Men forventningen om at kultursatsingen skulle ha en selvstendig økonomisk basis med stor publikumtilstrømming har ligget som grunnlag for prosjektets brede politiske støtte til nå. Sist ble dette synliggjort ved at Nicolai Tangen i et intervju med avisen KRS hevdet at kunstsiloen vil trekke så mange nye turister til Sørlandet at Kjevik trengte en ny rullebane. Det var sikkert ikke helt alvorlig ment, men er dog et uttrykk for de økonomiske forventninger som er knyttet til prosjektet.
For det er da neppe tilfeldig at disse kulturprosjektene dukket opp midt i valgkampen, og temaene dreier seg om ulike aspekter av kristendommen.
Angrep på kristendommen
De økonomiske aspektene ved kunstsiloprosjektet har til nå fått stor oppmerksomhet på bekostning av kulturkampen om bl.a. kristendommens stilling, som også ligger bak og spalter Sørlandets hovedstad. Denne verdikampen fikk vi se klare tegn på i sommer gjennom de mye omtalte gatekunststuntene, og i debatten omkring filmen "Perleporten". For det er da neppe tilfeldig at disse kulturprosjektene dukket opp midt i valgkampen, og temaene dreier seg om ulike aspekter av kristendommen. Bakgrunnsmotivene i gatekunsten er f. eks. hentet fra kjente renessanseverk med kristenreligiøst symbolikk. Og filmen "Perleporten" er utvilsomt et angrep på velstående kristnes grep om landsdelens økonomi, og det hykleri som filmskaperne mener preger den sørlandske kristendommen.
Om Cultiva pleier å bevilge så store beløp uten å foreta en vurdering av prosjektets substans er ukjent
Verdikampens støttespillere
Kulturkampen frontes på den ene siden gjennom partiet Venstre og dets sterke støttespillere i kulturmiljøet, med avisen KRS lydig diltende bak. På selveste valgdagen 11. september publiserte avisen en artikkel av sjefsredaktør Gunnar Stavrum, som oppfordret til å stemme på "et stabilt borgerlig flertall som bryr seg om kultur og klima". Han kunne like godt skrevet: Stem Venstre, noe han for så vidt har bekreftet gjennom podcasten "På Løvebakken". Sterke støttespillere til denne linjen er Gunnar Stavrums ektefelle og samtidig styreleder i Cultiva, Kjersti Løken Stavrum. Til Argument Agder skriver Løken Stavrum i en e-post 30. juli at "Cultiva har ikke gjort en kunstnerisk vurdering av manus eller substansen i filmen." Likevel støttet Cultiva filmen med i alt en million kroner. Om Cultiva pleier å bevilge så store beløp uten å foreta en vurdering av prosjektets substans er ukjent. Øvrige støttespillere til kultursatsingen finnes i deler av Høyre, først og fremst rundt sentralstyremedlem Steinar J. Olsen og tidligere ordfører Harald Furre.
Økende motvind
De sterkeste kritiske røster til dette kulturopprøret finnes i FrP, og i miljøene rundt protestpartiene fra siste valg. KrF har til nå støttet satsingen på kultur, men etter sommerens offensiv mot grunnleggende kristne verdier er det grunn til å anta at partiets forståelse for denne linjen vil avta. Arbeiderpartiet har til nå støttet prioriteringen av kultursektoren, men med økende fattigdom og større forskjeller i levevilkår i Kristiansand er det grunn til å anta at partiets støtte til prestisjepregede kulturprosjekter vil svekkes.
Foran krevende veivalg
Kristiansand står altså foran avgjørende veivalg innen kultursektoren. Med en krevende kommuneøkonomi vil ubehagelige avveininger mellom ulike prioriteringer tvinge seg fram. Dette er nok også bakgrunnen for at kulturredaktør Karen Kristine Blågestad i Fædrelandsvennen 14. september spør om "kulturkrigen har begynt"?
Men det har den altså gjort for lenge siden. Kulturkrigen begynte med kunstsiloen og etableringen av Sørlandsnyhetene, og den er ennå ikke over. Blågestad og mange av hennes meningsfeller har bare ikke fått det med seg.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no