"På min vakt" - en alternativ bokanmeldelse

Bokanmeldelse 27.10.2025: En kritisk vurdering av Jens Stoltenbergs aktuelle bok om årene som generalsekretær i NATO.

Illustrasjon: Fra forsiden til boken "På min vakt" av Jens Stoltenberg

Av Øystein Steiro Sr, publisert 27.10.2025

Hvordan kan en politiker som har vært ansvarlig for to av de største sikkerhetstabbene i Norge noensinne, den elendige samfunnssikkerheten i forbindelse med Utøya-katastrofen og den tapte statssikkerheten som følge av Forsvarsreform 2000 og avviklingen av 85 % av det norske forsvaret, ende opp som øverste leder for verdens største forsvarsallianse?

Krigen er tilbake i Europa med full tyngde, til tross for at Jens Stoltenberg med flere mente at Russland var på vei til stabilt demokrati og at krigen ikke kunne komme tilbake til Europa. USA har vist seg å være en usikker venn å basere vår nasjonale sikkerhet på, og han som hadde et hovedansvar i Norge for disse feilvurderingene, ble altså leder for NATO.

Det var derfor med store forventninger Jens Stoltenbergs selvbiografi «På min vakt», om hans ti år som generalsekretær i NATO, ble åpnet.

Det er ikke en bok om en mann som kommer til å bli husket veldig lenge i europeisk historie.

Dette er ikke en biografi av en tenker, strateg og statsmann av historiske dimensjoner. Det er ikke en bok om en mann som kommer til å bli husket veldig lenge i europeisk historie. Boken er lettlest, til tider overflatisk. Den inneholder mange interessante anekdoter om møter med ulike statsledere. Men det er påfallende at mange kontroversielle saker som ville stilt forfatteren i et mindre heldig lys, enten utelates eller fares over med harelabb uten motforestillinger og relevant kontekst.

Dernest er det påfallende at heller ikke bakgrunnen og den historiske konteksten knyttet til krigen i Ukraina trekkes frem. De strategiske feilslutningene Clinton og Vestens ledere gjorde på 1990-tallet, da de unnlot å innlemme Russland i en felles europeisk sikkerhetsarkitektur, og i stedet ekspanderte NATO mot øst, inn i tidligere Sovjet-republikker og Warszawapakt-land, til tross for at Jeltsin var blitt lovet det motsatte, nevnes knapt.

Det gjør heller ikke USAs involvering i Majdan-revolusjonen og regimeskiftet i Ukraina i 2014 under Obama, eller for den saks skyld Biden-familiens lyssky økonomiske affærer i et korrupsjonsbefengt Ukraina i perioden før den russiske invasjonen.

Boken inneholder knapt kommentarer og få motforestillinger vedrørende det strategiske skiftet i NATO ved årtusenskiftet, også når det gjelder ‘out of area’ problematikken. Stoltenberg har åpenbart vanskelig for å ta innover seg USA og NATOs mange mislykkede engasjement og kriger i Midtøsten de siste 25 årene, som Norge under hans ledelse som statsminister har støttet opp om. Flere har vært med tvilsomt FN-mandat. Og de er alle endt med nederlag. Her er det lite selvransakelse å spore.

Og det er ikke til å komme forbi at Trump har hatt rett i sin kritikk av de endeløse og mislykkede krigene i Midtøsten, farene knyttet til EUs energiavhengighet til Russland og at Europa må ta sin del av byrdefordelingen i NATO, som har vært i ferd med å gjøre seg selv irrelevant.

Til tross for dette er det Trump, og ikke Merkel, Obama og Biden som får gjennomgå i Stoltenbergs bok. Og Stoltenberg legger ikke to fingre imellom. De mange fortrolige sitatene fra hans samtaler med Donald Trump gir et underholdende, men lite flatterende bilde av den amerikanske presidenten. Dette i kontrast til Stoltenbergs udelt positive omtale av Joe Biden.

Slikt selger selvsagt bøker. Publiseringsrettighetene er foreløpig solgt til store internasjonale forlag i 12 land, og boken kommer til å ligge rundt mange juletrær. Men det tjener verken norske eller NATOS interesser at Stoltenberg som tidligere norske generalsekretær i NATO snakker dritt om USAs sittende president i en særdeles krevende tid sikkerhetspolitisk, både for Alliansen og for Norges forhold til USA.

De mest leseverdige delene i boken er kapittelet om forholdet til faren og farens bortgang, samt kapittelet om Utøya.

Blir vi noe klokere på mennesket Jens Stoltenberg? Ikke så veldig. De mest leseverdige delene i boken er kapittelet om forholdet til faren og farens bortgang, samt kapittelet om Utøya. Kapittelet om faren Thorvald er menneskelig og nært og til å kjenne seg igjen i. Og han unnlater å slå politisk mynt på Utøya. Men Utøya-historien selger bøker, og måtte "selvsagt" med, selv om Utøya inntraff tre år før han ble utnevnt til generalsekretær i NATO.

Jens Stoltenberg er født med en politisk sølvskje i munnen, og partiboka på baklomma. Som en ren partibroiler og yrkespolitiker er han pragmatisk tilpasningsdyktig og konsensussøkende. Som generalsekretær i NATO har han vært en god diplomat, men heller ikke noe mer. Det er det inntrykket boka bekrefter.

Jeg gir ikke boken mer enn terningkast 2. Den er av liten interesse for andre enn de få, som er mer enn gjennomsnittlig opptatt av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk og Norges omdømme i utlandet.

Forlag: Gyldendal, pris kr. 499,-

Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no