Kommentar 22.02.2023: Arvid Grundekjøn og John G. Bernander hyller i en kronikk Nicolai Tangen for å gi hele 800 millioner til kunstsiloen og byen. Andre hevder imidlertid at verdien av kunsten ikke er en gave, og minner tilhengerne av Tangen og hans kunstsiloprosjekt om at det offentlige er den største giveren.
Av Bernt H. Utne, publisert 22.02.2023
Tidligere ordfører og styreleder i AKO Kunststiftelse, Arvid Grundekjøn, skriver sammen med styremedlem John G. Bernander i en kronikk at Nicolai Tangens bidrag til kunstsiloprosjektet er "litt av en gave". Kronikken inneholder flere interessante informasjoner og påstander som krever kommentar og nyansering.
Manglende driftsstøtte
For det første opplyses det i kronikken at kunstsiloen åpner i 2024. Ordlyden her levner liten tvil om at dette av kronikkforfatterne betraktes som et faktum. Det er i seg selv interessant. For ingen andre har våget å fastslå det som sikkert, og det sågar trekvart år før den politiske behandling av driftsstøtten for neste år skal finne sted. Kunstsiloprosjektet har jo krevd en betydelig økning i den årlige driftsstøtten for å kunne åpne som planlagt. Dette avviste bystyret i sitt siste møte før jul, og heller ikke staten økte sitt bidrag slik kunstsiloen hadde ønsket.
Bystyrets vedtak før jul var overraskende entydig. Hele 46 representanter stemte for å redusere økningen i den kommunale driftsstøtten. Det falt særlig Høyre tungt for brystet, som riktignok selv stemte subsidiært for dette vedtaket. I Erna Solbergs alternative statsbudsjett for 2023 lå heller ikke den omsøkte økningen i driftsstøtten fra staten inne. Det kalte styreleder i kunstsiloen, Stein Olav Henrichsen, like før jul for "en alvorlig situasjon siden staten ikke har fulgt opp med økt støtte. I tillegg kommer vedtakene i kommune og fylke".
Tangen blar opp
Det er denne "alvorlige situasjonen" som Grundekjøn og Bernander nå kan avsløre er løst når de fastslår at kunstsiloen åpner i 2024. Det kan bare bety at nødvendige driftsmidler for å sikre åpningen nå er skaffet til veie. Ingen offentlige bidragsytere har antydet at de vil stille opp med de manglende beløp. Hvordan det kommende bystyre og fylkesting etter høstens valg vil stille seg til en økning i den årlige driftsstøtten er foreløpig usikkert. Så vel Bernander som Grundekjøn står Nicolai Tangen nær. Når de så klart fastslår at kunstsiloen "åpner i 2024" kan det bare oppfattes som at Tangen har bestemt seg for å bla opp.
Det var med andre ord "litt av en gave" Tangen og hans støttespillere fikk overtalt stat, fylke og kommune til å motta med kostnadskrevende forpliktelser.
Hvem er gavegiver og hvem er gavemottaker
Kronikkens tittel "Litt av en gave" er dessuten vågal. For dreier dette seg i virkeligheten om en gave fra privatpersonen Nicolai Tangen til fødebyen Kristiansand og regionen Sørlandet slik det narrativ Tangen og hans støttespillere formidler? Tilhengerne hevder ubetinget ja. Motstanderne er mer tvilende til den påstanden, og mener at det egentlig er det offentlige gjennom tilskudd fra stat, fylke og kommune som er den største giveren.
Flere forhold har her betydning.
Samarbeidsavtalen
For det første er spørsmålet om samarbeidsavtalen, mellom kunstsiloen (tidligere Sørlandets Kunstmuseum, SKMU) som forvalter og utstiller og AKO Kunststiftelse som eier av Tangens kunstsamling, medfører at Tangen-kunsten kan betraktes som en gave. Derom er meningene delte, for å si det forsiktig. Nicolai Tangen og hans støttespiller insisterer på at disposisjonsretten til kunsten på klare vilkår er en gave, og regner den bokførte verdien av Tangens kunstsamling med i det totale gavebeløpet. Det er nå i følge Grundekjøn og Bernander kommet opp i over 800 mill.
Samarbeidsavtalen inneholder imidlertid så mange klausuler og betingelser som stiller krav til gavemottakeren at det kan stilles berettigede spørsmål ved om avtalen er balansert mellom partene. Samarbeidsavtalen er utarbeidet av advokatfirmaet Wiersholm i Oslo. Saksbehandler for Wiersholm var advokat Stephan Lange Jervell, som siden 2017 også har vært styremedlem i AKO Kunststiftelse. Den som utarbeidet avtaleteksten ble altså noe senere styremedlem for en av partene i avtalen. Men i følge styreleder Arvid Grundekjøn ble forslaget til avtaletekst "drøftet mellom partene", og han mener at dette derfor neppe er "et sentralt poeng."
Rådighet over stiftelsesmidler
For det andre skal det for stiftelser være vanntette skott mellom stifter og stiftelsesmidlenes anvendelse. Det er jo det prinsipielle grunnlag for stiftelser. Stiftelsesloven er klokkeklar på dette, og sier i § 3 at oppretteren ikke har "rådighet over formuesverdien som er overført til stiftelsen". Så hvordan Grundekjøn og Bernander så glatt kan hevde at det de mener er en gave kan stamme fra Nicolai Tangen er jo tankevekkende. Kanskje er ikke skottene mellom stifteren og mottakeren av stiftelsesmidlene så vanntette som de etter stiftelsesloven burde være ?
Største giver er det offentlige
For det tredje er det offentlige midler som står for det desidert største bidraget i oppføringen av det som Grundekjøn og Bernander kaller et signalbygg. Altså kunstsilobygningen. Som Nicolai Tangen i sin tid bestemte skulle være bygget som huset samlingen hans, og som det offentlige medregnet tilskuddet fra Cultiva har gitt hele 357 millioner til. Det er over halvannen gang mer enn Tangen, personlig og gjennom stiftelsene, har ytt til byggingen av kunstsiloen. Men det forhold hopper Grundekjøn og Bernander lekende lett over i sin kronikk. For dem er den eneste gavegiveren Nicolai Tangen, og ingen andre. Det kan selvsagt oppfattes som respektløst overfor eierne av de offentlige midler, nemlig skattebetalerne!
Fokuset på Tangens givervilje, uten tilsvarende respekt for det offentliges bidrag, øker temperaturen i debatten.
Omstridt gave
Intet tema i Kristiansandspolitikken er så omstridt som kunstsiloen og Nicolai Tangens rolle i saken. Tilhengernes fokus på Tangens givervilje, uten tilsvarende respekt for det offentliges bidrag, øker temperaturen i debatten. Forholdet ville trolig vært langt mindre omstridt hvis behovet for et nytt kunstmuseum var allment forstått og politisk anerkjent før Nicolai Tangen dukket opp i byen med sine kostnadskrevende planer. For da hadde kunstsiloprosjektet sprunget ut av et bredt akseptert offentlig behov, og Nikolai Tangen ville fremstått som en uselvisk velgjører som bidro med sin velstand til å løse en nødvendig offentlig oppgave.
I stedet fremsto han som en privat kunstsamler og investor med en stor kunstsamling uten publikum, og behov for en arena å fremvise sin kunst på. Nicolai Tangen mente Kristiansand hadde behov for et nytt kunstmuseum for å øke byens attraktivitet for turister fra inn - og utland. Som en gave til sin fødeby ønsket han å forære sin betydelige kunstsamling til det nye kunstmuseet som Tangen mente byen trengte. Dette var helt nye tanker, som ingen hadde våget å tenke før. Men de falt straks i god jord hos daværende ordfører og nåværende styreleder i AKO Kunststiftelse, Arvid Grundekjøn. Ideen og opphavet til kunstsiloen stammer altså ikke fra et offentlig behov, men fra en velstående privat kunstsamler.
I Tangens kunstsamling finner man verker av kjente norske kunstnere som bl. a. Per Kleiva, Reidar Aulie, Rolf Nesch og Marianne Heske m. fl. Katalogen over kunstverk, som gjennom beslutningsprosessen ble presentert for sentrale politikere i Kristiansand, inneholdt også verk av Edvard Munch og Nicolai Astrup. Disse var imidlertid merket "utenfor samling", men likevel en del av katalogen som i følge Argument Agders kilder ble presentert for sentrale beslutningstakere. Tangens kunstsamlingen ble da beskrevet som den største og mest representative samling av nordisk modernisme.
Med gaven fulgte imidlertid klare forventninger og betingelser som innebar at politikerne måtte grave dypere ned i lommene til skattebetalerne enn de ellers ville ha gjort.
En kostbar gave
Det var altså med andre ord "litt av en gave" som Tangen og hans støttespillere fikk overtalt stat, fylke og kommune til å motta med kostnadskrevende forpliktelser. En gave som ingen før Nicolai Tangen dukket opp hadde tenkt at byen trengte, og som førte med seg økonomiske forpliktelser for det offentlige som Grundekjøn og Bernander i sin kronikk bekvemt velger å nedtone. Men bekvemt for skattebetalerne er det ikke!
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no