Kommentar 14.10.2021: Fremleggingen av statsbudsjettet var dårlig nytt for AKO-Kunststiftelse, Nicolai Tangen og Sørlandets Kunstmuseum (SKMU). Den omsøkte økning i statens tilskudd for 2022 på 20 mill. kroner ble strøket i sin helhet. Bortfall av inntekter man har regnet med etterlater uventede hull i finansieringsplanen for kunstsiloprosjektet.
Illustrasjon T. Vestaas
Av Bernt H. Utne, publisert 14.10.2021
For den lokale kulturelite var fremleggingen av statsbudsjettet en skuffelse. Så stor var skuffelsen at Fædrelandsvennens kulturredaktør, Karen Kristine Blågestad, straks grep til pennen og i en kommentarartikkel krevde at "kulturen måtte ut av Oslo". For Blågestad er kunstsiloen et eksempel på god distriktspolitikk, og hun innleder artikkelen med at hvis "Sp og Ap mener noe med distriktssnakket sitt, så kan de starte med å gi mer penger til kunstsiloen i Agder".
I artikkelen fremmer kulturredaktøren noen påstander som utvilsomt kan diskuteres, og som hun i sin artikkel ikke underbygger. En av påstandene er at "Tangen-samlingen kan sammenlignes og sidestilles med hva som vises på Nasjonalmuseet og det nye Munch-museet".
I en artikkelserie om AKO-Kunststiftelse i desember 2020 beskrev vi samlingene og de økonomiske og juridiske forhold omkring stiftelsen. Som vi beskrev i artikkelen Ako-kunststiftelse fra 04.12.2020 dreier det seg om to samlinger. Den ene er den opprinnelige Tangen-samlingen på ca 1500 verk til en taksert verdi av ca 100 mill kroner. Den andre samlingen (Tangen II) er på ca 3000 verk, og er anskaffet i den senere tid. Denne er bokført med 150 mill. kroner som tilsvarer hva det har kostet å kjøpe samlingen på det åpne kunstmarked. Samlet sett utgjør den bokførte verdi av Tangensamlingene altså totalt 250 mill. kroner. Eiendomsretten til Tangen II-samlingen er overført til AKO-Kunststiftelse hvor tidligere ordfører Arvid Grundekjøn er styreleder. Eiendomsretten til den opprinnelige Tangen-samlingen vil først bli overført til AKO Kunststiftelse når silobygget er fullført. i 2023.
Tangen II samlingen på 3000 verk til en verdi av 150 mill. kroner har altså i innkjøp kostet gjennomsnittlig kr. 50 000 pr kunstverk. Det er ikke en høyere verdi enn hva man normalt må betale for kunst som henger rundt om i mange vanlige norske hjem.
Men at den er den største samlingen betyr ikke automatisk at den inneholder mange betydningsfulle verk!
For den opprinnelige Tangen-samlingen på 1500 verk, som det kjente kunstformidlerselskapet i Oslo, Blomquist kunsthandel, har verdsatt til 100 mill. kroner, er gjennomsnittsverdien pr verk bare marginalt høyere, ca. kr. 66 000.
Store deler av den opprinnelige Tangen-samlingen er i følge forretningsfører for AKO-Kunststiftelse, advokat Jan Richard Andersen, anskaffet gjennom det samme firma som har taksert samlingen, altså Blomquist kunsthandel. At det firma som selger og formidler kunsten selv mener den er viktig, og beskriver den som "den største samlingen av nordisk modernisme" er ikke overraskende. Men at den er den største samlingen betyr ikke automatisk at den inneholder mange betydningsfulle verk!
Det er også vanskelig å forstå at Blågestad fortsatt kan snakke om kunstgaven, som om det skulle dreie seg om en "gave". Som vår gjennomgang i artikkelen Gaven-som-ble-en gjøkunge fra 11.12.2020 viser er dette ikke en "gave" i ordets tradisjonelle betydning. Det dreier seg i beste fall om en disposisjonsrett på særlige vilkår som legger betydelig ansvar på Sørlandets Kunstmuseum (SKMU). Artikkelen dokumenterer at mens det offentlige med SKMU bærer den overveiende del av investerings – og driftskostnadene, ligger pengene og makten hos Tangen og i AKO systemet.
Blendet av inntrykket om Nicolai Tangens uendelige rikdom, og i antakelsen om de goder som gjennom hans angivelige generøsitet ville drysse over lokalsamfunnet, kan mange ha blitt påvirket til å innta en mer positiv holdning enn de ellers normalt ville hatt.
Ingen av Tangensamlingene har en bokført verdi som er i nærheten av gjennomsnittsverdien av de kunstverk som vises på Nasjonalmuseet eller på det nye Munch-museet. Så hvordan Fædrelandsvennens kulturredaktør kan sammenligne kunstverkene som er tiltenkt utstilt i kunstsiloen med våre nasjonale kunstskatter på museene i Oslo er egentlig en gåte. Hvis det ikke skulle være at Blågestad og andre tilhengere av kunstsiloen ukritisk har akseptert en forestilling om Tangensamlingenes særegenhet og unike verdi. Blendet av inntrykket om Nicolai Tangens uendelige rikdom, og i antakelsen om de goder som gjennom hans angivelige generøsitet ville drysse over lokalsamfunnet, kan mange ha blitt påvirket til å innta en mer positiv holdning enn de ellers normalt ville hatt.
Men en ting har Blågestad utvilsomt forstått. SKMU har akutt behov for penger. Friske penger som kan fylle hullene i siloprosjektets investerings - og driftsbudsjett. Ettersom kunsten i følge Blågestad har "nasjonal og internasjonal interesse" mener hun det også bør følge et "nasjonalt ansvar."
Statens skal altså betale regningen for å ivareta det Blågestad og andre kulturforståsegpåere mener er Nicolai Tangens generøse gave. Det er en gave som vi ennå ikke vet verdien av. Som altså ikke er en gave, men en disposisjonsrett på særskilte vilkår, og som Tangen til nå bare har betalt en brøkdel av kostnadene for å huse. Og den samlede bokførte verdien av kunsten omfattet av disposisjonsretten utgjør bare om lag 40 % av hva det koster å reise bygget hvor kunsten skal utstilles. Nybygget budsjettert til 630 mill. kroner, som i realiteten er en renovering av et 80 år gammelt betongbygg, har altså en kostnad som er 2,5 ganger høyere enn den bokførte samlede verdi på 250 mill. kroner av kunsten som bygget etter planen skal inneholde!
Men hva har alt dette å gjøre med distriktspolitikk? Tja, det må man nesten spørre kulturredaktør Blågestad om!
Kommentarer? Gå til vår Facebookside, eller send til post@argumentagder.no