• Argument

Gaven som ble en gjøkunge

LEDER 11/12-2020: Argument Agder har i en serie artikler omtalt AKO Kunststiftelse og de planer for et nytt kunstmuseum som foreligger. Kunstverkene som blir stilt til disposisjon for Sørlandets Kunstmuseum medfører betydelige investerings – og driftsutgifter. Regionen blir en attraksjon rikere. Det kan føre til økt turisttilstrømming, men om totaløkonomien i planene går opp er usikkert.


Illustrasjon: T. Vestaas

Av Bernt H. Utne. publisert 11/12 - 2020


De fleste av oss er begeistret for å få gaver. Vi liker anerkjennelsen som giveren viser ved å ville gi oss noe, og en gave er som regel til nytte. Og er den ikke til nytte følger det vanligvis ingen forpliktelser med. For skulle det følge forpliktelser med er det å motta en gave ingen plikt. Man har rett til å takke nei, selv om det skulle falle giveren tungt for brystet!


Da Nicolai Tangen uventet dukket opp i Kristiansand, medbringende forestillingen om uendelig rikdom, ble han straks bukket inn i byens gode selskap av daværende ordfører Arvid Grundekjøn. Det var kanskje ikke så overraskende. Høyrefolks ukritiske beundring for velstand og rikdom er godt kjent. Men at også fremtredende representanter for Ap skulle kaste seg på «bølgen» med sin uforbeholdne hylling av Tangen var mer uventet.


Da Tangen senere avslørte at han i sin godhet ønsket å forære fødebyen sin meget verdifulle kunstsamling, som ingen til da hadde hørt om eller sett, var bifallet fra det politiske flertall i Høyre, Ap og Kr.F. høyt og uforbeholdent. Ap’s gruppeleder Mette Gundersen ble så begeistret at hun spontant uttalte at hun hadde lyst til «å gi Tangen en klem».


Det var bare en liten hake. Den meget verdifulle kolleksjonen av fremtredende nordiske kunstnere fra 1900-tallet måtte selvfølgelig stilles ut i en museumsbygning verdig til å huse en så spektakulær samling. Den gamle og nedslitte katedralskolebygningen, som Sørlandets Kunstmuseum (SKMU) hadde holdt til i siden årtusenskiftet, ble omgående vraket som egnet utstillingssted. Ordfører Grundekjøn og Nicolai Tangen fant raskt tonen seg i mellom, og under en spasertur langs bryggekanten utover mot Kilden lot Tangen blikket hvile på den nedslitte, åtti år gamle kornsiloen. Stedet og bygningen for Tangens kunstsamling var funnet, og siden har byen ikke vært helt den samme!


Som Argument Agder grundig har omtalt og dokumentert er forpliktelsene som følger med Tangens kunstgave betydelige. Både kostnadene til investering i nytt museumsbygg, som Tangen selv med tilslutning fra det politiske flertall har krevd å få bestemme, og driftskostnadene for SKMU for å forvalte samlingen, er store. Den offentlige andel (medregnet Cultiva-bidrag og salg av gammelt bygg) til nytt museum utgjør 64 %. Bare 18 % dekkes av Nicolai Tangen, mens resten dekkes av private gaver (30 mill.) og lån (80 mill). Og med banklånet følger økende driftsutgifter som må dekkes inn.

Mens det offentlige med SKMU bærer den overveiende del av investerings – og driftskostnadene ligger altså pengene og makten hos Tangen og i AKO systemet.

På driftssiden er ansvarsfordelingen om mulig enda sterkere i Tangens favør. Mens AKO Kunststiftelse kan regne med en stødig pengeflyt fra Tangens stiftelse i Storbritannia, AKO Foundation, må SKMU tjene inn de økende driftsutgifter gjennom vekst og økt lønnsomhet. Økt offentlig tilskudd kan ikke påregnes. Selv om det de fem første driftsårene ligger en driftsgaranti fra Tangen på årlig fem millioner, dekker det neppe mer enn en del av de økende driftskostnader. AKO kunststiftelse vil sitte på eiendomsretten til kunstverkene, og kan kjøpe nye kunstverk som stiftelsen måtte ønske. SKMU skal etter samarbeidsavtalen konsulteres, men det avgjørende ord vil ligge hos AKO Kunststiftelse og Nicolai Tangen.


Stiftelsestilsynet skal overvåke at stifter og stiftelse er adskilt fra hverandre. Det er i denne sammenheng tankevekkende at nære og erklærte venner av Nicolai Tangen, som Arvid Grundekjøn og Henrik Syse, styrer to av de viktigste stiftelsene Tangen har opprettet. I forbindelse med den såkalte minstevisningsplikten i samarbeidsavtalen mellom SKMU og AKO Kunststiftelse fra 2016, er Nicolai Tangen personlig nevnt. Han har også plass i styret for SKMU. Samarbeidsavtalen er utarbeidet av det kjente advokatfirmaet Wiersholm i Oslo, og vi må derfor gå ut fra at avtalen er innenfor de juridiske grenser. Men her skurrer det, og det lukter litt for sterkt av vennskap og nettverk til å tro på at det her eksisterer helt «vanntette skott» mellom Tangen og stiftelsene.


Mens det offentlige med SKMU bærer den overveiende del av investerings – og driftskostnadene, ligger altså pengene og makten hos Tangen og i AKO systemet. Enkelte har derfor ment at dette slettes ikke er noen gave, men tvert i mot en snedig måte å la skattebetalerne dekke regningen for at en riking skal kunne pleie hobbyen sin – samling av kunst. Særlig tankevekkende er det i denne sammenheng at inntektene i AKO-systemet er midler belagt med en skattesats på null. Dette kan også i visse sammenhenger utløse såkalt gaveforsterkning fra staten på 25 %. Noen kaller det for «omvendt moms». I stedet for at moms er skatt man betaler, er altså moms en skatt man mottar!


Kunstgaven fra Nicolai Tangen kan fort vise seg å bli en gjøkunge som vil ligge byen og skattebetalerne til last.



Kommentarer? Send til post@argumentagder.no

Meld deg på nyhetsbrev

Send innlegg til MENINGER kontaktskjema eller til: post@argumentagder.no

  • White Facebook Icon

Følg oss på Facebook

© 2020 Argument Agder