Torsk til gullpris: En sørlandsk tragedie i flere akter

Argument Agder
for 14 minutter siden
4 min lesing

Essay 28.11.2025: Når sjømatnasjonen Norge ikke lenger har råd til sin egen fisk, er det ikke bare julematen på Sørlandet som står i fare – men hele folkehelsa.

Av Steinar Askelien, publisert 28.11.2025

På Sørlandet er de vant til rolige bølger: i været, i livet og i prisen på hvit fisk. Men en dag i november 2025 skjedde det utenkelige: lettsaltet torsk passerte 400 kroner kiloen i enkelte butikker.

Ja, selv i Kristiansand, hvor de synger “Fiskerens morgensang” med samme selvfølgelighet som de nevner Dyreparken, smalt prisen som et uventa uvær over Byfjorden.

For sørlendingen er torsk ikke bare mat – den er identitet.

På Sørlandet er juletorsken mer enn mat – den er et slags kollektivt familieterapiopplegg forkledd som middag. Det handler mindre om fisken og mer om tradisjonen: alle skal mene noe om hvordan det egentlig skal gjøres, og ingen skal nevne at det finnes andre alternativer enn torsk på julaften uten å få alvorlige blikk rundt bordet.

For mange sørlendinger er ritualet like viktig som selve smaken: fisken skal være hvit som ei brud, fast i formen – som en brud – og servert med en stoisk ro som bare mennesker sør for Jomfruland – å, joda, det finnes jomfruer på Sørlandet også – klarer å oppdrive. Det er noe dypt sørlandsk i hele prosessen – en blanding av tålmodighet, stolthet og en stille overbevisning om at "dette har vi gjort så lenge at det nesten er genetikk".

har vi råd til å være oss selv på julaften?

Derfor føles det ekstra absurd at denne velprøvde juleharmonien plutselig må avstemmes mot hva som står på kontoen. På Sørlandet er det én ting de aldri trodde de skulle diskutere: om: "har vi råd til å være oss selv på julaften?".

Derfor står mange sørlandske familier i desember 2025 overfor et nytt og brutalt eksistensielt dilemma:

Skal de holde fast på juletorsken – eller skal de faktisk kjøpe julegaven minstemann ønsker seg?

Det er en kamp mellom tradisjon og teknologi, mellom havets gave og “jeg vil ha PS5, mamma!”.

Vi eksporterer fisken billig – og kjøper den tilbake som luksus

Tallene fra Sjømatrådet er klare som en stille kveld i Skjærgården:
Sjømatkonsumet i Norge fortsetter å falle
Fersk sjømat har økt i pris med 40+ % siden 2019
Fryst torskefilet har økt med 45 %

Og de ferskeste butikkprisene får selv en erfaren kristiansandssjel til å si:

“Å nei, du… dette går'ke”

Vi er blitt en nasjon som eksporterer fisken som hverdagsmat og importerer den tilbake som spesialvare. Litt som å sende barna på ferie og få dem hjem med ny dialekt og dyre vaner.

To fiskemiddager i uka? Javel – men hva skal vi kutte? Strøm, bil eller håp?

Helsedirektoratet sier vi skal spise mer fisk.

Bankkontoen sier noe annet.

I praksis koster en torskemiddag for to på Sørlandet 170–210 kroner.

Spiser du to fiskemiddager i uka, ender du på 1 400–1 700 kroner i måneden.

Er du en firemannsfamilie i Mandal, Lillesand eller Grimstad?

Da er vi fort oppe i 3 000 kroner.

Det er nesten så man må velge:

Varm stue eller varm torsk?

“Fisk øker sexlysten” sier reklamen. Men det gjør ikke kredittkortgjeld.

KIWI og andre har gjort heroiske forsøk på motivasjon:

“Fisk øker sexlysten!”

“Fisk gjør deg glad!”

“Fisk gir bedre fruktbarhet!”

På Sørlandet sier de gjerne:

“Javel, ja.”

Den lille setningen som betyr alt fra “jeg respekterer deg” til “nå tuller du noe helt enormt”.

For ærlig talt: lyst, glede og fruktbarhet henger dårlig sammen med sjokket ved å betale 455 kr/kg for torsken, (Meny, et sted i Norge november 2025).

Og ingenting dreper stemninga raskere enn å måtte ta opp forbrukslån for å finansiere julaften.

Billig fisk finnes… hvis du har fritid, bil, og en naturgitt evne til å lese tilbudsaviser som en etterretningsanalytiker

Joda, det finnes billigere torsk i Agder.

Men det krever:

kjøretur til minst tre butikker
ransaking av tilbudsaviser med sørlandsk målrettethet
nerver av stål (uten toll-mur)
og flaks som vanligvis er forbeholdt folk som finner parkering i Kvadraturen på en lørdag

Det er mange sørlendinger som sier:

“Æ ska bare sjekke ett tilbud te.”

Noen av dem kommer faktisk hjem samme kveld.

Men når torsken blir så dyr at den konkurrerer direkte med gavene under treet, sier det noe om tidas klem.

Torsken viser hvem vi er – og hva vi står i

Sørlandet er tradisjon. Forutsigbarhet. Skjærgård.

Men når torsken blir så dyr at den konkurrerer direkte med gavene under treet, sier det noe om tidas klem.

Det sier at hverdagsmaten glipper.

At kostråd ikke treffer lommeboka.

At familietradisjoner står under press fra prisnivå som ikke helt følger verken havet eller fornuften.

Torsken har blitt et symbol på en virkelighet der selv det mest jordnære har fått luksuspris.

Og hva gjør sørlendinger da?

De gjør som vi alltid gjør:

De tar et langt drag av god sørlandsk tålmodighet.

De humrer litt.

De rister litt på hodet.

De holder fast i tradisjonen når vi kan, og når vi ikke kan, sier vi rolig:

“Jaja… det ordner seg vel.”

Og når det ikke ordner seg?

Da skriver de, eh .. jeg, satire, for den er foreløpig helt gratis – selv om jeg ser for meg at noen vil forsøke å momsbelegge humoren også, før eller siden.

Steinar Askelien:

Pensjonist med forkjærlighet for det menneskelige – i både stillhet og støy.

Skriver med varme, undring og et lite smil – ofte med sjøsprøyt i språket og jord under neglene.

Bosatt på Ytterøy, der vinden og ordene aldri helt blir enige om hvem som skal få siste ordet.

Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no