• Argument

Inni er de like

Analyse 11.08.2022: Ordførerkandidatene for de naturlige politiske hovedmotstandere, Høyre og Arbeiderpartiet, åpner for samarbeid i en såkalt storkoalisjon etter neste års valg. Forslaget kommer før partienes program foreligger, og uten at det er drøftet i partiorganisasjonen. Med valget over ett år unna er slike utspill uvanlig, og vitner om fellestrekk ved de to kandidater.


Illustrasjon T Vestaas "Politiske seigemenn"


Av Bernt H. Utne, publisert 11.08.2022


Det er tid for sommerintervjuer. Fædrelandsvennen har nylig presentert Høyres og Arbeiderpartiets nyvalgte ordførerkandidater. Sjelden kan man se to noenlunde jevngamle kandidater fra de tradisjonelle styringspartiene som i det ytre fremstår som så ulike. Men det er bare utenpå.


Mathias Bernander (H) er født inn i Høyre. Som sønn av den gamle høyrehøvdingen John G. Bernander, med oppvekst i den tradisjonelle familiebedriften på Hamresanden, fremstår han som den ideelle kandidat for sitt parti. Han har solid universitetsutdannelse fra inn - og utland, og har ved kommende valg sittet to fulle perioder i fylkestinget. Han har så gar vært vararepresentant til Stortinget. Men viktigst av alt er hans politiske overbevisning. Han er nemlig enig i alt hva partiet hans har stått for det siste tiår. Han støtter havneflytting til Kongsgård-Vige, Tangens kunstsiloprosjekt, Gartnerløkka-utbyggingen, byvekstavtalen, bompenger med mye mer. Og alt dette før partiets han stiller til valg for har vedtatt programmet for den kommende valgperioden!


Kenneth Mørk (Ap) har en helt annen bakgrunn. Med en vanskelig oppvekst har livet vært krevende. Hans vei frem til å bli Arbeiderpartiets ordførerkandidat i en av landets større byer har vært humpete. Og som redegjort for i artikkelen om Arbeiderpartiets kandidater 17. juni var det ingen mangel på kandidater som ønsket å være partiets frontfigur ved kommende valg. Hele fire av bystyregruppens medlemmer meldte sin interesse for vervet. Mørk var en av dem som ikke ble foreslått. Men når nominasjonskomiteens foretrukne kandidat trakk seg bare dager før nominasjonsmøtet åpnet det muligheten for Mørk, som i første valgomgang vant kampavstemmingen mot to erfarne utfordrere. Det er i seg selv en styrke. Kenneth Mørk har altså vist at han har stayerevne, og at han har vilje til å stå i stormen.


Det er personene og vervene, og den innflytelse og makt som følger av de politiske posisjoner, som er det viktigste.

Men flere forhold gjør dem like. Og det er i et velfungerende demokratisk samfunn et problem.

De har begge sammenfallende syn på de viktigste politiske stridsspørsmål i Sørlandets største by. Kort sagt er de enig om det meste. Og hvor blir det da av opposisjonen når de store styringspartiene seg i mellom allerede er enige?

Dessuten er de valgt til sine partiers kandidat langt over ett år før valget finner sted, og før partienes program for den kommende valgperiode er fastlagt. Det er i seg selv en betenkelig prosedyre. For det tyder på at for de store partiene er det ikke programmet og den politiske retning som betyr noe. Det er personene og vervene, og den innflytelse og makt som følger av de politiske posisjoner, som er det viktigste.

Og hva gjør nå Bernander og Mørk hvis partiene beslutter et program for kommende valgperiode som strider med deres egen personlige overbevisning? Ingen av dem har vært forsiktige med å klarlegge sine standpunkt i viktige saker, og alle vet hva de står for. Tar de da sin hatt og går? Da har i tilfellet partiene et kjempeproblem, som står der uten ordførerkandidat.

Eller er de så fleksible og tøyelige at de lojalt føyer seg inn under partiets beslutning? Men gjør de det uten å mukke kan de fort bli oppfattet som politiske opportunister kun ute etter politiske verv, og med en ryggrad som minner om en seigemann.


Men kanskje vil partimedlemmene innse at med valget av ordførerkandidat er løpet for en åpen og fri debatt om partiprogrammet i realiteten kjørt. Det innebærer at ordførerkandidatenes vilje også blir partienes program. Men da står jo kandidaten over partiet, og det er i tilfelle noe nytt i norsk politisk tradisjon!


Kenneth Mørk åpner i sitt intervju med Fædrelandsvennen 9. august for et samarbeid med Høyre. Det har han tidligere avvist. Han har så gar truet med utmeldelse hvis det skulle bli aktuelt. Men også Mathias Bernander sier i sitt intervju 26 juli at et samarbeid med Arbeiderpartiet "ikke er utenkelig". Begge bekrefter i gårsdagens utgave av Fædrelandsvennen muligheten for et samarbeid, men det fremgår ikke av artikkelen hvorvidt dette overhodet er drøftet med partiledelsen. Med forbehold om at denne mulighet faktisk også har støtte i partiledelsen, og ute blant medlemmene, kan Kristiansand derfor etter valget neste høst ledes av en storkoalisjon av de to store, tradisjonelle politiske motpoler, som i lysten på makt har slått seg sammen og fordelt de viktige vervene seg i mellom.


Hvis de får flertall da. Det er slettes ingen selvfølge. Et demokrati kan ikke fungere godt uten en opposisjon. Erfaringene fra slike eksperimenter er ikke gode. Eksempelvis dannet Høyres tyske søsterparti CDU/CSU, under Angela Merkels ledelse, i 2013 en storkoalisjon med Arbeiderpartiets søsterparti SPD. Til sammen fikk de to partiene ca 66 % av stemmene i valget, men pga av den tyske sperregrensen på 5 % fikk storkoalisjonen hele 80 % av representantene i parlamentet (Forbundsdagen). Den såkalte opposisjonen satt igjen med bare 20% av representantene i parlamentet, og uten noen reell innflytelse. Kritiske røster betegnet dette som et flertallsdiktatur, og det førte SPD ut i katastrofen ved valget i 2017. Fire år senere i 2021 var det CDU/CSU som fikk smake samme medisin.


Et forpliktende samarbeid mellom de store, klassiske opposisjonspartiene Høyre og Arbeiderpartiet i Kristiansand kan derfor fort vise seg som en generaltabbe. Kanskje ikke på kort sikt når alternativet fortoner seg som et kaos slik vi har opplevd i inneværende bystyreperiode. Men når opposisjonen mangler kraft og innflytelse forvitrer demokratiet og ytterkantene styrkes. Det skjedde også i Tyskland ved dannelsen av det høyreekstreme partiet AfD (Alternativ for Tyskland) i 2013. Ved valget i 2017 fikk partiet 12,6 prosent av stemmene.


For en storkoalisjon i Kristiansand av Høyre og Arbeiderpartiet vil med sikkerhet styrke de politiske ytterkanter, og nye politiske partistrukturer kan ta form.

Når både Høyres og Arbeiderpartiets kandidater så tidlig og på egen hånd begynner å lefle med tanken om et formelt samarbeid etter kommende valg bør alarmklokkene i partienes organer begynne å kime. For en storkoalisjon i Kristiansand av Høyre og Arbeiderpartiet vil med sikkerhet styrke de politiske ytterkanter, og nye politiske partistrukturer kan ta form. Det er ikke nødvendigvis en fordel, men kan bli en naturlig konsekvens hvis de store partiene skulle slå sine stemmer sammen. Og det er det langt fra sikkert at byen, demokratiet og innbyggerne vil være tjent med.


Her kan altså mye fortsatt komme til å skje. Meget med Mathias Bernander og Kenneth Mørk er forskjellig. Men det er utenpå. For inni er de like.



Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no