Kommentar 18.08.2022: Ytringsfrihetskommisjonen har lagt frem sin innstilling som er enstemmig. En foreløpig gjennomgang viser at den er ullen og full av selvfølgeligheter. Anbefalingene er velmenende, og for velmassert til å vekke alvorlig debatt. Men kanskje er det prisen som må betales for å få til en enstemmig innstilling?
Illustrasjon: Ytringsfrihetskommisjonen (NOU) Forsideillustrasjon av Ahmed Falah "Control Center"
Av Bernt H. Utne, publisert 18.08.2022
Mandag 15. august leverte Ytringsfrihetskommisjonen sin lenge etterlengtede rapport. Utredningen har fått tittelen: "En åpen og opplyst offentlig samtale".
Deltakelse i samfunnsebatten
Rapporten på godt over 300 sider tar en grundig gjennomgang av ytringsfrihetens stilling i Norge, og konkluderer med at det står riktig bra til med ytringsfrihetens kår her i landet. Kommisjonen slår på side 65 fast at "sammenlignet med omtrent alle andre land i verden står ytringsfriheten sterkt i Norge". Kommisjonen trekker bl.a. fram at Norge de siste seks år er kåret til verdens mest pressefrie land av organisasjonen "Reportere uten grenser". Samtidig nevner rapporten på side 66 at svært få nordmenn deltar aktivt i den offentlige debatt. Bare ca. ti prosent av befolkningen kommenterer eller lenker til nyheter som har å gjøre med samfunnsspørsmål eller nyheter, og bare en til to prosent uttrykker jevnlig meninger om samfunn og politikk. Går man nærmere inn i hvem som deltar i samfunnsdebatten forteller utredningen at det er en overvekt av godt voksne menn med lang utdannelse, og som utgjør en liten og lite representativ andel av befolkningen.
Men her ligger mye av bakgrunnen til at så få velger å stå fram med sine meninger. For det koster å stå frem.
Bruk av ytringsfriheten belastende
Selvros skal man som kjent lytte til for det pleier å komme fra hjertet. Men hvis alt var så bra, hvorfor trenger man da en Ytringsfrihetskommisjon? Og hvorfor deltar så få av befolkningen i den offentlige samtale? Disse helt sentrale spørsmål berøres bare perifert i kommisjonsrapporten. Frykten mange føler for å bli misforstått, få kritikk eller å bli plaget og trakassert nevnes kort. Men her ligger mye av bakgrunnen til at så få velger å stå fram med sine meninger. For det koster å stå frem. Det vet vi i Argument Agder meget godt. Og det er en klar grunn til at de mest aktive skribenter i vårt nettmagasin alle er godt voksne og samfunnsengasjerte mennesker med uavhengig økonomi, og som har lite å tape på å stå frem med sine meninger. Er man aktiv i yrkeslivet risikerer man fort gjennom den offentlige profilering å trakke noen på tærne. Det er risikabelt i yrkes- og næringslivet, og særlig i et lokalsamfunn hvor nettverk spiller en stor rolle. Selv om kommisjonen i kapittel 15 drøfter reglene for ytringsfrihet i arbeidslivet, er det som kjent forskjell på liv og lære. At kommisjonen ikke har gått dypere inn i hvilke begrensinger på jobbmarkedet en aktiv bruk av ytringsfriheten kan få for profilerte personer i lokalsamfunnet, er en svakhet med utredningen.
Hatefulle ytringer
Utfordringen som samfunnsdebatten stilles overfor ved såkalte hatefulle ytringer drøftes utførlig. Men kommisjonen går i sin rapport som katten rundt den varme grauten. Den kommer med forslag til språklige og kosmetiske endringer, men berører ikke hovedproblemet. Nemlig den tiltakende bruk av hat i retorikken for å fremme bestemte formål. Dagens hatparagraf i Straffeloven (§ 185), også kalt rasismeparagrafen, retter seg mot å beskytte utsatte minoriteter. Men den verner ikke vanlige mennesker uten en eller annen minoritetsbakgrunn, og som utsettes for målrettet hat fra andre. De som utøver denne hatretorikken fremstiller seg gjerne som et uskyldig offer for overgrep begått av noen klart identifiserbare personer eller befolkningsgrupper. Disse defineres som skyldige av de som hevder at de er utsatt for overgrep. Men en dokumenterbar bevisførsel for skyld foreligger ofte ikke. I artikkelen "Ofrene" fra 24. mai behandlet vi problemstillingen utførlig.
Dette er en eldgammel hersketeknikk som av autoritære regimer gjennom århundrer har vært brukt som politisk metode for utøvelse av makt. Særlig i perioder med økonomisk og politisk ustabilitet er det en farlig retorikk for demokratiet. Det er derfor skuffende at kommisjonen ikke har gått nærmere inn på denne problemstillingen.
Eierkonsentrasjon i mediebransjen
Ytringsfrihetskommisjonen har selvsagt gått grundig inn på medienes stilling i dagens samfunn. Men også her er det mye ull og tåkeprat som bare i begrenset grad berører en av de viktigste utfordringene i mediebransjen; konsentrasjon av eierskap. Kommisjonsrapporten er innom problematikken på s. 256 hvor den hevder at mediene i større grad ligner hverandre. Det kan medføre at de redaksjonelle prioriteringer og vurderinger kan bli likere, og kommisjonen advarer mot en for sterk ensretting. Det kan nemlig øke risikoen for at blindsoner oppstår, og at viktige tema ikke omtales og drøftes. Men lenger går kommisjonen ikke. Anbefalingene er tannløse og uforpliktende selvfølgeligheter som at redaksjonene bør vise større åpenhet om eierforhold og stoffutvekslingsavtaler, og være tydeligere om egne feil. Så vet vi altså det, som de fleste av oss hele tiden har visst!
For selv om prinsippet om den redaksjonelle frihet ligger fast vet vi alle at det er styrene, altså eierne, som ansetter redaktører, og det er styrene som sier dem opp!
Uavhengig utredning?
Alt i alt er kommisjonsrapporten et omfattende stykke arbeid som på beundringsmessig vis unngår å drøfte de virkelig vanskelige sidene ved ytringsfrihetens stilling i Norge. Som for eksempel utvanningen av mediemangfoldet gjennom eierkonsentrasjon. Kanskje skyldes det personutvalget. Kommisjonen har vært ledet av Kjersti Løken Stavrum. Hun er utvilsomt en av mediebransjens mektigste kvinner. Som styreleder i Blommenholm Industrier og administrerende direktør i Tiniusstiftelsen kontrollerer hun over 25 prosent av aksjene i Schibsted, Norges desidert største mediekonsern. Som et tankeeksperiment kan man reflektere over hva som ville skje hvis hun som Ytringsfrihetskommisjonens leder leverte en virkelig kritisk utvalgsrapport som f. eks. problematiserte eierkonsentrasjonen i det norske medielandskap? Kanskje ville det ikke falle i smak hos eierne hennes, og kanskje kunne det få betydning for hennes maktposisjon?
Og underlig nok problematiseres dette foreløpig heller ikke i medieomtalen av Ytringsfrihetskommisjonens rapport. Hvorfor ikke? Kan det være noen i redaksjonene som ikke vil trakke sine eiere på tærne? For selv om prinsippet om den redaksjonelle frihet ligger fast vet vi alle at det er styrene, altså eierne, som ansetter redaktører, og det er styrene som sier dem opp!
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no