Vil likevel

Kommentar 07.11.2025: Høyres "kronprinsesse" gjennom mange år, Ine Eriksen Søreide, har endelig bestemt seg. Etter lang tids nøling. Hun vil likevel. Altså bli leder for Høyre, og dermed partiets statsministerkandidat.

Illustrasjon: Ine Eriksen Søreide, foto Utenriksdepartementet

Av Bernt H. Utne, publisert 07.11.2025

Ine Eriksen Søreide er meget vel kvalifisert, og hun har vært det lenge. Med en fortid i Unge Høyre helt fra EU-kampen i 1994 ble hun i år 2000 valgt inn i Høyres sentralstyre. I en alder av 25 år kom hun i 2001 inn på Stortinget. Der har hun sittet siden. Altså i 24 år, eller halve livet. Fire år har hun vært forsvarsminister (2013 - 2017) og fire år (2017 - 2021) var hun utenriksminister. Og i to perioder på til sammen åtte år ledet hun Stortingets utenriks- og forsvarskomité.

For Høyreleder må man ha lyst til å være. Hele tiden, året rundt.

Det overraskende i dette, og for Høyre betenkelige, er at hun måtte bruke så lang tid på å bestemme seg. Så lenge at politisk redaktør i Fædrelandsvennen, Vidar Udjus, lurte på om Høyre nå slet med prin­sesse vilikke. For Høyreleder må man ha lyst til å være. Hele tiden, året rundt. Og for den som nøler kommer straks spørsmålet om hvor motivert kandidaten til topplederstillingen egentlig er. Det har hun nå selv forstått, og overfor Aftenposten understreker hun at "dette gjør jeg av lyst. Det er en stor beslutning. Og den kan du ikke ta bare av plikt".

Søreide beskriver seg selv som liberalkonservativ. Det innebærer at hun ønsker markedskreftene, frihandel og privatisering velkommen med minst mulig statlig styring og størst mulig individuell frihet for innbyggerne. Som aktiv og overbevist EU-tilhenger står hun fjellstøtt på Høyres ideologiske grunnfjell.

For Søreide er i politisk forstand en kloning av Erna. Bare litt yngre. Hun er utdannet jurist, men har vært politiker på heltid siden årtusenskiftet. Hun har altså aldri praktisert yrket hun er utdannet for, og i likhet med Erna har hun hatt politikken som hovedinntektskilde siden ungdomsårene. Hennes yrkeserfaring er derfor knyttet til Løvebakken og regjeringskontorene. Der hun trolig kjenner de politiske irrganger bedre enn de fleste. Trofast har hun sittet rundt regjeringsbordet i alle Ernas år som statsminister, og i tykt og tynt har hun fulgt Solberg som en politisk skygge. De som måtte tenke at det politiske Norge vil oppleve et nytt Høyre med Ine Eriksen Søreide som partileder vil derfor bli skuffet.

Med et revitalisert Ap til venstre, som betegner et høyrepopulistisk FrP som hovedmotstander, kan Høyre under Eriksen Søreide fort komme i skyggen av de andre.

Det er også hennes og Høyres største problem. Med et revitalisert Ap til venstre, som betegner et høyrepopulistisk FrP som hovedmotstander, kan Høyre under Eriksen Søreide fort komme i skyggen av de andre. Og Sylvi Listhaug er etter hvert blitt vant til å være i rampelyset, og vil neppe tillate at arenaen på høyresiden blir dominert av en som i alle år har spilt annenfiolin under Erna. Det kan derfor på høyresiden i norsk politikk fort oppstå rivalisering mellom to kvinner som politisk burde være nære allierte. Men som begge mener de er den naturlige leder for politikkens høyreside. Slikt kan det bli strid av, og de eneste som eventuelt vil tjene på det er herrene Støre og Stoltenberg.

Ine Eriksen Søreide skal altså få slite som nyvalgt leder i Høyre. På den ene side må hun profilere seg som Høyres nye lederfigur med en politikk som velgerne kan identifisere seg med. Og den kan ikke være for sterkt preget av Erna Solbergs fingeravtrykk. For det var en politikk tradisjonelle Høyrevelgere avviste ved siste valg. Og på den annen side må hun vinne tilbake fra Sylvi Listhaug og FrP dominansen over høyresidens politikk.

Det kan bli en krevende politisk spagat for en som er vant til å gå et par skritt bak Erna. Og mene det samme.

Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no