I intervju med Klassekampen (07.05.22) advarte professor Øyvind Østerud mot å kalle Putins regime fascistisk. Det er lett å si seg enig i, samtidig som Russland indirekte oppfyller noen av ideologiens kjennetegn.
Illustrasjon: Mollie Sivaram (Unsplash) og T. Vestaas
Av Jørn A Jensen, publisert 13.05.2022
Østerud peker på korporatisme, fravær av folkevalgt forsamling, førerprinsippet og førerdyrkelse som kriterier for fascismen. Russland oppfyller ikke slike krav, hevder han. Imidlertid er det klare trekk ved det russiske regimet som ligger tett opp til Østeruds fascisme-kriterier.
Russland har sin nasjonalforsamling, som Østerud minner om, gjerne kalt Putins lojale opposisjon. Den har som funksjon å legitimere politikken hans, og ikke som parlamentarisk motkraft. Nasjonalforsamlingen kunne like gjerne vært avskaffet, hadde det ikke vært for at den tilfører en ferniss av demokrati.
Flere trekk ligger tett opp til Østeruds kriterier
Landet har på ingen måte et korporativt styresett. Men Putins rådgivere består av oligarker, etterretningstopper og militære ledere. Vi må likevel ikke innbille oss at Putin ikke er orientert om politiske, sosiale og økonomiske trender i landet sitt, og han er sannsynligvis godt informert om hvordan Vesten framstiller krigen i Ukraina.
Russland har ikke førerprinsipp eller førerdyrkelse, mener Østerud. Det spørs. Putin kommer med underlige og skremmende påstander, ispedd retthaversk nasjonalisme, men han gjør det med innestemme og alvorlig mine. At han framstår som klok, trygg og dyktig for vanlige russere er ikke så uforståelig.
Fascisme handler også om vilkårlige arrestasjoner, oppkonstruerte fengselsdommer og massiv propaganda. Sosiale medier og digitale plattformer, som i prinsippet burde gjøre det lett å gjennomskue maktmisbruk, har snarere vist seg som velegnede redskap for autoritære krefter, ikke bare i Russland.
Det har også vært effektivt å stenge nyhetsmedier, skremme journalister og opposisjonelle til taushet, for ikke å snakke om å ta dem av dage. En salig miks av overvåking, god gammeldags statlig vold og passe sofistikert kommunikasjonsstrategi er hendige verktøy for alle regimer som ønsker å konsolidere og forevige egen makt.
Om det vi ser i Russland handler om fascisme, nesten-fascisme, vestens arroganse, geopolitiske vrangforestillinger eller bare forblindet imperialisme er kanskje underordnet en overordnet og bitter erkjennelse: Til tross for modernitet, liberalisme, utdanning, Internasjonalt samkvem eller hva vi nå heier på, forblir mennesket en art som ikke nøler med å slå hverandre i hjel.
(Teksten har vært publisert som leserinnlegg i Klassekampen 10.05.22)
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no