• Argument

Partifloraen

Kommentar 11.10.2022: Det vokser og gror i den politiske hage. Nye partier har dukket opp og forsøker å dra nytte av at de gamle partiene sliter i motvind. Men om nykommerne lykkes ved valget i 2023 avhenger av om de får omstridte saker å profilere seg på, og hvordan ledelsen i de tradisjonelle partiene velger å opptre i forhold til sine velgere.


Illustrasjon: T. Vestaas


Av Bernt H. Utne, publisert 10.10.2022


Politisk vakuum

Det spirer og spretter i partifloraen på Sørlandet. Det formelig popper opp med nye partier i mer eller mindre ny skikkelse. Tre av disse partiene ønsker å etablere seg som alternativer i det politiske sentrum. Grobunnen blant velgerne er gjødslet med omstridte vedtak og innstillinger i viktige saker, særlig fra Høyre og Arbeiderpartiet. Det har skapt et vakuum som nye politiske konstellasjoner forsøker å fylle. Nykommerne er allerede med i bystyret med representanter som er innvalgt for andre partier eller valglister.


Partiet Sentrum

Det relativt nystiftede partiet Sentrum er foreløpig siste tilskudd i denne fargerike buketten av politiske nyskapninger. Partiet ble opprettet av tidligere fylkestopper fra KrF, og avhoppere fra SV, Ap, Høyre og Miljøpartiet De Grønne. Sentral ressursperson i opprettelsen av partiet har vært tidligere byråd for Arbeiderpartiet i Oslo, Geir Lippestad. Han er også en kjent forsvarsadvokat, bl.a. fra rettsaken mot Anders Behring Breivik. Partiet stilte liste i alle fylker ved siste Stortingsvalg og oppnådde 0,3 % oppslutning.

Nå har partiet fått med seg varaordføreren i Kristiansand, Erik Rostoft. Han kommer fra Tverrpolitisk Folkeliste. Sammen med Rostoft har gruppeleder Jens Anders Ravnaas fra samme folkeliste også meldt overgang til Sentrum kan Fædrelandsvennen 27. september opplyse. I følge partileder Lippestad var dette "den viktigste dagen etter at partiet ble stiftet." I et leserinnlegg i Fædrelandsvennen 1. oktober forteller nestleder og tidligere bystyremedlem for KrF, Irene Solli, at målet "er å skape et slagkraftig sentrumsalternativ i Kristiansand". I Sollis artikkel kan vi bl.a. lese at "Funkispolitikken må få et nytt og annet fokus", og at partiet nå ønsker å "være fremme i skoa" for å sikre løsninger som løfter oss i forhold til vedtatte mål!


Industri og Næringspartiet, INP

Et annet nyskudd er Industri og Næringspartiet, INP. Partiet beskriver seg som et sentrumsorientert moderat parti, med slagordene "stabilitet og forutsigbarhet" og "utvikling, ikke avvikling". Ved Stortingsvalget stilte partiet liste i alle fylker og fikk 0,3 % av de avgitte stemmer. Den grunnleggende rettesnor for partiet er at arbeidsfolk bør styre landet. Oppdrettspolitikere «broilet» opp i egen organisasjonsboble, uten arbeidslivserfaring, har ingenting i politikken å gjøre mener partiet som definerer arbeidsfolk som "næringslivslederen, gründeren, tillitsvalgte, industriarbeideren, butikkeieren, sjåføren, oljearbeideren, direktøren, sveiseren, bonden, fiskeren, pensjonisten, uføre og alle vi må ta vare på."

Partiet er representert i bystyret i Kristiansand ved Nils Nilsen. Han er utvilsomt bystyrets mest omstridte politiker med fiender i mange leire. Men hans vilje og evne til å gripe fatt i vanskelige og delikate saker er også hans største fortrinn. Han er fritt-talende uten sperrer, og kan av mange også oppleves som en møteplager. Hans pågåenhet har gitt ham en trofast tilhengerskare som kan sikre ham en ny periode i bystyret skulle han bli nominert som frontkandidat av INP. Hvis han ikke går for langt da.


Pensjonistpartiet - Barn, Familie og Pensjonist

Et tredje skudd på stammen av partier som ønsker å etablere seg i det politiske sentrum er Pensjonistpartiet. Eller Barn, Familie og Pensjonist-partiet som lokale tillitsvalgte ønsker å karakterisere seg som. Pensjonispartiet ble stiftet tilbake i 1985, og har siden stilt lister ved alle Stortingsvalg, men har aldri vært representert i nasjonalforsamlingen. Ved siste valg i 2021 fikk partiet 0,6 % av stemmene.

I Kristiansand fikk partiet ved kommunevalget i 2019 en representant, men har nå vokst til å være det fjerde største i bystyret. Det skyldes i hovedsak overganger fra representanter som er innvalgt for andre partiet eller valglister.


Dagens innflytelse personbasert

Felles for de nye sentrumspartiene er at ingen av dem har gått til valg med de representanter de nå har i bystyret. Deres politiske makt og innflytelse i dagens bystyre er derfor basert på individuelle partioverganger fra enkeltpersoner. Kommunevalget i Norge er i første rekke et personvalg av kandidater fra en liste som bekjenner seg i større eller mindre grad til en felles grunnholdning. Partioverganger er ikke forbudt, og heller ikke noe nytt verken i Norge eller i andre demokratiske land. Storbritannias store politiske idol, Winston Churchill, "crossed the floor twice". Han byttet altså side to ganger i løpet av sin politiske karriere. Den nåværende innflytelse i bystyret reflekterer altså ikke velgernes støtte til disse partienes politiske program, men er et resultat av enkeltpersoners partibytte.


Nykommernes utfordring

Og her ligger utfordringen for nykommerne. Det er nemlig noe helt annet for et nytt parti å gå til valg på et fastlagt program som få velgere har noe forhold til. Og å slå om seg med svulstige floskler og intetsigende selvfølgeligheter, slik som nesteleder i Sentrum, Irene Solli, presterer i denne artikkelen imponerer de færreste i velgermassen.

Det som eventuelt kan styrke nykommerpartiene er hvis de store tradisjonelle styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet skulle forsøke å tvinge gjennom omstridte vedtak mot et flertall i deres egen velgermasse. Slik f. eks. den forrige ledelsen i disse partiene gjorde i spørsmålet om Kunstsiloen. Og politiske snubletråder, som nye og uerfarne politikere i de etablerte partier kan falle over, er ikke vanskelig å få øye på. Driftsmidler til Kunstsiloen, havneflytting og fremtiden til Søgne og Songdalen er alle tema med potensiale til å skape bevegelse i velgermassen. Og hjertesukkene om at man nå er "lei av omkampene" gjør lite inntrykk på frustrerte velgere. Da kan vi komme til å se nok et protestvalg.


Politiske tabber avgjørende

Nykommerpartienes muligheter for politisk innflytelse avhenger i stor grad av de etablerte partienes talent for å begå politiske tabber. De er altså i større grad avhengig av at de tradisjonelle styringspartiene roter seg inn i et politisk villnis enn at nykommerpartiene selv viser kløkt og forstandighet.

Men med god politisk fingerspissfølelse og respekt for velgermassens synspunkt i de tradisjonelle styringspartiene Høyre, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti er sannsynligheten for et protestvalg redusert. Da kan nedturen for de nye partiene bli brutal.


Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no