ANALYSE: Artikkelens tittel er hentet fra en film av Sergio Leone fra 1984. Mens filmen beskriver et gangsterdrama fra en tid et par generasjoner tilbake, er opprøret i dagens USA reelt, og høyst aktuelt.
Av Bernt H. Utne – publisert 03. juni 2020
Det begynte den 25. mai med en politipågripelse som kom ut av kontroll. Pågripelsen ble videofilmet, og bildene er sjokkerende. En uke senere er alle deler av landet preget av voldelige demonstrasjoner, påsatte branner og plyndring av butikker. Myndighetene har svart med portforbud, massiv politiinnsats og trusler om militær inngripen. Foreløpig ser det ikke ut til at myndighetenes respons har hatt den ønskede virkning. Snarere tvert i mot. Jo hardere myndighetene har gått til verks mot de voldelige demonstrasjonene, jo villere og voldeligere har svaret fra demonstrantene vært.
Det er systematisk politivold mot svarte som har utløst protestene. Men bakom koker frykten for følgene av koronakrisen. Pandemien har ført nærmere 40 millioner amerikanere ut i arbeidsløshet. Det er godt over 10 prosent av befolkningen, og en slik arbeidsledighet har landet ikke opplevd i moderne tid. I et samfunn som er bygget på ideen om at enhver er sin egen lykkes smed får slike ledighetstall store følger. Frykten sitter i, og med frykten kommer aggresjonen. Nettopp i en slik situasjon er godt lederskap påkrevet. Det har man frem til nå sett lite til.
Donald Trump gikk til valg på et politisk program som han i hovedsak ikke har klart å sette ut i livet. Hverken en helseforsikring for alle, eller den lovede reduksjon i prisen på legemidler har han fått til. Riktignok fikk han gjennom en høyst nødvendig skattereform som reduserte skattetrykket for lavere og midlere inntektsgrupper. Men ved å tilpasse selskapsskatten til skattenivået i andre industriland innebar reformen også lettelser som selskapseierne har kunnet utnytte for å øke egne utbytter. På det internasjonale område har han tatt flere modige initiativ, bl.a. i forhold til Nord-Korea. Men også her har han møtt veggen. Mens statsgjelden i USA har galoppert videre til et nivå man aldri tidligere har trodd kunne vært mulig, har presidenten hengitt seg til en flom av mer eller mindre forståelige meldinger via sosiale medier.
«Ett er sjøkart at forstå, et annet skip at føre», sier et gammelt ordspråk fra seilskutetiden. Sjelden har betydningen av ordtaket vært tydeligere enn i tilfellet Donald Trump. For en ting er å forstå det politiske kartet, noe annet er å lede et stort og spaltet land. Bare et under kan nå redde hans presidentskap. Og det er hans egen feil. For nettopp i den krisen som nå rir USA burde han som president fremstå som landets samlende symbol. Men det er ikke hans stil. Hans fremtreden og retorikk er spaltende, og i dagens krise betaler han og hans administrasjon prisen for den polarisering som han selv har fostret.
Men å tro at alternativet til Trump som president, Joe Biden, kan løse denne floken, er naivt. Biden er selv en del av den kulturen som har båret frem motsetningene. Hans opptreden i Ukraina, og særlig de fordeler som hans sønn har kunnet hente som styremedlem i et tvilsomt oligarkselskap, har skadet hans rykte. Og trolig vet han det selv. Ellers ville han vært langt mer aktiv under dagens protestbølge, og med tanke på presidentvalget til høsten utnyttet situasjonen for alt hva den er verdt. Det viser med all tydelighet svakheten med det amerikanske valgsystem. Vanligvis vil man ha to meget gode kandidater som kjemper om presidentvervet. Da fungerer systemet bra. Den som velgerne mener er best egnet blir president. Har man en god og en åpenbart mindre god kandidat, går det også bra. Man får den gode. Men hva når man bare har to dårlige alternativer å velge mellom?
Til nå har USA i sin historie ikke vært i en tilsvarende situasjon. President Trump har oppfordret guvernørene i delstatene til å gå hardere til verks mot volden, og truet med å sette militær makt inn for å stoppe demonstrasjonene. Da vil uvegerlig blod flyte i gatene, og hva som kan komme ut av det i dagens opphetede situasjon er uvisst.
Tankevekkende er sporene fra forløpet til den amerikanske borgerkrigen i 1860-årene. En økende spalting av landet hadde gradvis funnet sted siden 1840-årene, og politiske ekstremister forsøkte å oppildne situasjonen ved spektakulære aksjoner. Mest kjent er John Browns angrep på våpenfabrikken US Armory ved Harpers Ferry i 1859. Aksjonen var mislykket, og John Brown ble dømt til døden for forræderi og like etter hengt. Halvannet år senere smalt de første skudd ved Fort Sumter i denne krigen som skulle koste over 600 000 amerikanere livet.
Uansett hva utfallet av dagens demonstrasjoner skulle bli vil verdens oppmerksomhet nå i større grad rettes mot situasjonen i USA. Det vil kanskje gi pressede regimer som også sliter med indre uro rundt om i verden et pusterom. Men situasjonen i USA angår oss alle, og skulle landet gå i oppløsning gjennom omfattende uro vil koronapandemien fremstå som en ubetydelig bagatell! Kommentarer? Send til post@argumentagder.no