top of page
  • Forfatterens bildeArgument Agder

To år krig - hva nå?

Analyse 29.02.2024: Det er nå gått to år siden Russland overfalt Ukraina. Krigen har vært intens med enorm menneskelig lidelse og store materielle tap. Og fred er ennå ikke i sikte.



Av Bernt H. Utne, publisert 29.02.2024


Carl von Clausewitz

Jeg er generelt ingen tilhenger av den gamle prøyssiske lærer i strategi Carl von Clausewitz. Av flere grunner. Men kanskje viktigst for meg er at han hadde sine erfaringer fra Napoleonskrigene der krig var en akseptabel metode for å løse konflikter mellom stater. For Clausewitz var altså krig, med den død og fordervelse som fulgte, en naturlig følge av interessekonflikter mellom nasjonene. Det er ikke i tråd med dagens folkerett, som kun anerkjenner forsvarskrig etter væpnet angrep, eller krig basert på et gyldig vedtak i FNs Sikkerhetsråd. Men Clausewitz hadde noen viktige tanker som er gjeldende også i dag, og de er nyttig å ha i bakhodet når man vurderer den aktuelle konflikten i Ukraina.


Freden må løse problemet

Han hevdet bl.a. at krigens slutt (fredsavtalen) må løse de problem som er krigens (konfliktens) opphav. Og nettopp her ligger hovedutfordringen for en forhandlet og stabil fredsavtale slik noen nå ivrer for. Hvis Ukraina gir avkall på territorium, f. eks Krim og området øst for elven Dnepr, løser det ikke problemet for Putin. For årsaken til krigen ligger i at Russland på sin utsatte sydflanke ikke kan akseptere en nasjon, uansett størrelse, som utfordrer verdiene som preger det russiske kjerneland rundt Moskva, og østerover og sørover mot Ural og det Kaspiske hav. Derav kommer hans krav om "denazifisering" (altså regimeveksel med innsetting av russiskvennlig statsledelse) og "avmilitarisering" (mao nøytralitet eller militær allianse med Russland).  


Frykten for en domino-effekt som kunne stimulere aggressorer (les Putin) til å overfalle andre nasjoner har hele tiden vært grunnmuren i den vestlige støtte til Ukraina.

Nasjonenes ukrenkelighet

Dette er ikke akseptabelt for Ukraina og dets vestlige støttespillere, som insisterer på alle uavhengige nasjoners rett til selv å bestemme sin styreform og internasjonale tilhørighet. Prinsippet om nasjonenes ukrenkelighet og rett til selvbestemmelse, som er nedlagt i FN-traktaten, er hovedbegrunnelsen for den vestlige støtte til Ukraina. Frykten for en domino-effekt som kunne stimulere aggressorer (les Putin) til å overfalle andre nasjoner har hele tiden vært grunnmuren i den vestlige støtte til Ukraina.


Vinn eller forsvinn

Og der står fortsatt partene etter to års krig med ufattelige menneskelige og materielle tap. Skal det kunne bli fred må enten Putin gi etter. Eller Ukraina med dets vestlige støttespillere må gi avkall på prinsippet om enhver nasjons rett til selvbestemmelse i internasjonale forhold.

Skulle Putin akseptere at Ukraina får velge sin internasjonale tilhørighet selv, og landet dermed får medlemskap i så vel EU som NATO, har Russland tapt krigen.

De siste 120 år har Russland tapt fire kriger. Alle tapene har endt i omfattende endringer eller regimesammenbrudd med etterfølgende borgerkrig. Tapet i den russisk-japanske krig i 1905 førte til den første russiske revolusjon med opprettelse av Dumaen og redusert makt for Tsaren. Sammenbruddet i 1917 med etterfølgende revolusjon og borgerkrig førte til opprettelsen av Sovjetunionen, som ved nederlaget i Afghanistan 1989 innledet Sovjetunionens sammenbrudd et par år senere.

Taper Russland krigen vil sannsynligvis Putin og hans regime dermed falle med indre uro og kanskje borgerkrig som resultat. For Putin og hans tilhengere er det altså vinn, eller forsvinn. Det er derfor lite sannsynlig at Putin kan gå inn for et kompromiss uten å ha nådd sine krigsmål.


Det er således vanskelig å se noe grunnlag for en forhandlet fredsavtale

Skulle Ukraina måtte gi etter for Russlands krav om "denazifisering" og "avmilitarisering" betyr det Zelenskyj og hans regimes fall, og et farvel til et uavhengig og demokratisk Ukraina etter vestlig forbilde. Så også for Zelenskyj og dagens Ukraina er det "vinn, eller forsvinn".


Det er således vanskelig å se noe grunnlag for en forhandlet fredsavtale. Derfor vil trolig krigen bli avgjort på slagmarken, eller ved at en av partene, Russland eller Ukraina, går i indre oppløsning og bryter sammen.


Forhandlet fredsavtale uvanlig

Noen hevder at alle kriger ender med en forhandlet fredsavtale. En av dem er utenriksminister Espen Barth Eide, som til VG 24. februar uttalte at "omtrent alle kriger ender med en forhandling." Hvor Barth Eide har det fra sa han ingenting om. Men faktum er at de aller færreste kriger ender med en reell forhandling. Versaillesfreden etter første verdenskrig var ikke en forhandlet fred, men en diktatfred. Freden etter andre verdenskrig var en betingelsesløs kapitulasjon med etterfølgende okkupasjon av seiersmaktene. I Korea-krigen er det fortsatt bare en våpenstillstand, og krigen er derfor formelt ikke avsluttet. Vietnamkrigen endte med full seier til Nord-Vietnam, Irak-krigen med betingelsesløs kapitulasjon for Saddam-regimet, og i Afghanistan ble det full seier til Taliban. Den eneste forhandlede fredsavtale jeg i farten kan komme på må være fredsavtalen mellom Egypt og Israel. Så forestillingen til Barth Eide og andre om at alle kriger ender med en forhandling er en illusjon. De aller fleste kriger ender med diktatfred eller taperens undergang.


Vinner Ukraina står Russland med Putin foran sammenbruddet. Taper Ukraina står Putin ved Polens østgrense.

Krigen må vinnes

Tilbake til Clausewitz. En av hans teser er at krigen må vinnes. En andreplass med sølvmedalje i maraton-OL er en flott prestasjon, men sølvmedalje og annenplass i krig er en katastrofe. For i krig dikterer vinneren som regel fredsbetingelsene, og skriver historien.

Det vet selvsagt også forsvarssjef Erik Kristoffersen, som i en artikkel i Aftenposten 25. februar, hevdet at selv om "russiske styrker vinner enkelte slag, så vil landet tape selve krigen" . Noen begrunnet analyse for sin konklusjon leverte general Kristoffersen imidlertid ikke. Utover å fastslå at "Putin har skylden, og han kommer før eller siden til å tape".

Like sikker er åpenbart ikke president Macron i Frankrike, som i en uttalelse 27. februar i Paris ikke ville utelukke å "sende franske soldater til Ukraina". Han og hans militære rådgivere mener vel at Ukraina kan ha behov for hjelp.


Krigen har bitt seg fast

To år etter Russlands overfall på Ukraina ser det ut til krigen har bitt seg fast i Europa. Fredsutspillene har blitt færre og færre, og klinger mer og mer som virkelighetsfjerne drømmerier. Uansett hvem som vinner denne konfrontasjonen står Europa nå overfor store endringer. Vinner Ukraina, slik forsvarssjef Erik Kristoffersen spår, går Russland med Putin mot sammenbruddet. Taper Ukraina går landets nåværende regime under og Putin står ved Polens østgrense.


Det er dette som er realitetene. Og som alle som diskuterer denne konflikten bør ha i bakhodet.



Bernt Harald Utne (1952) er pensjonert offiser, utdannet ved Sjøkrigsskolen, øverste avdeling 1975. Han har lang og variert tjeneste fra inn - og utland med hovedvekt fra ubåttjenesten som skipsoffiser, skipssjef, skvadronssjef og i operative ledelsesfunksjoner under den kalde krigen. Fra 1991 - 93 var han våpeninspektør i Øst-Europa og i Russland (CFE-avtalen), og medlem av forsvarssjefens fagmilitære råd for utredning om endringer i Forsvaret 1996 - 97. Fra 1999 til 2002 var han norsk representant ved NATOs operasjonsskole i Tyskland. Han tok avskjed fra Forsvaret i 2002, og arbeidet i privat sektor på Sørlandet fram til pensjon i 2014. Han har en omfattende publikasjonsvirksomhet av artikler om sikkerhets - og militære tema i aviser og fagmilitære tidsskrift.

Fra 2020 er han redaktør av Argument Agder.




Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no



Comments


bottom of page