Tidsvitne 03.04.2024: En personlig erindring fra en tid da det hersket skikkelig tøvær i forholdet mellom Russland og Norge. Kanskje kan den for enkelte være nyttig lektyre mot et bakteppe av truende krig i Europa.
Av Bernt H. Utne, publisert 03.04.2024
En nydelig maidag i 1995 dukket den russiske forsvarsminister i følge med forsvarsminister Jørgen Kosmo uventet opp på Haakonsvern. For alle involverte ble det en spesiell opplevelse fra en periode med reelt håp om forsoning mellom Vesten og Russland.
I årene umiddelbart før Sovjetunionens sammenbrudd 1989-91 var det ingen som forutså den kalde krigs snarlige avslutning. Først i ettertid har historikere, statsvitere og andre forståsegpåere kappes om å forklare sovjetregimets undergang. Men det er etterpåklokskap. For ingen av Vestens etterretningstjenester, eller politiske analytikere innen akademia, forutså sammenbruddet. Og media var ikke særlig bedre. Førstesiden i Dagbladet var dagen etter Berlinmurens fall viet barnepsykolog Magne Raundalens anbefaling om å "la barna banne". Enda mer bortreist var Dagens Næringsliv som først omtalte saken 20. november. Da var muren for lengst åpnet og store deler av den allerede revet av rasende menneskemengder. Det viser at viktige politiske begivenheter ofte kommer overraskende.
Men i 1995 hadde den internasjonale situasjon endret seg dramatisk, og denne nydelige vårdagen kom jeg inn på kontoret i ubåtvåpenets administrasjonsbygning rundt kl 0800. Kontorfullmektigen kom som hun pleide straks etter inn med en rykende varm kopp kaffe. Dette var før mobiltelefonen ble allemannseie, og man var derfor avhengig av telefonbeskjeder eller skriftlige signaler sendt via Forsvarets meldingssystem. "Det ringte en mann her like før du kom," sa hun og nevnte et etternavn i det hun serverte kaffen. "Dere kjente hverandre fra Sjøkrigsskolen fortalte han, og jeg skulle si at de kom ca halv ni. Du skulle være klar over hva det dreiet seg om."
Jeg takket, tok en slurk av kaffen og begynte å lure på hva dette kunne være. Det eneste jeg hadde i programmet denne dagen var et besøk kl 1300 av den amerikanske marineattasjeen. Han skulle sammen med skipssjefen på den amerikanske atomubåten av Los Angeles-klassen som lå fortøyd ved hovedkaien avlegge en rutinemessig høflighetsvisitt. Som han alltid pleide å gjøre når amerikanske atomubåter fra tid til annen besøkte Haakonsvern.
Men det var neppe det beskjeden dreiet seg om. Det måtte være noe annet. Jeg nøt kaffen og kikket ut av vinduet på ubåten av Kobben-klassen som lå fortøyd nærmest. Et par av besetningen holdt på med spyling og morgenrengjøring over le i den vakre vårsola. Den eneste med det nevnte etternavn jeg kjente fra Sjøkrigsskolen 20 år tidligere kunne det ikke være. For han hadde jeg sett på fjernsyn kvelden før der han som militær sekretær for forsvarsminister Jørgen Kosmo tok i mot den russiske forsvarsminister Pavel Gratjov. For å markere det gode forholdet mellom Norge og Russland etter den kalde krigs avslutning hadde regjeringen til ære for Gratsjov holdt en gallamiddag på Akershus slott. Begivenheten var gitt en utførlig dekning i riksdekkende media med en lang reportasje i Dagsrevyen. Så den muligheten var utelukket.
Noen minutter senere banket det på døren, og inn kom nettopp forsvarsministerens militære sekretær. "Er du klar"? spurte han. "Klar. Til hva"? repliserte jeg. "Den russiske forsvarsminister, marskalk Gratsjov er for tiden regjeringens gjest og i går var det gallamiddag for ham på Akershus. Under middagen inviterte Kosmo Gratsjov til neste dag å inspisere en hvilken som helst militæravdeling i Norge han måtte ønske. Og vet du hva. Han valgte ubåtvåpenet," avsluttet han.
"Det var hyggelig. Vi skal selvsagt ta godt i mot ham. Når kommer han"? "Han står på gangen!" var svaret jeg fikk.
Jeg åpnet døren, og det første jeg dro kjensel på var forsvarsminister Jørgen Kosmo med en rykende rullings i munnen. Ved siden av ham sto en tettbygd middelaldrende mann i russisk marskalkuniform!
Nå gjaldt det å gjøre gode miner til slett spill og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg hadde i årene 1991 - 93 vært med i nedrustningsteamet for reduksjon av offensive våpen i Europa (CFE-avtalen), og hadde deltatt på en rekke inspeksjoner i nasjonal og internasjonal regi til Russland. Jeg visste derfor meget godt hvordan russerne foretrakk å gjennomføre slike inspeksjoner. Først ønsket de en operativ del med en våpendemonstrasjon etterfulgt av sosialt samvær med god mat og drikke. Den siste delen var som regel den viktigste!
Jeg foreslo derfor at inspeksjonen skulle gjennomføres som en kort demonstrasjonstur med ubåt etterfulgt av en god lunsj i spisemessen. Forslaget ble øyeblikkelig akseptert av Gratsjov. De uventede gjestene fikk en kopp kaffe, og sannelig hadde vi også noen kjeks på lur. I mellomtiden fikk jeg kontakt med skipssjefen på den nærmeste ubåten. Han forsto straks hva det dreiet seg om, og satte umiddelbart i gang med forberedelse til avgang en halv time senere. Vår meget dyktige kjøkkensjef trengte heller ingen utførlig forklaring. Han lovet å servere en utmerket norsk lunsj med tilhørende drikke når vi kom tilbake fra den korte demonstrasjonsturen.
Mens vi ventet på at skipssjefen med besetning skulle bli klar til avgang orienterte jeg Gratsjov via tolk om ubåttjenesten. Han stilte ikke mange spørsmål, men fulgte som forventet godt med på hvordan vi håndterte det overraskende besøket. Slik som jeg selv hadde fulgt meget godt med på reaksjonene under våre tilsvarende inspeksjoner i Russland. En militær avdeling som håndterer nye og uforberedte situasjoner med spontan profesjonalitet er enheter som vil fungere godt også i krise og krig. Og jeg merket meg en gradvis økende respekt fra Gratsjovs side da vi en god halvtime senere gikk om bord.
Vi satte deretter kursen utover mot Grimstadfjorden førende rangtegn for forsvarsminister. Vel ute i havnebassenget dykket vi, og skipssjefen manøvrerte Kobben-klassen med stødig hånd i en bue som førte oss ganske nær den amerikanske atomubåten som lå ytterst på hovedkaien. Gratsjov fikk gjennom periskopet studere amerikanerne nøye. Stemningen blant gjestene var god og jeg følte at inspeksjonen forløp utmerket. Da sier navigasjonsoffiseren at kanskje skulle vi dykke opp rett foran den amerikanske atomubåten, og så kunne Gratsjov komme opp av tårnluken i russisk marskalkuniform og symbolsk rekke hånden til amerikanerne. Gratsjov lo godt av forslaget, og nikket ivrig at det ville han gjerne. Men forslaget ble kontant stoppet av Kosmo som på kav nord-norsk dialekt utbrøt: "Æ trur ikkje det der e nokka god idè altså".
Da vi ankom ubåtkaien noe senere var lunsjen klar. Det var så vidt jeg husker røkelaks til forrett, lammestek som hovedrett og multer til dessert med dertil passende drikke. Stemningen var god og steg ekstra noen hakk da Gratsjov i sin tale nevnte at han hadde vært russisk øverstkommanderende i Afghanistan. Han beskrev hvordan han som siste russiske soldat hadde forlatt Afghanistan, og understreket: "Jeg så meg ikke tilbake". Kosmo på sin side roset Russland for å ha tatt den modige beslutning om å trekke seg ut av Afghanistan. Avslutningsvis inviterte Gratsjov meg til å besøke den russiske nordflåten for å være med på et tokt med Russlands mest moderne ubåt, en Akula-klasse. Jeg takket selvfølgelig ja til invitasjonen.
Deretter forlot Gratsjov og Kosmo Haakonsvern og reiste med følge tilbake til Oslo via fisketorget i Bergen. Der kjøpte Gratsjov fem kilo torsketunger som han ville ha med seg hjem til Moskva. Noen må ha tipset Bergens Tidende for de skrev en kort reportasje med foto av Gratsjov sammen med andre torgkunder.
Klokken nærmet seg 1500 da jeg kom tilbake på kontoret. Der satt den amerikanske marineattasjeen med følge og ventet. De hadde jeg i alt oppstyret helt glemt. Med knallrødt ansikt og mørk i blikket forlangte han en forklaring. Som han selvsagt fikk. Om attasjeen var tilfreds med forklaringen sa han ingenting om. Men hva som sto i meldingen som samme kveld må ha gått fra den amerikanske ambassaden i Oslo til hans overordnede i Washington har jeg av og til lurt litt på.
Pavel Gratsjov falt like etter i unåde. Han ble skiftet ut og senere tiltalt for korrupsjon. Dessverre ble det derfor ingenting av invitasjonen til en tur for meg med en Akula-klasse.
Men historien om Gratsjovs besøk vitner om en periode med skikkelig tøvær i forholdet mellom Norge og Russland. Også talene til Gratsjov og Kosmo er interessante. For den gang var det utenkelig at Norge bare åtte år senere skulle være med i en krig i Afghanistan med et titalls norske falne. For ikke å snakke om nåværende situasjon i Europa med følgene av Ukraina-krigen. Det viser hvor fort frontene kan skifte i internasjonal politikk.
Bernt Harald Utne (1952) er pensjonert offiser, utdannet ved Sjøkrigsskolen, øverste avdeling 1975. Han har lang og variert tjeneste fra inn - og utland med hovedvekt fra ubåttjenesten som skipsoffiser, skipssjef, skvadronssjef og i operative ledelsesfunksjoner under den kalde krigen. Fra 1991 - 93 var han våpeninspektør i Øst-Europa og i Russland (CFE-avtalen), og medlem av forsvarssjefens fagmilitære råd for utredning om endringer i Forsvaret 1996 - 97. Fra 1999 til 2002 var han norsk representant ved NATOs operasjonsskole i Tyskland. Han tok avskjed fra Forsvaret i 2002, og arbeidet i privat sektor på Sørlandet fram til pensjon i 2014. Han har en omfattende publikasjonsvirksomhet av artikler om sikkerhets - og militære tema i aviser og fagmilitære tidsskrift.
Fra 2020 har han redigert Argument Agder.
Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no