top of page
  • Forfatterens bildeArgument

Nok mat i 2050?

Kronikk 17.10.2023: Ideen rundt globalisering og frihandel ser helt annerledes ut i dag enn den gjorde før finanskrisen, og til dels etter. Det måtte en koronakrise, et Kina i mer autoritær statlig retning og en russisk invasjon til for å endre mentalitet og tidsånd.


Illustrasjon: Matproduksjon

Av Chr. Anton Smedshaug, AgriAnalyse, Første am. NMBU, publisert 17.10.2023


Dagens pågående krig mellom Ukraina og Russland illustrerer den mangesidige utfordringen å fø verden og hvor viktig både agronomi og politikk er for å sikre global matforsyning. Krigen i Ukraina setter på spissen hvor avhengige vi er av eksportoverskudd i verden bl.a. av ukrainsk hvete, men nå i økende grad russisk hvete og hvordan politisk ustabilitet påvirker forsyningene. Akkurat nå har prisene falt en del tilbake igjen, grunnet gode avlinger generelt, men usikkerheten framover er økende.


Ifølge FAO består 45% av det daglige kaloriinntaket av korn på verdensbasis, mens 17% består av animalske produkter. Resten er sukker, planteoljer, grønnsaker/rotvekster og annet. Hvis hveten og kornproduksjon generelt ikke øker tilstrekkelig framover vil vi ha et problem med å fø verden.


Da ender vi på om lag 1,4 % årlig vekst, stort sett bare som følge av produktivtetsframgang på eksisterende areal. Det sparer mye skog.

Likevel, fra 2000 til 2023 har global produksjon av korn steget fra drøyt 1 800 mill til 2 800 mill tonn dvs med nær 1000 mill tonn, eller 55 %, det er om lag 2 % i året. Dersom vi tenker oss at klimaendringer vil gi redusert avlingsnivå på drøyt halvparten av arealene så kan det være rimelig å kutte veksten med 0,6 % årlig, relativt til 2 % historisk avkastning. Da ender vi på om lag 1,4 % årlig vekst, stort sett bare som følge av produktivtetsframgang på eksisterende areal. Det sparer mye skog. En slik økning vil gi over 4 000 mill tonn korn i 2050, altså en videre vekst på rundt 45 % fra dagens nivå.


Dette er mer enn nok til å kompensere for folketallsveksten på 22%, til 2050 dvs. ca 9,6 mrd mennesker, eller 60-70 mill mennesker i året, men verden har stadig en skjev fordeling av produksjon og kjøpekraft. FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, har nylig anslått at mellom 700 og 820 mill mennesker, hovedsakelig bosatt i det vi regner som utviklingsland, lider under mangel på mat. Den høyeste andel finner vi i Afrika der 20 prosent av befolkningen (278 mill) sulter mens antallet er høyest i Asia med 425 mill, men likevel er andel om lag halvparten der dvs 10 %. Nå vil folketallet trolig doble seg i Afrika mot 2050 og de har også import av rundt 1/3 av matvarene i dag. Legger man til bedre kosthold med høyere animalsk andel, er matvarebehovet i Afrika i 2050 trolig tre ganger høyere enn dagens produksjon.


Å heve avlingsnivået to til tre ganger i Sør, med vekt på Afrika, er den raskeste veien til både bedre økonomisk utvikling og økt matsikkerhet.

Det er behov for økt jordbruksbistand og bedre politikk for å tette «avlingsgapet» mellom Nord og Sør. Å heve avlingsnivået to til tre ganger i Sør, med vekt på Afrika, er den raskeste veien til både bedre økonomisk utvikling og økt matsikkerhet. I mange land dyrkes mais og hvete med 200-300 kg på målet der potensialet er langt høyere. En to-tredobling til 400-600 kg på målet vil gjøre underverker, og med det lave utgangspunktet i Afrika er det mulig, men ikke enkelt.


Veier trengs for å få fram såkorn, mineralgjødsel og kalk. Der det er mulig er det også fordelaktig å legge til rette for vanning, som alltid hever avlingene mye og kan legge til rette for flere avlinger årlig. Da kreves for det første bedre rådgivning, utvikling av modellbønder som kan tjene som eksempler og å starte en utviklingsprosess i de beste områdene. Videre må tilgang til gode tilpassede frø og mineralgjødsel økes. Mye kan gjøres med agroøkologiske metoder også, men utfordringen i mange land i Sør er bl.a mangel på husdyrgjødsel, dvs at plante- og dyreproduksjonen er ikke integrert, og tilstrekkelig med næringsstoffer i form av nitrogen, kalium og fosfat må til.


Videre vil kornlager i land som Norge også bidra til å avhjelpe verdensmarkedet i en kritisk situasjon.

I hovedsak må dette løses av det enkelte land. Uten nasjonal løfteevne og vilje er det lite bistand kan gjøre, men når det er vilje og evne vil internasjonale bidrag hjelpe.

Jo flere land som har lagerordninger nasjonalt, jo mindre sårbart blir verdensmarkedet og mindre stiger prisene på verdensmarkedet ved knapphet. Derfor bør det legges til rette for lagerløsninger i Sør både i det enkelte land, men også regionalt gjennom Verdens matvareprogram, slik at maten er raskt tilgjengelig i kriseområdene når det trengs. Videre vil kornlager i land som Norge også bidra til å avhjelpe verdensmarkedet i en kritisk situasjon. Lager i land med høy kjøpekraft i Nord bidrar indirekte til bedre mattilgang i Sør, fordi det øker den globale bufferevnen.


Vi trenger en global politikk som legger til rette for at alle land kan utnytte sine naturgitte forutsetninger i Nord og Sør, større lagerkapasitet globalt, og en vilje til å bruke tilstrekkelige ressurser for å sikre gode matsystemer i de ulike land. Da må bondens situasjon i Sør og Nord forstås og arbeidet verdsettes, slik at den enkelte bonde velger å investere og optimalisere sin produksjon, i spennet mellom klimaendringer, skjev maktfordeling i verdikjeden, geopolitisk uro og dyrtid. Da vil vi ha nok mat også i 2050.



Artikkelforfatteren Chr. Anton Smedshaug kommer 16. oktober med boken; "Kan jordbruket fø verden?" på Universitetsforlaget. Bokens mål er å bidra til en bedre og mer helhetlig forståelse av jordbruket og dets rolle i samfunnet. Dette er en nødvendig forutsetning for en kunnskapsbasert samtale om hvordan vi skal klare å i fjerne sult i det globale sør, samtidig som klimaavtrykkene reduseres.



Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no



コメント


bottom of page