Nekrolog 20.02.2024: Han var en unorsk kosmopolitt, språkmektig, vennlig mot venner, men passe arrogant når det passet seg, og både matematiker, sosiolog og fredsprofessor. Jeg møtte Galtung flere ganger og det var alltid en fornøyelse å være sammen med denne virvelvinden av en mann, som den gang vi under et intervju med innlagt flyreise besøkte Axel Jenssen ved hans sykeseng i Ålefjær i Kristiansand.
Av Halvor Fjermeros, publisert 20.02.2024
Johan Galtung (1930-2024) døde lørdag 17. februar 93 år gammel. Han var et uromoment som benyttet enhver anledning til å forstyrre den norske utenrikspolitiske enighetskulturen og den drepende konsensusen som har brakt Norge inn i USA-kriger eller vestlige ledete felttog på løpende bånd. Denne fasen startet med NATOs bombekrig på Balkan i våren 1999, noe som ga gjenlyd i intervjuet jeg gjorde med Galtung i Klassekampen.
Det var under en lynvisitt i gamlelandet da Galtung var gjesteprofessor ved universitetet i Uppsala, at han insisterte på et intervju i Klassekampen. Men det måtte foregå på en reise der vi møttes på Gardermoen, fløy sammen til Kjevik, overvar møtet han var booket inn på i Kristiansand for deretter å fullføre intervjuet til en grytidlig frokost på hotellet før han dro videre til Stavanger og jeg tilbake til Oslo. Det avfødte intervjutittelen "Fredens vilkår i den postmoderne krigens æra", noe som i ettertid står igjen som en ganske presis beskrivelse av en ny epoke innen den vestlige imperialismens militære utskeielser.
Lynvisitt hos Axel Jenssen i Ålefjær
Da vi kom til Kjevik flyplass hadde vi god tid før møtet i byen startet. Sjåføren som hentet oss hadde forbindelser til forfatteren Axel Jenssen som da lå med sin langt framskredne muskelsykdom i sitt hjem ved Ålefjær, noen km unna flyplassen. Johan Galtung hørte til første kull av pasifister som nektet militærtjeneste og måtte sone fengselsstraff for sin ugjerning helt tilbake fra 1950-tallet, den gang de ble kjent da Axel Jenssen slo gjennom med et brak med romanene Line og Ikaros. Jeg kjente Jenssen fra da han etter mange år i glemselen dukket opp igjen i forbindelse med en avhandling som ble skrevet om hans tidligere forfatterskap rundt 1990. Han var blakk som ei kjerkerotte og lånte 1500 kroner av meg for å overleve under hovedstadsbesøket. (Pengene fikk jeg aldri tilbake fra ham personlig, men derimot fra hans skikkelige og samvittighetsfulle kone Prathiba. Men det er en annen historie.)
Da Galtungs komme var annonsert ansteg vi rommet der Axel Jenssen lå i sykesenga, sterkt preget i ansiktet av kortisonbehandling, mens han snakket på utpust med tilkoplet respirator. Han var glad for å se oss, og fortalte at han holdt på å diktere boka om guruen Gurdjieff, det siste han fullførte som forfatter før han døde noen år seinere. Axel Jenssen var tilhenger av å bombe Beograd, noe han bombastisk ga uttrykk for i horisontal stilling. Det var litt av en opptakt til møtet i byhallen i Kristiansand der 3-400 folk fylte benkerader og gallerier for å høre det som mange betraktet som guruen Galtung i fri utfoldelse om krig og fred.
Profetiene som problematisk øvelse
Den selvsikre spåmannskunsten og arrogansen er tvillinger, noe som ofte var framtredende hos Galtung. I 2004 hevdet han i et foredrag ved NTNU i Trondheim at USA-imperiet ville falle innen 2020. Og han føyde til: "Men hvis George Bush blir gjenvalgt varer det ikke lenger enn til 2015," slik han ble sitert i Universitetsavisa som omtalte han som "den arrogante fredsprofessoren":
"USA er på vei til å utvikle seg til et fascistisk diktatur," mente Galtung den gang for 20 år siden. I det spørsmålet har han fått vann på mølla hos enkelte, og i en av hans siste profetier, fra 2017, mente han at USA som supermakt ville opphøre raskere under Trump. Det kunne han minsanten ha rett i, og med en ny Trump-periode i Det hvite hus kan Galtung vise seg å få rett – post mortem. Problemet er selvfølgelig likevel at når man går så konkret til verks som i dette tilfellet, så blir profeten stående igjen på perrongen mens historiens tog suser forbi.
Galtungs arroganse kunne spille ham et puss, noe Rune Ottosen, som arbeidet sammen med Galtung ved Fredsforskningsinstituttet beskriver godt i hans respektfulle minneord: Galtung ble anklaget for antisemittiske holdninger etter en kommentar i 2012 om sterk jødisk innflytelse i det amerikanske samfunnet. Da han i et intervju ble spurt om dette ikke var samme argumenter som ble brukt i det antisemittiske skriftet "Sions vises protokoller", svarte han uklart. De som har lest Galtungs artikler vil vite at å beskylde han for antisemittisme, faller på sin egen urimelighet. Samtidig viser denne episoden at han ved sin arroganse kunne være sin egen verste fiende. Han burde ha tatt klart avstand fra "Sions vises protokoller". Men selvkritikk og ydmykhet var ikke Galtung sterke sider."
Klarsynt om de geopolitiske endringer
Men til forskjell fra tidfesting av imperiers deadline, så hadde Galtung et særdeles skarpt blikk for de tunge tendenser globalt. Det går fram av intervjuet fra 1999 der han peker på noen trekk ved den nye formen for krigføring i «den postmoderne krigens æra». Dette var før «shock and awe»-angrepet på Irak, bombekrigen mot Libya og USAs hengemyrkrig i Syria, hele tida med Afghanistankrigen gående som et fjernt akkompagnement i bakgrunnet. Det var alle kriger som peker mot USAs svekkede grep som enerådende imperiemakt og ikke minst landets smuldrende innflytelse i Midt-Østen. Israels Gaza-krig bare forsterker dette inntrykket.
Etter Balkankrigen, med bombinga og ødeleggelsen av den kinesiske ambassaden i Beograd, så Galtung noen umiddelbare konsekvenser: "Beijing har vedtatt en kraftig forsert oppbygging av Kinas rakettforsvar, ikke minst det som skal utplasseres ved Taiwanstredet. (…) Men det er et større strategisk perspektiv på den framrykking som USA nå sannsynligvis har i sikte, både mot Asia og andre verdensdeler. (…) Ved NATOs truende framrykking mot øst, er det flere enn kineserne som ser med engstelse på hva som skjer. Alt nå er det jo tydelig at USA har lykkes i å drive Russland og Kina nærmere hverandre, og med India som viktig vedheng." (sitater fra mitt intervju med Galtung 19.6.1999).
Dette kan stå som en oppsummering av det alle ser av de store geopolitiske forskyvninger som særlig har blitt åpenbare etter Russlands angrep på Ukraina for to år siden.
Transcend – og konfliktløsningsprofessoren
Paradokset i Johan Galtungs liv og virke som fredsforsker er at hans død finner sted i det verden igjen opplever et krigshysteri som minner sterkt om det tidlige 1950-tall da den 20-årige Galtung protesterte mot opprustninga ved å nekte å utføre militærtjeneste. Dette var kimen til den alternative verneplikt som ble etablert med siviltjenesten, og deretter dannelsen av Fredskorpset som han var initiativtaker til å danne i 1960. Året før, i 1959, hadde hadde Galtung tatt initiativ til å starte fredsforskningsinstituttet (PRIO) i Oslo. Her satt Galtung tonen for det som ble til et halvt århundre langt fredsarbeid med stadig mer fokus på konfliktløsning, videreført gjennom organisasjonen Transcend, med filialer i alle verdensdeler.
Fredsforskning og konfliktløsning er disipliner som for alltid vil forbindes med Johan Galtungs navn. Og det er dessverre en tenkemåte som nå står svakere enn noen gang siden 2. verdenskrigs slutt.
Ung må verden ennu være!
Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no