top of page
  • Forfatterens bildeArgument Agder

Militæropprustninga har skremmende paralleller til 1951

Synspunkt 11.04.2024: 600 milliarder kroner skal brukes på investeringer i Forsvarets langtidsplan som ble lagt fram før helga. Dette er en så dramatisk økning at den kun kan sammenliknes norgeshistorias største militarisering, året etter Koreakrigen brøt løs og Stortinget vedtok de kontroversielle beredskapslovene.



Av Halvor Fjermeros, publisert 11.04.2024


Regjeringa Støre satser på å bruke 600 milliarder kroner på militær opprustning de kommende 12 år i langtidsplanen som ble lagt fram sist fredag. Det innebærer oppbygging av to nye brigader i Hæren, storstilt utbygging av Sjøforsvaret med nye fregatter, ubåter og flere større og mindre fartøyer, styrking av luftvern og Heimevernet, økning av antall vernepliktige og reservister m.m.


Nå går diskusjonen om opprustninga vil skje fort nok. Statsminister Jonas Gahr Støre uttalte ved framlegginga at «Norge truer ingen, og NATO truer ingen. Men vi må ha evnen til å forsvare oss hvis krise og krig truer.» Retorikken lyder til forveksling lik den som ble brukt forrige gang Norge – og Vesten – gikk inn for like store sjokkinvesteringer i våpen og nye soldater. Det var ved inngangen til den kalde krigen med et våpenkappløp som varte i to tiår før stormaktene begynte en møysommelig nedrustningsprosess.


Våpeneksplosjonen i 1951 – krigspsykosens år

Den 9. april, alle opprustningsdebatters referansedato, skriver en utålmodig Venstre-leder Guri Melby et innlegg i Aftenposten der hun vil bruke flere penger, oljepenger, raskere under henvisning til «verdenssituasjonen»: Tre ting må gjøres, der første punkt er å «ruste opp Forsvaret vi ikke har sett siden 2. verdenskrig.» Dette kan høres riktig ut, men er likevel unøyaktig. For diskusjonen om skavankene ved det norske forsvaret i møte med den tyske invasjonen 9. april 1940 gikk i mange år etter krigen før det skjedde et drastisk skifte. En tilsvarende eksplosjon i bevilgninger har skjedd en gang tidligere. Men det var først seks år etter krigens slutt.


Men det var altså først i 1951 at politikernes ønske om økte militærbevilgninger fikk bein å gå på.

De store investeringene kom ikke etter en nøktern vurdering av norsk forsvarskapasitet etter fredens inntog, men derimot som følge av den krigspsykosen som vokste et halvår etter starten på Koreakrigen. Det skjedde altså ikke som konsekvens verken av Sovjets støtte til kommunistenes maktovertakelse i Tsjekkoslovakia i 1948 eller NATO-dannelsen og Norges tilslutning til alliansen i 1949. Disse hendingene fikk avgjort politiske følger, som det generelle anti-kommunistiske klimaet etter statsminister Einar Gerhardsens berykta Kråkerøy-tale vinteren 1948, noe som toppet seg da Stortinget høsten 1950 vedtok beredskapslovene. Disse åpnet for internering av flere hundre forhåndsutpekte såkalte femtekolonnister, dvs folk som angivelig var villige til å gå i fremmed makts tjeneste i tilfelle en invasjon. Alle visste hvem regjeringa og stortingsflertallet mente.


Men det var altså først i 1951 at politikernes ønske om økte militærbevilgninger fikk bein å gå på. Parallellen til i dag er tankevekkende. USA var pådriver med store bevilgninger som ble fordelt til forsvarsoppbygging i de krigsherjede land i Europa. Dette skapte også en konkurranse om å innynde seg giverlandet USA og dets militær-industrielle kompleks. Her var Jens Chr. Hauge, den mektige forsvarsministeren i Einar Gerhardsens regjering, en sann forhandlingsmester. Da britene avslo Hauges henvendelse om våpenhjelp høsten 1950, satset han alt på å dra nytte av det milliardstore amerikanske våpenprogrammet. De første resultatene av samarbeidet ble lagt fram i et lukket stortingsmøte vinteren 1951 der planen var å øke antall feltbrigader og jagerflyskvadroner med 50 prosent og den samlete mobiliseringsstyrken med 30 prosent. Forsvarsutgiftenes andel av brutto nasjonalprodukt (BNP) skulle dermed stige fra tre til seks prosent, eller en dobling fra det ene året til det neste, altså 1951.


Med NATO i førersetet – den gang som nå

Den norske opprustninga skjedde ikke som et isolerte fenomen. Det var USA som viste vei, og det kom parallelt med en generell styrking av oppdemmingspolitikken overfor Sovjetunionen. I 1951 ble både Tyrkia og Hellas medlemmer av NATO og USA bygde opp sine posisjoner i Det fjerne Østen. Den britiske historikeren Tony Judt hadde sine ord i behold da han slo fast at «graden av Vestens gjenopprustning var virkelig dramatisk». Han pekte på at USAs utgifter til militære formål økte fra 15,5 milliarder dollar i august 1950 til 70 milliarder i desember 1951. Vi snakker om en firedobling på litt over ett år. I 1951 svarte dette til 500 mrd. norske kroner og i 1952-53 utgjorde forsvarsutgiftene i USA 17,8 % av BNP, mot bare 4,9 % i 1949. 1951 var altså året da alle militærutgifter gikk til himmels i Vesten.


Som i dag fikk vi også en debatt om verneplikt i 1951. Etter anbefaling fra NATOs militærkomité hadde Stortingets militærkomité overveid spørsmålet om tjenestetid og repetisjonsøvinger og kom fram til at tjenestetida burde være på minst 18 måneder, helst 24 måneder – i tråd med tilrådninger som hadde kommet fra NATO. Dette var høyst kontroversielt i de første fredsår etter krigen og regjeringa mente på dette tidspunkt at det beste var å ha en noe kortere tjenestetid kombinert med flere repetisjonsøvelser, noe som resulterte i forlenget førstegangstjeneste for hærstyrkene og lengre tjenestetid for de andre forsvarsgreinene vedtatt i Stortinget våren 1951.


Frykten er en dårlig rådgiver.

Jens Chr. Hauge var forsvarsministeren som i Einar Gerhardsens regjering trumfet gjennom at alle sovjetiske krigsfanger som hadde dødd i tysk fangenskap og blitt begravd i norsk jord under krigen, skulle graves opp og flyttes til en felles krigskirkegård på Tjøtta i Nordland høsten 1951. Hauge forklarte i en samtale med Sveriges statsminister Tage Erlander, etter at kineserne hadde åpnet en motoffensiv i Koreakrigen 26. november 1950, hvorfor Norge hadde hevet beredskapen. Man fryktet at 1951 ville bli Europas skjebneår, sa Hauge.


Frykten er en dårlig rådgiver. Det kostet verden en opprustning uten sidestykke – inntil den vi er i ferd med å vikle oss inn i nå.



Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no

Comments


bottom of page