Kampen fortsetter

Kronikk 10.11.2025: Nær halvparten av Marnardals voksne befolkning har skrevet under på et krav om folkeavstemning om deling av Lindesnes kommune. Det er oppsiktsvekkende mange. Hvorfor?

Illustrasjon: Stemmeurner Stortingsvalget 2021, foto Wikipedia

Av interesseforeningen FRAM for folkeavstemming i Marnardal, ved Torgeir Hagestad og Elisabeth Langegard Ekrem, publisert 10.11.2025

Fordi vi aldri ble hørt. Kommunereformen var tema før kommunevalget i 2015. Med unntak av Marnardal Høyre ville alle partiene lytte til folket. Dette gjentok de etter valget. I prosessen ble det flere ganger etterlyst en folkeavstemning. Blant annet ble et innbyggerinitiativ i mars 2016 avvist med begrunnelsen at fusjon ikke var noe alternativ. For Marnardal skulle stå alene! To måneder senere ble likevel sammenslåing vedtatt etter benkeforslag under behandling av en sak som dreide seg om noe helt annet. Fremgangsmåten for nedlegging av en demokratisk grunnenhet var skandaløs. De ansvarlige politikere kunne ikke stilles til ansvar ettersom kommunen ved neste valg ikke lenger ville eksistere. Underskriftslister og innbyggerinitiativ har siden ikke ført frem. I 2022 ble det foretatt en telefonundersøkelse i regi av meningsmålingsinstituttet InFact. Den viste at marnardøler i alle aldre ønsket reversering av kommunesammenslåingen med størst flertall blant de yngste. Dette siste var, i følge InFact, helt unikt i norsk kommunereformsammenheng.

Hvor man står avhenger som kjent av hvor man sitter. Samlet sett er alt dette et vitnesbyrd om at verden ser vesentlig annerledes ut fra sentrum enn fra bygda.

Hvorfor har ikke marnardølene tillit til kommunen?

Mange uttrykte i sin tid skepsis til realismen i at det beste tilbudet i de gamle kommunene skulle bli malen i den nye kommunen. Et varsel fikk de som jobber i helse- og omsorgsetaten gjennom rapporten fra Agenda Kaupang om eldreomsorg i nye Lindesnes. Marnardals omsorgsetat fungerte svært mye bedre enn Mandals. Likevel ble den nye omsorgsetaten bygget om slik den fungerte i Mandal. Det resulterte i mindre smidige og mer byråkratiske prosesser med lange venteopphold på korttidsavdeling for pasienter som er innvilget langtidsopphold osv. osv. Og da korttidsavdelingen i Marnardal falt bort, ble de ansatte varslet ca. 14 dager før gjennomføring. Vedtaket ble solgt inn som en gladnyhet under mottoet "Sammen i utvikling". Først flere minutter ut i allmøtet fikk de ansatte vite at arbeidsplassen faktisk skulle nedlegges få dager senere.

Den solidariske brøyteordningen, der kommunen organiserte anbudsbasert snørydding av private veier, ble kuttet allerede første driftsår i ny kommune. Bygderuta, kollektivtilbudet til Mandal i helgene, ble også raskt lagt ned.

Det kom forslag fra administrasjonen om overføring av kommunale veier til private. "Privat" betyr her oppsittere som har bosatt seg under premisset om at de har offentlig vei, og som har betalt sin skatt i alle år. For enkelte marnardøler kan de årlige veiutgiftene bli sekssifrede, noe som for de aller fleste vil innebære flyttetvang, og radikalt fall i eiendomsverdien.

I en særdeles uryddig prosess kom også selve skolestrukturen i spill. Laudal skole skulle nedlegges. Så snudde man raskt, og foreslo i stedet nedleggelse av Bjelland skole. Men da beslutningen skulle tas var det, over natten, plutselig Laudal, likevel.

Laudal, Bjelland og Øyslebø er mange hundre år gamle administrative enheter, langt eldre enn kommunebegrepet fra 1837. Skolen er det siste offentlige tiltaket som ivaretar disse. Dessuten bruker alle lag og foreninger i bygdene skolen som samlingssted. Lokalsamfunnet er en fundamental del av bygdefolkets identitet, og å legge ned skolen er derfor i realiteten å legge ned ei bygd.

Kommunen har nå lansert begrepet "meråpent bibliotek". I beste Orwellske ånd innebærer det blant annet en drastisk innskrenking av åpningstidene ved biblioteket/innbyggertorvet i Øyslebø.

Hvor man står avhenger som kjent av hvor man sitter. Samlet sett er alt dette et vitnesbyrd om at verden ser vesentlig annerledes ut fra sentrum enn fra bygda.

Folkeavstemning er det vi har bedt om

Det var tydelig i kommunestyremøtet 30. oktober at antallet underskrifter om folkeavstemning hadde gjort inntrykk. Men rådmannen og flertallet valgte en manipulatorisk argumentasjon. Dersom man skulle si ja til folkeavstemning, måtte man samtidig gå god for

en full delingsprosess. Det var imidlertid ikke det marnardølene bad om. Dersom det hadde blitt solid flertall for deling i en folkeavstemning, ville det selvsagt være naturlig å utrede deling. Dette ville selvfølgelig kreve økonomiske og personellmessige ressurser. Men debatten om deling ville i så fall komme senere, og der ville kostnadene være en viktig del av beslutningsgrunnlaget.

Det er "kjøttvekta" som rår, og sentrale deler av kommunen har ofte andre interesser og prioriteringer enn utkantene. Storkommunen er således rigget mot oss.

Krav om folkeavstemming fremmes for sentrale myndigheter

Er vi nå fornøyde? Svaret på det er klart nei. Trolig er den brede respons på underskriftslistene hovedårsaken til at Laudal skole ikke legges ned i 2026, og til at nyvalgt ordfører ønsker mer dialog for bedre å ivareta distriktsperspektivene. Det er bra, men det er selve strukturen som er problemet. Det er "kjøttvekta" som rår, og sentrale deler av kommunen har ofte andre interesser og prioriteringer enn utkantene. Storkommunen er således rigget mot oss.

Hver dag får vi høre utsagn som "Dere gir vel ikke opp?" Vi fortalte de politikere vi møtte at å avvise kravet om folkeavstemning ville føre til økt motstand mot storkommunen i Marnardal. Kommunestyrets flertall ville ikke ta dette inn over seg. Nå er vår oppgave å få gehør hos sentrale myndigheter for å pålegge kommunen en folkeavstemning i gamle Marnardal kommune og å jobbe for et bedre sted å bo.

Kampen fortsetter!

Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no