Kommentar 30.11.2021: I et demokrati er det velgerne som bestemmer. Men i Kristiansand synes enkelte førende politikere i de store folkepartiene Høyre og Arbeiderpartiet å tro at det er velgerne som er underlagt dem, og at de har plikt til å like de vedtak som politikerne stapper ned gjennom halsen på dem.
Av Bernt H. Utne, publisert 30.11.2021
Det er overraskende hvordan enkelte sentrale politiske aktører i Kristiansand velger å kommunisere med sine oppdragsgivere, velgerne. De kan ikke helt ha forstått sin rolle som folkets tjenere. Av og til kan man sågar få inntrykk av at noen av dem tror at det er politikerne som er sjefene og ikke velgerne. Det er i tilfelle en alvorlig feilvurdering!
Da tidligere ordfører Bjørg Wallevik i mars 2019 lot seg intervjue av Fædrelandsvennen, ba hun daværende ordfører Harald Furre trosse motstanden mot kunstsiloen. Samtidig viste en meningsmåling at over halvparten av velgerne var motstandere av dette museet. Furre forsvarte Høyres beslutning om å støtte kunstsiloprosjektet med at "det er viktig å ta beslutninger som vi mener er riktige på lengre sikt selv om de ikke er populære på kort sikt".
De fortsetter i samme gamle spor med å se bort fra folkelig motstand i viktige og sensitive saker.
Wallevik fulgte opp med å hevde at "pessimistene har aldri bragt verden framover, og det vil alltid være et hylekor". Ni måneder senere uttaler Furre at han tar selvkritikk for at han og partiet "lot seg herse med". Da sikter han særlig mot Facebooksiden Sørlandsnyhetene. Samtidig fastholder han at om kunstsiloen og havneflyttingen har kostet ham jobben, så var det verdt det. At han selv og partiet hans har ført en politikk med liten støtte i velgerskaren er ham fjernt. Høyre gikk som kjent kraftig tilbake ved valget, mistet sin eneste ordfører i en større norsk by, og Harald Furre ble ikke gjenvalgt som ordfører.
Arbeiderpartiets daværende bystyrerepresentant Terje Næss hevdet i en kronikk i Fædrelandsvennen i juni 2019 at teater- og konserthuset Kilden ble og er et Folkets hus. Næss hyller i kronikken satsingen på kultur, og mener at kulturell infrastruktur er vel så viktig som investeringer i veier, skoler, sykehjem og næring. Kultur er ikke pynten og kremen på kaka, hevder Næss, men selve kaka! I kronikken er han innom Bjørn Wirkolas luftige skisvev, og viser til den angivelige suksessen Rock City i den svenske småbyen Hultsfred.
Avslutningsvis uttaler Næss at når kunstsiloen åpner dørene skal han sette seg i løeveggen med ryggen til Marianne Heskes «Gjerdeløa» og lukke øynene. For da har han endelig kommet fram! Ved valget noen måneder senere mistet Arbeiderpartiet hver tredje velger. Og i forhold til Terje Næss mente velgerne at han gjorde mer nytte for seg i løeveggen enn i bystyret, og kastet ham fra hans faste plass blant kommunens fremste tillitsvalgte.
Overnevnte eksempler er hentet fra forrige valgperiode. Men lite tyder på at etterfølgerne har lært av feilene til forgjengerne. De fortsetter nemlig i samme gamle spor med å se bort fra folkelig motstand i viktige og sensitive saker. Ordfører Jan Oddvar Skisland trosser for eksempel motstanden mot havneflytting til Kongsgård-Vige ved å gå inn for forlengelse av en allerede eksisterende kai. I koalisjonsavtalen står det uttrykkelig at ytterligere investeringer ikke skal foretas i Kongsgård-Vige i valgperioden. Prosjektet er vedtatt i havnestyret, og forankret i tidligere vedtatte planer. Men mange i bystyret oppfatter likevel Skislands beslutning som løftebrudd og forlater-samarbeidet. Sannsynligvis vil tusenvis av velgere på begge sider av Topdalsfjorden se dette på samme vis.
Så vel i Høyre som i Arbeiderpartiet må man derfor belage seg på et grundig mannskapsskifte skal partiene gjøre seg noe håp om politisk makt og innflytelse ved neste korsvei - valget i 2023.
Og når statssekretær og tidligere gruppeleder for Arbeiderpartiet i bystyret, Mette Gundersen, i spørsmålet om oppløsning av storkommunen uttaler at hun ønsker å lytte til dem som ikke lager lyd, forteller hun samtidig at hun ikke ønsker å lytte til de som lager lyd. Og de er mange. I Søgne og Songdalen utgjør de i følge pålitelige meningsmålinger over 60 prosent av velgerne.
At både Arbeiderpartiet og Høyre kan gå i mot interessene til så mange velgere, og samtidig tro at det ikke får politiske følger er overraskende. Evnen til kritisk selvransakelse overfor egen politikk synes fraværende. For det er velgerne som er sjefene, og det forhold synes fortsatt ikke å være forstått blant sentrale politikere i de store styringspartiene. Gammel vane er som kjent vond å vende, og det er usannsynlig at de gamle politiske travere vil endre adferd. Så vel i Høyre som i Arbeiderpartiet må man derfor belage seg på et grundig mannskapsskifte skal partiene gjøre seg noe håp om politisk makt og innflytelse ved neste korsvei - valget i 2023.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no