LEDER-KOMMENTAR 19.5.21: Politisk redaktør i Fvn Vidar Udjus mener åpenbart at situasjon i norsk landbruk ikke er så ille som bøndene vil ha det til. Men hvordan skal vi oppfatte det når han og hans redaktør-kollega Blågestad side om side gir uttrykk for ganske så forskjellig syn på saken ?
Av Bernt H. Utne, publisert 19.5.21
Vidar Udjus skriver i sitt tilsvar til Kathinka Aslaksens kommentar-artikkel at hun har misforstått. Han hevder at han bare har skrevet at bondeorganisasjonene burde satt seg til forhandlingsbordet - ikke noe mer. Og at han ikke gir uttrykk for avisens syn, kun sitt eget.
Udjus skrev: «Summen er at det ikke bare en én sannhet om situasjonen i norsk matproduksjon. Derfor kjemper Bondelaget og Bonde- og småbrukarlaget for å overbevise oss andre om at deres sannhet er den rette.» Og han mener at tilbudet fra Staten var så bra at det burde vært grunnlag for forhandlinger.
Agri Analyse la nylig fram rapporten «Landbruksbarometeret 2021». Den viser at jordbruksarealene i drift har gått ned i alle deler av landet de siste tyve årene (unntatt i Rogaland) – og til dels kraftig ned, i Møre og Romsdal - 17%. - Hvis vi fortsetter i denne retningen i ti år til, risikerer vi å miste produksjonen i enkelte fylker, sier lederen for Agri Analyse, Christian Anton Smedshaug. Han nevnte spesielt Aust-Agder. Det burde bekymre Vidar Udjus. I følge rapporten mener over 70% av bøndene i Agder at lønnsomheten er veldig dårlig eller ganske dårlig.
Det er grunn til å tro at hvis lønnsomheten i landbruket ikke bedres radikalt, kan vi stå foran et dramatisk fall i matproduksjonen her i landet. Når Udjus hevder at bøndene får sette seg til forhandlingsbordet, sier han samtidig at de overdramatiserer situasjonen, og at elendighetsbeskrivelsen deres ikke stemmer med virkeligheten. Nå er bøndenes respons på det de oppfatter som et uakseptabelt tilbud ny i Norge. I alle fall siden 1983, som såvidt vi kjenner til var siste gang det ble brudd i forhandlingene før de kom virkelig i gang.
Vanligvis har man satt seg til forhandlingsbordet, og først brutt samtalene når det ikke lenger er noe mer å hente, og avstanden mellom partene fortsatt er for stor. Det gir normalt en lavere konfliktprofil enn når forhandlingene starter med konfrontasjon og demonstrasjoner, slik de gjerne gjør i land lenger sør i Europa. Og kanskje er det denne nye kampholdningen til bøndene som gjør at Udjus blir provosert?
Men provosert av bøndenes aksjoner blir ikke hans kollega i samme avis, kulturredaktør Karen Kristine Blågestad. Hun mener at det var regjeringen som leverte det første møkkalasset, ikke bøndene. Når to redaktører i samme avis og i samme utgave skriver så ulikt om samme tema, er det oppsiktsvekkende. Udjus hevder i sin kommentar til Aslaksens artikkel at han ikke gir uttrykk for avisens syn, men kun sitt eget. Da må man gå ut fra at Blågestad også gir uttrykk for hennes egen oppfatning, ikke avisens.
To sentrale redaktører i landsdelens største og viktigste mediebedrift skriver altså i realiteten leserinnlegg i sin egen avis! Det er i så fall noe nytt. Så vel Blågestad som Udjus er i artiklene presentert som redaktører, og normalt må man da gå ut fra at deres fremstilling uttrykker mer enn bare deres egen private mening. Hvis ideen var å presentere to prinsipielt ulike syn på bondoppgjøret for å invitere leserne til debatt, kan man for så vidt forstå bakgrunnen. Men da er det jo debatten, og de som deltar i den, som er det viktigste, og ikke avisens redaksjonelle linje.
Så hva mener egentlig Fædrelandsvennen om bondeoppgjøret? Det er det vanskelig å finne noe entydig svar på. I denne saken, som i mange andre, er avisens holdning uklar og vinglete. Hvilket standpunkt Fædrelandsvennen for eksempel har i de mest omstridte lokalpolitiske sakene er ikke lett å få øye på. Er avisen for eller imot Gartnerløkka, og hva med havn i Kongsgård-Vige?
Riktig pinlig ble det i saken om nazi-flagget på Arkivet. Først mente avisen at den skyldige dommen var riktig. Da det i ankesaken ble frifinnelse, mente avisen at også det var riktig. Da redaksjonen av Argument Agder ble konfrontert med sin vingling foretok man nok en vurdering. Man endte opp med at siste vurdering, altså frifinnelse, var riktig. Til manges undring. Ikke minst på Arkivet, som nå skal lage film om saken. Vi får se hva Fædrelandsvennen kommer frem til når filmen foreligger! Vi blir ikke overrasket hvis avisen da finner at siste dom, frifinnelsen, var feil!
Det er sjelden klokt å si og skrive alt man mener. Det gjør ikke vi. Men alt vi sier og skriver mener vi. Hvis man begynner å sminke sine synspunkt for å tilpasse dem til det man tror omverdenen ønsker å høre, er det få som over tid orker å lytte. Og kanskje kunne Fædrelandsvennen lære litt av bøndene. For vel er deres aksjonsform direkte og konfronterende. Men de mener åpenbart det de sier, og da er det sjelden en stor feil å lytte!
Kommentarer? Gå til vår facebook-side eller send til post@argumentagder.no