top of page
  • Forfatterens bildeArgument Agder

Heretter går jeg i Kunsthallen

Synspunkt 14.05.2024: Styringen av det offentlige kunstfeltet er nå overtatt av en privatperson, Nicolai Tangen. Kunsthallen midt på torvet er et godt alternativ.


Av Kathinka Aslaksen, publisert 14.05.2024


Jeg var på vei til Kunstsilo, var spent på bygningen og kunsten selv om jeg har sett mange av bildene i Tangensamlingen på utstillinger i det gamle SKMU og i Bomuldsfabrikken. Men jeg kom meg ikke til silokaia. Tanken på at vi nå har overlatt styringen av det offentlige kunstfeltet til Tangen & co. overskygget lysten til å oppleve Kristiansands nye storstue. Jeg snudde, i stedet satte jeg kursen mot Kunsthallen på torvet.


Mesènet Tangen

Tangen har ønsket å fremstå som beskjedenheten selv, men har de siste månedene boltret seg i offentlighetens lys med sin tilforlatelige kunstinteresse og omtanke for å spre kunstglede - et narrativ godt hjulpet av journalister som lar seg forføre av rike onkler. Jo større formue, jo mindre kritiske journalister. Bak fokuset på personen Tangen lurer tanken på en annen side av denne historien, om mesènet Tangen, som har tjent penger på en lite ærefull måte. Har han ikke tjent penger på aksjespekulasjon og skatteunndragelse i Storbritannia der han fikk en skatte­smell på 335 millioner kroner? Han har neppe skapt arbeidsplasser av betydning, men har nok som hedgefondforvalter tvert i mot „shortet“ aksjer som i neste instans kan føre til tap av arbeidsplasser! Så har milliardene strømmet inn, godt egnet til å investere i omsettelige kunstobjekter, en vanlig aktivitet i denne milliardærklassen.


For å komme videre bygget han nettverk med ordførere og andre innflytelsesrike personer som også lot seg forføre av rikdom, og vipps så var kunstsiloprosjektet i gang.

Nettverk

Kunstobjektene bør plasseres et trygt sted, men det gamle SKMU var ikke fint og stort nok. For å komme videre bygget han nettverk med ordførere og andre innflytelsesrike personer som også lot seg forføre av rikdom, og vipps så var kunstsiloprosjektet i gang. I følge Kunstsilos årsrapport har 400 millioner av felleskapets midler gått med. 250 av disse riktignok i en demokratisk styrt prosess (departement, kommune og fylkesting).


Stiftelsen Kunstsilo

Men hvem eier Kunstsilo? I følge Kristiansand kommunes nettside er det verken kommunen, staten, fylket eller Christiansand billedgalleri, men "Stiftelsen Kunstsilo" v/styret. Hvem sitter der? Jo, foruten noen folkevalgte er det Tangen sjøl, hans tidligere ordførerkamerat og andre ikke-demokratisk valgte personer. Jeg er ikke i tvil om at styreleder Stein Olav Henrichsen er en god venn av Tangen. Som daværende direktør ved Munchmuseet var han en av deltakerne på Tangens berømte "drømmeseminar" til USA høsten 2019. Hvem har valgt folkene til det styret som nå kontrollerer Kunstsilo? Ikke vet jeg, og det kommer heller ikke frem på Kunstsilos hjemmesider „Om oss“.


Hvem forvalter det offentlige rom?

Jeg er ikke alene om disse kritiske tankene. Astrid Hygen Meyer skriver i Klassekampen 4 mai:

"Er det ikke kulturens samfunnsmessige betydning som bør være et argument for ikke å overlate kunsten til mesénes marked: sterke offentlige støtteordninger som forvaltes på armlengdes avstand sikrer gode vilkår for et vitalt og livskraftig kunstliv. Det er nødvendig å møte milliardærenes gavmildhet med kritiske spørsmål: Hvem skal ha adgang til å forvalte det offentlige rom? Hvem sin smak og hvem sine verdier skal bestemme hvilken kunst som har livets rett?"


Kunsthallen

Det er disse spørsmålene som nå kaster skygge over kunstopplevelsen ved Tangensamlingen og „gamle“ SKMUs samling. Heretter går jeg derfor til Kunsthallen, fri for eimen av onkel skrues pengebinge og kameraderi. Utstillingsrommet der er i seg selv en opplevelse som kan måle seg med havutsikten fra Kunstsilo - utsynet mot vårløv i de store parktrærne som omkranser kirketårnet / kirkespirene med sine ornamenteringer, og videre: blikket mot torvet, det virkelige kulturelle sentrum i Kristiansand.

Utstillingen i Kunsthallen, „Den vanvittige muskel“ av Anna Sigmond Gudmundsdottir, var også verdt beslutningen om å snu.



Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no


Commentaires


bottom of page