LEDER: Flere deltakere på Tangens seminar i USA innrømmer at det var uheldig å delta, og noen av dem vil betale tilbake kostnadene som har påbeløpt. Ting tyder på at seminaret og den påfølgende Oljefond-ansettelsen må etterforskes
Av Bernt H. Utne – publisert 29. april 2020
La meg begynne med noen fakta: 26. mars, dagen etter at tilsettingen av Nicolai Tangen som sjef i Oljefondet ble kunngjort, kunne Fædrelandsvennen fortelle at Arvid Grundekjøn hadde visst om utnevnelsen i «en ukes tid». Det innebærer at han må ha fått informasjonen rundt 20. mars. Styret tilsatte Tangen først den 24. mars, altså noen dager etter at informasjonen ifølge Grundekjøn ble kjent for ham.
På direkte spørsmål fra Argument hevdet Grundekjøn 2. april at det er ganske vanlig at «forretningspartnere blir informert om jobbskifter». Etter påske sprakk nyheten om Nicolai Tangens såkalte «drømmeseminar» i USA sist høst. En av deltakerne var Arvid Grundekjøn, sammen med sentrale personligheter fra norsk næringsliv, politikk, kultur og embetsverk. I en kronikk i Fædrelandsvennen 24. april forsvarer Grundekjøn sin egen deltakelse og tar ingen selvkritikk. I stedet hyller han Tangen som en person som viser «iver og generøsitet for å gjennomføre noe som er verdifullt for sine medmennesker».
Det kan altså ikke herske tvil om et nært vennskaps- og forretningsforhold mellom tidligere ordfører Arvid Grundekjøn og nytilsatt oljefondsjef Nicolai Tangen. I prosessen frem mot etablering av det såkalte Kunstsiloen hadde både Tangen og Grundekjøn sentrale roller. Tangen som generøs investor, som tilbød fødebyen disposisjonsrett til sin unike kunstsamling, og Grundekjøn som tilrettelegger for realiseringen av museet. Man må gå ut fra at da avgjørelsen om silomuseet fant sted, var begge habile. Men med deres nåværende gjensidige tilknytning ville de utvilsomt ikke vært det, skulle prosessen ha funnet sted i dag.
Arvid Grundekjøns etterfølger som ordfører, Harald Furre, takket klokelig nei
Arvid Grundekjøns etterfølger som ordfører, Harald Furre, ble i 2018 invitert til samme drømmeseminar, men takket klokelig nei ettersom «det ville fremstå som feil i forhold til den relasjonen jeg har til Kunstsiloen». Invitasjonen av en sittende ordfører viser at Nicolai Tangen ikke har hatt betenkeligheter med generøse invitasjoner til personer med makt og innflytelse.
Tidligere president i NHO og nåværende toppsjef i Norges største mediehus, Kristin Skogen Lund, var invitert og takket ja til seminaret. De skulle visstnok ha kjent hverandre siden russetiden, men det var neppe derfor hun sammen med direktør Rolv Erik Ryssdal og styreleder i Schibsted Ole Jacob Sunde ble invitert. Selv om avisenes innhold bestemmes av redaksjonene, kan det ikke utelukkes at et positivt og vennskapelig forhold til eierne av Norges viktigste aviser er en fordel.
Slike spørsmål kan man stille til mange av seminardeltakerne. Hva med Regjeringsadvokaten, Fredrik Sejersted, en gammel Tangen-venn fra tiden i Forsvaret? Statsminister Erna Solberg har uttalt at Sejersted er inhabil i alle saker som involverer Nicolai Tangen som sjef for Oljefondet. Men hvis Regjeringsadvokaten selv er inhabil, er også hans underordnede inhabile. Det betyr at Staten må hyre inn et privat advokatkontor til å ta seg av saker som angår Oljefondet!
Noen av seminardeltakerne har selv kommet til at det er riktig å betale tilbake kostnadene for seminaret.
Noen av seminardeltakerne har selv kommet til at det er riktig å betale tilbake kostnadene for seminaret. Det gjelder bl.a. FN-ambassadør Mona Juul og hennes medarbeider generalmajor Kristin Lund. Direktør i Munch-museet, Stein Olav Henrichsen, er sammen med direktør Ulf Sverdrup i Norsk Utenrikspolitisk Institutt kommet til samme konklusjon. Hvorvidt arbeidsgiverne deres vil betale, eller om de selv må dekke sin andel av utgiftene, er ukjent. Hvis arbeidsgiver skal betale, er Statens reiseregulativ normalen, men rammene der holder ikke i dette tilfellet. Skal man gjøre opp for seg, må alle kostnader betales, ikke bare deler av dem, slik Tangen foreslo i sin fremlegging av seminarkostnadene.
Det er dessuten neppe noen enkel eksersis å legge slike utgifter inn i regnskapet i et annet regnskapsår, et halvt år etter reisen fant sted. Ettersom seminaret ikke skulle snakkes om, dreier det seg om en reise ingen egentlig skulle vite om. Her kan personer i offentlig finansierte jobber måtte gripe dypt i lommeboka for å gjøre opp for seg.
Det plutselige ønsket om å betale for seg kan bare bety at de erkjenner å ha befunnet seg i en gråsone. Skulle de ha brutt Straffelovens bestemmelser om gaver og ytelser, er det en selvfølge at beløpene betales tilbake, uavhengig av en eventuell senere straffeforfølgelse.
I kjølvannet av seminaret er det avdekket forhold som kan være rammet av Straffelovens bestemmelser om korrupsjon. Det gjelder så vel for den som mottar en ytelse som den som tilbyr ytelsen. Her dreier det seg om sentrale aktører i norsk næringsliv, politikk, kultur og embetsverk. Av hensyn til likebehandling i tilsvarende senere saker er det behov for en omfattende påtalemessig etterforskning for å bringe klarhet i om ulovligheter har funnet sted.
Kommentarer? Send til post@argumentagder.no