Kommentar 04.01.2024: Regjeringens forskrift for gjennomføring av folkeavstemmingen i Søgne og Songdalen er klokkeklar, og er et kraftig nederlag for kommunedirektør Camilla Dunsæd.
Av Bernt H. Utne, publisert 04.01.2024
Endelig satte regjeringen skapet på plass der det bør stå. Ved publisering av forskriften for gjennomføring av den kommende folkeavstemning i Søgne og Songdalen bør mange av de uavklarte spørsmål og innvendinger innbyggere, media, interessegrupper og politikere måtte ha kunne legges til side. For forskriften er klokkeklar, og avslører at forsøket til formannskapets flertall på å få hånd om den kommende avstemming var mislykket. Dessuten er Statsforvalterens ønske om at innbyggerne i gamle Kristiansand også skal få stemme forbigått i stillhet.
Det bør bare overraske initiativtakerne bak det ekstraordinære formannskapsmøte 12. desember der flertallet, etter forslag fra Arbeiderpartiets gruppeleder Kenneth Mørk, ønsket å gjennomføre en tradisjonell folkeavstemming i kommunal regi. Initiativet må oppfattes som et desperat forsøk på å få tilbake kontrollen på prosessen som den lokale politiske ledelse mistet ved sin tidligere avvisning av å gjennomføre avstemmingen.
Dermed gikk hun på eget initiativ til frontalangrep på departementets veikart i kommunedelingssaken, og fikk støtte fra bystyrets flertall for full konfrontasjon med regjeringen.
Vedtaket om å nekte folkeavstemming kom etter klar anbefaling av kommunedirektør Camilla Dunsæd. Hennes aksjon for å stanse prosessen om en mulig deling av Kristiansand kommune viste at hun ikke nølte med å opptre som politisk aktør. Dermed gikk hun på eget initiativ til frontalangrep på departementets veikart i kommunedelingssaken, og fikk støtte fra bystyrets flertall for full konfrontasjon med regjeringen. Det er vågalt for enhver kommune.
Dunsæds opptreden som politisk aktør var uvanlig for en kommunal administrasjonssjef. Kommunedirektøren skal lojalt gjennomføre politiske vedtak uten selv å blande seg inn i den politiske prosessen. Som hun utvilsomt i denne saken gjorde. Og selv om hun er foresatt for de ansatte, og har plikt til å ivareta deres interesser, er det innbyggerne i kommunen som er dens eiere. Ikke de ansatte, som man kunne få inntrykk av når man hørte Dunsæds argumentasjon.
Denne saken er et tankevekkende eksempel på den gamle visdom om at makten ikke gis. Den tas. Der hvor et maktvakuum oppstår vil noen gripe anledningen til å påvirke utviklingen i en for dem gunstig retning. Men det vil kun skje når det organ som sitter med den formelle makt tillater det. Det organet er i dette tilfellet bystyret som kommunens øverste myndighet. Ansvaret for situasjonen hviler derfor fullt og helt på den politiske ledelse.
Kommunedirektøren har derfor gitt bystyret dårlige råd. Det er for en kommunal toppleder risikabelt.
Det er ved regjeringens forskrift for gjennomføring av avstemmingen om kommunens fremtid klart at Dunsæds blokkeringsstrategi har spilt fallitt. Det bør ikke overraske oppegående politiske aktører. At innbyggerne i de tvangssammenslåtte kommuner skulle få prøvd sin sak på nytt var en sentral byggestein i koalisjonsavtalen mellom regjeringspartiene. Kommunedirektøren har derfor gitt bystyret dårlige råd. Det er for en kommunal toppleder risikabelt. For en kommunedirektør kan bare sitte i stillingen så lenge vedkommende har tillit fra flertallet i bystyret. Den tilliten kan ved slike feiltrinn fort forvitre.
Men at bystyrets flertall kunne tro at de kunne stanse et så sentralt regjeringsprosjekt vitner om manglende politisk realitetsforståelse. De har levd i sin egen fantasiverden, og bør nå innse at slaget er tapt. Det beste de kan gjøre for å rette opp feilen er derfor å slutte fullt og helt opp om regjeringens plan for avstemmingen. Uten sutring og sure miner!
Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no