top of page
  • Forfatterens bildeArgument

Definisjonsmakt

Kommentar 28.03.2023: Når en gruppe selvoppnevnte meningsbærere får definere hva som er "grums" i kunsten er samfunnet på vei mot ensretting og manglende toleranse for utenforskap og mangfold.


Illustrasjon: Det ensrettede samfunn. Alle er like, av T. Vestaas

Av Bernt H. Utne, publisert 28.03.2023


Definisjonsmakten

Noen ideer og holdninger får større innflytelse i samfunnet enn andre. Ideologien bak holdningene varierer over tid. Det som var en god og sunn oppfatning i går er det ikke nødvendigvis i morgen. Slik har det alltid vært, og variasjonen over tid om hva som er sunne og gode holdninger er like gammel som menneskeheten selv. Og vi mennesker har alltid latt enkelte personer eller grupperinger få definere hva som er bra, og hva som ikke er det. For denne definisjonsmakten gis ikke. Den tas. Av dem som føler seg berettiget til det.


Dag Solstad i skammekroken

Noen ganger kan det se ut til at de med definisjonsmakten går for langt. Vi publiserte nylig en artikkel av Øyvind Andresen om forfatteren Dag Solstad og hans lesere. Så vel Solstad som hans lesere burde stå i skammekroken mente litteraturviter Grethe Fatima Syéd og filosofiprofessor Espen Hammer. Grunnlaget for forvisningen til skammekroken var den kvinneforakten som Solstad angivelig lar sine lesere få innsyn i. I et forsøk på å forklare sine synspunkt hevdet litteraturviter Syéd at forfatter Solstads tekster hadde "mye grums i seg." Hva som er "grums", og hva dette grumset eventuelt består i, bestemmes av definisjonsmakten selv. Altså av litteraturviter Grethe Fatima Syéd og filosofiprofessor Espen Hammer. Hva Solstad og hans litteraturvenner måtte mene, er for dem knekkende likegyldig.


Tekstene blir tatt ut av sin sammenheng og gjort korrekte i tråd med sensurens sensitivitetsforståelse.

Sensitivitetssensuren

Vi har også fått en hele klasse av såkalte "sensitivitetslesere", som mener de har rett til å bestemme hva leserne har godt av. Hva som er god litteratur avgjøres ikke lenger av forfatternes publikum, men av sensitivitetsleserne som mener de er de rette til å fastslå hvilke bøker som er sunne for deg og meg. Det er bøker uten krenkende ord og uttrykk. Litteraturen og kunsten er dermed ikke lenger fri. Den er av frykten for at noen skal kunne føle seg krenket underlagt sensitivitetssensurens kritiske blikk. Det gir dem definisjonsmakt, og de nøler ikke med å bruke den til å stigmatisere forfatterne av "grumset" og deres lesere. Det rammer alt fra bøkene om Pippi Langstrømpe til James Bond. Tekstene blir tatt ut av sin sammenheng og gjort korrekte i tråd med sensurens sensitivitetsforståelse.


Kjennetegn på et autoritært samfunn

Men hvor er samfunnet på vei når slike holdninger får fotfeste i brede lag av befolkningen? En av de faktorene som kjennetegner et autoritært og ensrettet samfunn er blant annet hvilken toleranse som vises kunsten. Det første tegnet er gjerne fremhevingen av enkelte kunstarter og kunstnere, og uthengningen av kunstnere som formidler holdninger som ikke lenger oppfattes som ønsket. På 1930-tallet ble enkelte norske forfattere rammet av tilsvarende kritikk. Men tydeligst var det i Tyskland, hvor hysteriet om såkalt mindreverdig litteratur og kunst ("entartet"), fikk utløp i bokbål og direkte forfølgelse av kunstnere.


Kulturredaktøren og definisjonsmakten

Der er vi ikke i Norge i dag. Men "pisken" fra definisjonsmakten er smertefull nok for dem som rammes. En av de med tydelig definisjonsmakt innen kultursektoren på Sørlandet finner vi i Fædrelandsvennens kulturredaktør, Karen Kristine Blågestad. For hvis du er i tvil om hva som er god og sunn kultur kan du trøste deg med at det vet hun!

Tydeligst har hun vært i sin uforbeholdne hylling av Nicolai Tangen og hans kunstsiloprosjekt. Nåde den som skulle komme i skade for å tvile på prosjektets kunstneriske innhold og berettigelse. Da er det bare en ting som er sikkert. Karen Kristine Blågestad blåser i kulturluren og kaster seg over tastaturet for å moralisere over hva kulturinteresserte mennesker har å mene. Da regjeringen Solberg høsten 2021 la frem sitt forslag til statsbudsjett uten å øke bevilgningene til kunstsiloen krevde hun at "hvis Sp og Ap mener noe med distriktssnakket sitt, så kan de starte med å gi mer penger til kunstsiloen". Men mest opprørt var hun den gang over at det kanskje ikke ble "gratis chablis og kanapeer på åpningsfesten".


Det "politisk korrekte" er tidens ånd, og de fargeklatter i samfunnsdebatten som tross alt finnes møter større motstand

Mot et mer ensrettet samfunn

Kulturmangfoldet er et speilbilde av samfunnet vårt. Når kulturutfoldelsen opplever å måtte bli "frisert" og "sminket" slik at ingen krenkes bør varselsklokkene kime hos alle samfunns - og kulturinteresserte mennesker. For da er vi på vei mot et mer ensrettet samfunn hvor det kun er rom for å fremme "korrekte" budskap. Det begynner gjerne med kulturen. Men veien videre til andre samfunnssektorer som politikk er kort.


Tidens ånd

Vi beveger oss altså mot et mer ensrettet samfunn med mindre rom for originalitet og utenforskap. Det "politisk korrekte" er tidens ånd, og de fargeklatter i samfunnsdebatten som tross alt finnes møter større motstand. Et slikt kultur - og samfunnslandskap er ikke bare gråere og tristere. Det er også farligere. For hvem våger å stå fram med ubekveme budskap når fordømmelsen fra de "politisk korrekte" blir unison og sterk? De færreste!



Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no



Commenti


bottom of page