Synspunkt 22.03.2023: I Klassekampen har det foregått en merkelig klappjakt på Dag Solstads forfatterskap og ikke minst hans lesere. Selvsagt skal og kan man kritisere det ideologiske innholdet i ethvert forfatterskap, men det er nytt at kritikerne går ut mot forfatternes lesere som de tydeligvis veit alt om.
Av Øyvind Andresen, publisert 22..03.2023
Litteraturviter Grethe Fatima Syéd lar oss få vite (KK 7/3) at "det gjennom Dag Solstads forfatterskap renner en åre av kvinneforakt, og at vår kollektive feiring av dette forfatterskapet avslører et problematisk kvinnesyn hos leserne». Og at «En solstadianer er en som koser seg med sin kvinneforakt».
Og ifølge filosofiprofessor Espen Hammer er det slik at «Siden han får leseren til å identifisere seg med hovedpersonene, avslører det hvor reaksjonær den kollektive underbevisstheten til det norske mannlige lesepublikummet egentlig er».
Seinere har Syéd og Hammer forsøkt å forklare hva de mener (KK 10/3 og 11/3), uten at det er klargjørende.
Grethe Fatima Syéd er litteraturviter, forfatter og førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet. I sitt bidrag til tidsskriftet Agoras nye temanummer om Dag Solstad foretar hun en kritisk nylesning av hans roman «Genanse og verdighet» (1994). I artikkelen «Undergrumset i kulturen» dissekerer hun karakteren Eva Linde, hvis eneste karaktertrekk er hennes «ubeskrivelige skjønnhet».
Hun sier til Klassekampen 3/3: «Grunnen til at jeg skrev artikkelen, var at jeg skulle undervise om Solstads forfatterskap og tenkte herregud, er det disse romanene jeg skal servere den oppvoksende slekt?»
Men dette er et svært problematisk utsagn. Skal den oppvoksende generasjon ikke ha kjennskap til Dag Solstads forfatterskap fordi han angivelig formidler et reaksjonært kvinnesyn? Hva slags syn på litteratur uttrykker dette? Hvilke forfatterskap vil da passere nåløye? Syéd uttrykker det slik i Klassekampen: «Skal jeg bruke tid på tekster som har så mye grums i seg?» Men det er et typisk kjennetegn ved nesten all stor skjønnlitteratur at den «har mye grums i seg».
Dag Solstad har i nesten 60 år vært en av Norges mest sentrale forfatterskap. Hans er oversatt til over 40 språk. «Genanse og verdighet» ble i Århundres Bibliotek kåret til 1990-tallet viktigste norske roman. Solstads produksjon er svært sammensatt og mangfoldig, og den viktigste feilen Syéd gjør, er at hun reduserer Solstads forfatterskap til å dreie seg noen av de mannlige romanfigurenes kvinnesyn.
Syéds kritikk av Solstads forfatterskap er viet hele fem sider i Klassekampen 3/3. Det faller sammen med en internasjonal trend med såkalte sensitivitetslesere, som går til verks mot en rekke internasjonale forfatterskap for å fjerne og moderere deler av tekstene de mener kan krenke leserne. Det rammer alt fra bøkene om Pippi Langstrømpe til James Bond. Tekstene blir tatt ut av sin historiske sammenheng og gjort politisk korrekte.
Dette uttrykker etter min mening en formynderholdning overfor leserne, som vil forstå at tekstene er skrevet i en annen tid, og at holdninger som kommer fram i en fiksjon ikke nødvendigvis er identisk med forfatterens holdninger.
Selvsagt skal og kan man kritisere det ideologiske innholdet i ethvert forfatterskap, men jeg har aldri opplevd før at kritikerne går ut mot forfatternes lesere som de tydeligvis veit alt om. Dette er nytt fenomen – og illevarslende.
Å kreve en moralsk opphøyd litteratur og rope på sensur er en lang tradisjon i Norge. Barbara Gentikow har en samlet framstilling av dette i sin bok «En skitten strøm» fra 1974. Hun begynner framstillingen med kritikken av (og forbudene mot) bøker av Hans Jæger og Christian Krogh på 1880-tallet. Et høydepunkt i kritikken var da konservative kritikere på 1930- tallet gikk til angrep på den kulturradikale litteraturen til Sigurd Hoel, Arnulf Øverland, Rolf Stenersen m.fl..
Fredrik Ramm kalte denne litteraturen «En skitten strøm som flyter utover landet» i en artikkel i Morgenbladet i 1931. Men jeg kan ikke huske at disse kulturkonservative gikk til verks mot leserne av de kulturradikale tekstene.
Seinere ble Kjell Askildsen, Agnar Mykle, Axel Jensen og Jens Bjørneboe utsatt for liknende kritikk.
Skal ikke studenter i dag få forholde seg til disse forfatterskapene fordi de kan inneholde et kvinnesyn som i dag virker problematisk? Og hva med sagalitteraturen - den hadde også et stereotypisk kvinnesyn. Skal man ikke lese Hamsun fordi han var nazist?
Jeg tror både Syéd og Klassekampen har kommet veldig skjevt ut i dette spørsmålet.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no