Kommentar 18.12.2024: Mens til og med vår energiminister river seg i håret og spyr eder og galle over strømprisene kan det være på sin plass å forsøke å forklare det han åpenbart ikke har skjønt. Det handler først og fremst om vann. Og det vittige kommer jeg tilbake til. Samlet blir det vanvittig.
Av Aage P. Danielsen, publisert 18.12.2024
Det regulerbare vannet
Vår kraftproduksjon er i dag hovedsakelig vannbasert. For noen ti år siden supplerte vi med ved, koks og oljefyring. Oljefyring er ikke lenger tillatt, og i storbyene er vedfyring strengt regulert. Men samtidig har oppvarmet vann vært en viktig kilde til oppvarming, og er det fremdeles i leiligheter og offentlige bygg. Vi er – i motsetning til store deler av landene som omgir oss – i den heldige stilling at vann har vi nok av, ikke minst fordi vi har anlagt store magasiner som tar vare på dette og sikrer oss i såkalte tørrår. Nesten ingen andre land i Europa har dette.
Kraftforbruk og flaskehalser
Vårt - og andre lands kraftforbruk - varierer i løpet av et døgn og avhenger av årstider. Det passer egentlig ikke sammen med produksjonen, verken i Norge eller i andre land. Den varierer fra time til time og fra dag til dag gjennom året. I Norge er forbruket særlig høyt i kalde årstider. Oslo har en middeltemperatur årlig på 5,9 grader. I Paris er den11,7 grader. Det skal mange kilowattimer til for å utligne differansen.
Utfordringen i Norge – og i andre land – er å tilpasse produksjon slik at den balanserer forbruket, time for time og hver dag i året. Det er egentlig opphavet til det timebaserte spotmarkedet. For hver dag blir det utarbeidet prognoser for kraftbehov hver time. De er basert på en rekke parametere; erfaringstall over forbruk, værmeldinger, beregninger av kraftproduksjon fra sol, vindmøller, elvekraft og annen varmekraft fra ulike produsenter i hele Norge.
Og der har vi noen problemer. I Nord Norge har man ofte en altfor stor produksjon i forhold til forbruket. Men det er ingen overføringslinjer til andre deler av Norge. Det kalles for et flaskehalsproblem. Overskuddet må enten gå rett i havet, eller leveres via eksisterende kabler til Sverige for en slikk og ingenting.
Vittig?
Og det er her det vittige, eller vanvittige skjer. Den billige krafta fra Nord Norge gjør at Sverige får et overskudd av kraft. Hvis det samtidig er liten produksjon på Østlandet, kjøper Østlandet derfor kraft fra Sverige. Til en helt annen pris. For Østlandet har heller ikke god nok nettforbindelse mot sør, som ofte renner over av tilgjengelig kraft. Også der er det en flaskehals. Derfor har vi fått ulike prissoner i Norge. Østlandet er NO1, sør/vestlandet NO2 og nordnorge NO 6. I dag forsvinner kraften fra sør via kabler til Tyskland, Nederland og Storbritannia, og litt til Danmark. Det tjener produsentene utrolig mye penger på.
Hvorfor bygges det da ikke overføringslinjer slik at flaskehalsene forsvinner? Det spørsmålet er det Statnett som må besvare. Antagelig vil de si at det er et kostnadsspørsmål. Det er dyrt å bygge ut nettet, og det er vi brukere som må betale dette. Derfor går vinninga antagelig opp i spinninga. Statnett vil antagelig hevde at full fjerning av alle flaskehalser vil gi lik pris i hele Norge. Men at nettkostnaden vil øke mer enn det man «sparer» på lik pris i hele Norge, og at det derfor ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt.
Spotmarkedet
All krafthandel i Norge skjer gjennom Nordpool, som på en måte er «børs» for all handel med kraft i Norge. Store deler av handelen skjer med ulike former for kraftkontrakter mellom en selger og en kjøper. Dette er et komplisert marked; selger er ikke nødvendigvis en kraftprodusent, og kjøper ikke nødvendigvis en kraft forbruker. Norpool er bare et mellomledd, som registrerer priser på de ulike typer kontrakter. Noen kontrakter er finansielle; da blir veddemålet gjort opp i kontanter mellom selger og kjøper.
Andre kontrakter i Norge blir dekket med basis i fysiske leveranser. Resterende handel skjer i det såkalte spotmarkedet.
Hvem er det som er kjøpere og selgere der?
Svaret er ikke enkelt. Personlig er jeg på en måte der fordi jeg alltid kjøper timesbasert kraft til spotpris. Men min leverandør er der kanskje ikke. Leverandøren har kanskje en kontrakt til en lavere pris som han benytter seg av. Du er der kanskje ikke, fordi du har en annen type avtale som sikrer deg en slags form for fastpris hver dag i en periode. Og selskapet som har inngått avtalen med deg, må kanskje dekke opp ditt forbruk i spotmarkedet. Det samme gjelder andre leverandører som har inngått avtaler uten å ha dekning for den fysiske leveransen. Og det er i dette markedet prisene dannes, basert på tilbud og etterspørsel. Og prisene kan svinge så mye at energiministeren blir fly forbanna!
Men hvem er egentlig skurken? Eller helten, for den saks skyld, for av og til er jo prisen negativ?
Det enkle svaret er at det er spekulantene. Men hvem er de? Du finner de i Statkraft, der de i år har fått skyhøye bonuser, og du finner dem også mange andre steder. Men bakom disse lurer våre kraftprodusenter. De sitter igjen med vanvittige inntekter forårsaket av et marked som ikke fungerer, og som vi forbrukere aldri har bedt om å bli deltagere i. Og kraftprodusentene er jo eid av stat og kommuner og derfor på en måte autorisert av disse til å skumme fløten.
Hvorfor ble det slik?
For oss som bor i NO2 er svaret enkelt, og det er nå endelig alle enige om. Det er kraftkablene, ikke minst de siste som går til Tyskland, Nederland og Storbritannia som innebærer at prisen i Europa smitter over på oss. Og årsaken til prissmitten er selvsagt også at Tyskland i sin tid baserte seg på gassleveranser fra Russland, og sa nei takk til norske leveranser fordi Russland var billigere. Vår landsdel produserer mye kraft, og har de største magasinene. Det utnytter våre egne kraftprodusenter for alt det er verdt. Derfor heier konsernsjefen i Å Energi på flere forbindelser; han er fremdeles en svoren tilhenger av nok en kabel til Storbritannia, som heldigvis er satt på vent av regjeringen, og en ny kabel til Danmark.
Tilslutning til ACER er en annen årsak, fordi dette samarbeidet stadig utvides, til gunst for resten av Europa, men til ugunst for særlig oss i NO 2 der kraftprodusentene i praksis etter det nye direktivet må gi fra seg retten til selv å bestemme hva de vil levere.
Derfor er det patetisk når Sverige, som selv har sagt nei til ny kabel til Danmark/Tyskland på grunn av redsel for prissmitte, kritiserer oss for at vi sier nei til nok en kabel til Danmark. To kabler som egentlig er utrangert, ble allerede i 2014 ble erstattet med en ny forbindelse.
Løsningen
Løsningen innenfor rammen av et dysfunksjonelt marked er å opprette et statlig datterselskap av Statkraft som blir tilført egen eid kraftproduksjon til kostpris og selger denne videre til oss, uten at vi trenger å benytte mellomledd. Energiministeren hevder at prisen i Norge i dag i gjennomsnitt utgjør 58 øre pr KwH. Hvor han har det beløpet fra vet ikke jeg. Og om det inkluderer moms vet jeg heller ikke. Den stemmer ikke med mine tall. Men med den prisen tjener staten i dag vanvittig mye penger uavhengig av støtteordningen vi i dag har. En riktig pris vil derfor ligge på et sted rundt 40 -45 øre, uavhengig av time, dag eller årstid. Løsningen vil antagelig føre til betydelig lavere priser i spotmarkedet.
Derfor er ordningen et tilbud i tråd med vannfallrettighetsloven og energilovens bestemmelser og formål. Og ordningen er slik at de som er markedstilhengere gjerne må få lov å si nei til tilbudet. Statkraft vil få litt mindre inntekter og overskudd, men samtidig faller statens støtteordning bort. Og store deler av de vanvittige overskuddene hos kraftprodusentene vil fremdeles havne i statskassa i form av grunnrenteskatt og andre skatter.
Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no
Comentários