Synspunkt 01.09.2022: Ikke alle er begeistret for høstens planer om teaterstykket "Sløserikommisjonen" med bystyrerepresentant Nils Nilsen i en av hovedrollene. Det er forsøk på scenenekt og kunstboikott, hevder Nilsen, som mener han straffes for å våge å snakke sant
Illustrasjon: Nils Nilsen
Av bystyrerepresentant Nils Nilsen (INP), publisert 01.09.2022
Byens eneste kulturredaktør, Karen Kristine Blågestad omtalte meg ganske nedlatende i avisen sin 25. august. Hun ga uttrykk for at jeg ikke burde få utøve scenekunst, og slettes ikke i rollen som Jesus Kristus.
Og hun har selvsagt helt rett. Fra mitt innerste skitne mørke, som i følge kulturredaktøren utelukkende består av løgn, mobbing og hat, er jeg selvsagt helt euforisk over tanken på enda en scene å stå på. Jeg er grenseløs og grenseoverskridende. Jeg er en pøbel! En revolusjonær!
La oss innføre scenenekt og kunstboikott.
Den 26. August fikk kulturredaktøren massiv støtte fra kunstmaleren Cornelius Jakhelln. Havnedirektør Halvard Aglen og landets eneste bystyrepolitiker som også fikk politisk medhold til å bli direktør for byens kulturhus Kilden. (Tidl. ordfører Harald Furre.)
Beskjeden fra disse menneskene den 25. og den 26. august var ikke til å misforstå: "Jesus-pøbelen" må kanselleres fra en hver forestilling. La oss innføre scenenekt og kunstboikott.
Og dette kommer altså fra en kulturhusdirektør som under Arendalsuken hårdnakket argumenterte for at det skal være trygg avstand mellom politikk og ytringsfrihet gjennom kunst. Dette kommer fra en havnedirektør som har vært euforisk over etableringen av kunstsilo i nærheten av hans utleie-leiligheter som er bygget for fellesskapets risiko. Dette kommer fra en maler som gjennom sine bokverk, spalteplass og smørerier har malt ut sin harme over trist barndom, og gitt folk han knapt kjenner eller har møtt, skylden for denne tristheten. Dette støttes av en museumsdirektør, med både offentlig og privat millionlønn, som allerede har blamert seg på byens stadion. Og dette skrives av en kulturredaktør som svært ofte uttaler seg i politiske saker, uten at de som angripes innrømmes samtidig tilsvarsrett for hennes "objektive" raseri og føleri. Selv kaller hun det journalistikk.
Og: Det er altså disse menneskene som er de ærerike ofrene for de som våger å snakke sant. Det gleder meg. Jeg blir euforisk, lattermild og i godt humør.
For heldigvis finnes det velgere. En hel del av dem ser på oss kritikere som en vitaliserende del av byen vår. Flere stemmer har våget seg frempå. Og selv om mye kunne vært usagt i byens mange kommentarfelt har det hele ført til stor valgdeltagelse hvor langt over 1/3 ga sin stemme til en endring av byens bestyrelse.
Bestyrelsen i byen har derimot vært konsekvente i sin historiefortelling om oss kritikere, som de privat gjerne omtaler som pøbler, som i følge dem har skapt sirkus og kaos, fremfor å støtte deres forståelse av hvilke diktater og begrensninger de mener vårt demokrati skal ha.
Sannheten er imidlertid at byen vår ser forskjellig ut fra alle bydeler og steder man ser den fra. Men det vet ikke de som er bundet til jorden i sentrum, på torvet eller på silokaia. Kristiansands utfordring er at det er så mye motvilje og vanskeligheter for de ca hundre som styrer oss hundretusen mot å se, forstå og interessere seg for hvorfor andre kan se den samme byen så forskjellig fra dem.
Gjennom kunsten og kulturen vokser vårt demokrati, så lenge den er fri og uten innblanding fra de hundre som vil bestyre oss hundretusen.
Jeg ser byen på min måte. Ikke fordi jeg trenger en scene å stå på, men fordi jeg er glad i den og alle menneskene som jeg treffer mens jeg vandrer i den. Jeg tror vi trenger mer kunst og kultur. Selv når ikke den kan måles i besøkstall og penger. For med den følger debatt, dialog og forståelse. Gjennom kunsten og kulturen kan vi anskueliggjøre våre ytringer og våre syn på byen gjennom det språk og de evner vi har fått tildelt. Gjennom kunsten og kulturen vokser vårt demokrati, så lenge den er fri og uten innblanding fra de hundre som vil bestyre oss hundretusen.
Derfor blir jeg euforisk, lattermild og i godt humør! Det en glede å se at vi, som av enkelte kalles for pøbler, kan bidra til at de som stadig maser på at vi ikke marsjerer i takt aldri får fred, men skriver om oss hver gang de ikke lenger kan styre sine følelser overfor den sanne betraktning vi gjør av byen vi elsker.
Den 5. september arrangerer Protestfestivalen en debatt med temaet "Kristiansand - byen med syk politisk kultur?" Den debatten kommer ikke en dag for tidlig. Jeg skal sitte i panelet, og jeg håper vi får en god debatt med fornyet forståelse for hverandres forskjellighet.
Red. kommentar: Artikkelen er redigert og forkortet
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no
Comments