• Argument

Anarkisten i bystyret

INTERVJU: Er han den skarpe observatøren som avslører at keiseren ikke har klær? Er han innsiktsfull refser eller rabiat intrigemaker som ypper til bråk på pur faen?





Få i Kristiansand er i dag mer kjent enn Nils Nilsen. Ingen er mer utskjelt enn ham, og ingen er mer hatet i byens førende kretser innen poltikk, næringsliv, kulturliv og administrasjon. Han var lenge ei urokråke i Arbeiderpartiet, og en torn i øyet på mange gjennom sine skriverier på Sørlandsnyhetene. Og hans omstridte rykte er ikke helt uten grunn. Men velgerne ga ham tillit, og gjennom stemmeseddelen tildelte de ham en plass i Bystyret.


Nilsens karriere i Arbeiderpartiet og hans meritter på Sørlandsnyhetene bærer i seg politisk sprengstoff. Hans ramsalte beskrivelse av partikulturen i Arbeiderpartiet er ikke for sarte skjeler. Og hans beskrivelse av Sørlandsnyhetene gir interessante innblikk i hva som rørte seg bak kulissene der.


Hvem er han, og hva driver ham? Øyvind Andresen og Terje Dragseth har hatt en samtale med ham. Argument Agder ønsker en mangfoldig og nyansert debatt, og Nils Nilsens forståelse er hans oppfatning. Argument Agder har gitt dem som er mest omtalt mulighet til å svare på påstandene uten å få svar. Vi ønsker en åpen og saklig debatt, og alle berørte er velkommen til å kommentere intervjuet.




Intervju av Nils Nilsen, kommunestyrerepresentant for Demokratene i Kristiansand,

ved Terje Dragseth og Øyvind Andresen, Argument Agder. Publisert 1.9.20.

Victoria Pub, mandag 17/8-20 kl. 13–14


Terje: Da er det sånn, Nils, at det intervjuet jeg og Øyvind gjør på vegne av Argument Agder, er noe jeg synes Fædrelandsvennen skulle ha gjort for lenge siden, for du er en mer eller mindre kontroversiell figur, karakter, politiker og .... kan jeg kalle deg forretningsmann? Er det slik at du har noen utdanning?

Nils: To. Jeg er utdanna kystskipper og lærer.


Terje: Hva kom først?

Nils: Jeg startet nok først opp som autodidakt på flere områder. Først med film. Deretter på et reklamebyrå. Der lagde jeg masse kampanjer og endte opp som freelance tekstforfatter. Etter femten år i bransjen skjedde det en forandring privat hvor jeg ble aleine med ungene, og da måtte jeg ha en hverdag uten reising mellom Kristiansand og Oslo, hvor jeg hadde flesteparten av mine oppdragsgivere. Løsningen ble å ta lærerutdanning slik at jeg fikk den samme hverdagsrytmen og fritiden som ungene.


Terje: Lærerutdanning, det er jo en humanistisk disiplin. Henger det sammen med ditt politiske engasjement?

Nils: Absolutt. Jeg har alltid vært samfunnsengasjert. I gymnastida var jeg med i Sosialistisk Ungdom (SV) og var aktiv i skolepolitikk. På landsmøtene i Norges Gymnasiastsamband var det mange politiske spirer, som Turid Birkeland, Hanne Harlem, Jan Tore Sanner og en rekke andre, som senere endte opp som ministere og statssekretærer. Jeg var vel rundt 16 år første gang jeg stod på talerstolen i Folkets Hus og talte daværende kirke og undervisningsminister Kjell Magne Bondevik midt i mot.


Terje: Så gikk du inn i Arbeiderpartiet?

Nils: Jeg tok først en lang pause som aktiv i politikken fordi jeg var opptatt i næringslivet. Men engasjementet har alltid vært der. Rundt 2014 kom engasjementslysten tilbake på grunn av de erfaringer jeg hadde rundt barnas oppvekst og tida som lærer. Da meldte jeg meg inn i AP. Egentlig lå mitt hjerte kanskje nærmere både SV og Rødt, men jeg tenkte at AP hadde større gjennomslag politisk. Jeg hadde dessuten lyst til å se hvordan kulturen var i et stort parti fremfor et lite. Jeg var jo ikke enig i absolutt alt partiet stod for og var allerede kritisk til den lokale ledelsen, så jeg tenkte det kunne være morsomt å se om det var mulig å forandre eller påvirke fra innsida. Sånn teoretisk sett kunne et slikt personlig politisk eksperiment like gjerne startet i Høyre. For i den utøvende lokalpolitikken er de to partiene prikk like, selv om de hevder å ha forskjellig ideologi.

Mitt syn på Kunstsiloen har ingenting med kunst å gjøre, som jeg har sagt mange ganger. Mine betenkeligheter handler om at vårt demokrati ikke er til salgs.

Terje: Hva var så din erfaring med Arbeiderpartiet i Kristiansand?

Nils: Jeg tror ikke de satte så stor pris på min inntreden, for de skjønte at jeg tilhørte den radikale sida i Ap. Tidligere hadde jeg vært i konflikt med Bjarne Ugland, som nok er den som har preget partiets retning mest i nyere tid. For å gjøre en lang historie kort: Jeg hadde lite sans for hvordan han hadde drevet det politiske spillet fra 2000-tallet og utover. Han stod for en ukultur der personlig makt og verv til han og hans venner overskygget alt i partiet, og den kulturen hang i veggene da jeg meldte meg inn, akkurat som den gjør det idag. Det sa jeg også åpent og ærlig til Ugland og kretsen rundt han. Jeg ville at partiet skulle ha fokus på ideologi og representasjon av mangfold. Ikke mest mulig makt på færrest mulig hender, slik vi har sett Ugland, Gundersen og deres "elever" har stått for de siste 20 åra.


Terje: Så følte du at du ble uglesett?

Nils: Jeg la merke til avmåltheten til den fløyen Bjarne representerte, men kanskje mest av alt hvem Mette Gundersen hadde kontroll på. Det minnet på sett og vis om den ukultur vi ser i AP sentralt idag, hvor personlig maktkamp overskygger all politikk. I Kristiansand AP ble det også tatt i bruk maktmidler som var særdeles ufine - for ikke å si helt horrible. Det fantes et slags anonymt "sladder og ryktevesen" som skapte interne intriger mot de som ikke var lojale mot makta. Det fantes også et belønningssystem for de som diltet og nikket ukritisk med ledelsen. På bakgrunn av denne ukulturen er det ikke særlig sjokkerende at AP er spesielt rammet av metoo-skandaler. De finnes i Kristiansand også, og benyttes når kampen om personlig makt gjør seg gjeldende. Tilsvarende dysses de ned når de rammer folk som er lojale mot partitoppene. Metoo-ofrene gir de flatt blaffen i. Sånn sett er det merkelig at ikke noen har hatt mot til å si fra om dette, men det skyldes nok at taushet belønnes med verv, og frykten for utfrysing. De mange medlemmer som hevder at AP består av fryktkultur, baksnakking, utfrysing, mobbing og urent spill har følgelig min aller største forståelse.


Terje: Hvem er dette?

Nils: Uglands elever. De som er i toppen i partiet i dag: Mette Gundersen, Eirik Daastøl Langeland, Kenneth Mørk, Jannike Arnesen. Det er bare å ta en titt på APs 15 øverste kandidater på nominasjonslista fra de siste valgperiodene. Jeg var litt naiv og trodde at Ap hadde en solidaritet og empatikultur overfor samfunnets svakeste. Og at vi hadde en ideologi som lå i bunnen for beslutninger. Men jeg opplevde at organisasjonskulturen var den sterkeste, og at ledelsen aldri snakka om ideologi, men om ting vi måtte få ordna opp i fra sak til sak i bystyret, hvor makt og ære til våre fremste representanter var det viktigste. Partiet hadde gruppemøter hver mandag, og jeg deltok mye på disse møtene.


Terje: Jeg har forstått det slik at det var en slags maktkamp mellom deg og Mette Gundersen? Følte hun seg trua av din inntreden i partiet?

Nils: Ja, det tror jeg, men jeg kan likevel avvise at det har vært en maktkamp, for jeg har aldri søkt hennes verv eller posisjon. Tvert imot: Når vi kom til nominasjonen i 2015, ble jeg bedt om å stille på nominasjonslista, men takka nei fordi jeg ikke følte meg moden for det da. Verv og makt har aldri betydd noe for meg. Det var hyggelig å være med i et parti og få med seg den politiske agendaen en gang i uka. Der kunne jeg tilkjennegi mitt syn, men jeg sa nei til nominasjon også fordi slik som dette var organisert kunne jeg ikke tenke meg på det tidspunktet å gå inn i ei fast gruppe og gå under partipisken.


Terje: Jeg synes det er interessant at du ikke søkte noen verv.

Nils: Nei, jeg gjorde ikke det.


Terje: Du sa innledningsvis at aller helst ville du sokna til partier som Rødt og SV, men hvordan i Herrens navn har du havna i Demokratene?

Nils: Det er en konsekvens av mye rart. Det handler om at jeg utfordra Mette på et punkt i nominasjonen i januar 2019 hvor jeg ba om å stå på 70. plass eller noe sånn. Dette kunne vært artig. Da har man et utgangspunkt for å kunne sitte i et skolestyre eller et eller annet sånn litt beskjedent bidrag av engasjement i samfunnet. Jeg hadde tross alt sittet mange år i skolestyrer før og hadde engasjementet og kompetansen. Forutsetningen for å få et slikt beskjedent verv er at man må stå på valglisten. Men så var det plutselig sånn at jeg ble beskyldt for nærmest å prøve å kuppe hele partiet, og det var jo ikke sant. Derimot var de nok livredde for at jeg skulle klatre oppover på lista og havne i bystyret.