INTERVJU: Er han den skarpe observatøren som avslører at keiseren ikke har klær? Er han innsiktsfull refser eller rabiat intrigemaker som ypper til bråk på pur faen?
Få i Kristiansand er i dag mer kjent enn Nils Nilsen. Ingen er mer utskjelt enn ham, og ingen er mer hatet i byens førende kretser innen poltikk, næringsliv, kulturliv og administrasjon. Han var lenge ei urokråke i Arbeiderpartiet, og en torn i øyet på mange gjennom sine skriverier på Sørlandsnyhetene. Og hans omstridte rykte er ikke helt uten grunn. Men velgerne ga ham tillit, og gjennom stemmeseddelen tildelte de ham en plass i Bystyret.
Nilsens karriere i Arbeiderpartiet og hans meritter på Sørlandsnyhetene bærer i seg politisk sprengstoff. Hans ramsalte beskrivelse av partikulturen i Arbeiderpartiet er ikke for sarte skjeler. Og hans beskrivelse av Sørlandsnyhetene gir interessante innblikk i hva som rørte seg bak kulissene der.
Hvem er han, og hva driver ham? Øyvind Andresen og Terje Dragseth har hatt en samtale med ham. Argument Agder ønsker en mangfoldig og nyansert debatt, og Nils Nilsens forståelse er hans oppfatning. Argument Agder har gitt dem som er mest omtalt mulighet til å svare på påstandene uten å få svar. Vi ønsker en åpen og saklig debatt, og alle berørte er velkommen til å kommentere intervjuet.
Intervju av Nils Nilsen, kommunestyrerepresentant for Demokratene i Kristiansand,
ved Terje Dragseth og Øyvind Andresen, Argument Agder. Publisert 1.9.20.
Victoria Pub, mandag 17/8-20 kl. 13–14
Terje: Da er det sånn, Nils, at det intervjuet jeg og Øyvind gjør på vegne av Argument Agder, er noe jeg synes Fædrelandsvennen skulle ha gjort for lenge siden, for du er en mer eller mindre kontroversiell figur, karakter, politiker og .... kan jeg kalle deg forretningsmann? Er det slik at du har noen utdanning?
Nils: To. Jeg er utdanna kystskipper og lærer.
Terje: Hva kom først?
Nils: Jeg startet nok først opp som autodidakt på flere områder. Først med film. Deretter på et reklamebyrå. Der lagde jeg masse kampanjer og endte opp som freelance tekstforfatter. Etter femten år i bransjen skjedde det en forandring privat hvor jeg ble aleine med ungene, og da måtte jeg ha en hverdag uten reising mellom Kristiansand og Oslo, hvor jeg hadde flesteparten av mine oppdragsgivere. Løsningen ble å ta lærerutdanning slik at jeg fikk den samme hverdagsrytmen og fritiden som ungene.
Terje: Lærerutdanning, det er jo en humanistisk disiplin. Henger det sammen med ditt politiske engasjement?
Nils: Absolutt. Jeg har alltid vært samfunnsengasjert. I gymnastida var jeg med i Sosialistisk Ungdom (SV) og var aktiv i skolepolitikk. På landsmøtene i Norges Gymnasiastsamband var det mange politiske spirer, som Turid Birkeland, Hanne Harlem, Jan Tore Sanner og en rekke andre, som senere endte opp som ministere og statssekretærer. Jeg var vel rundt 16 år første gang jeg stod på talerstolen i Folkets Hus og talte daværende kirke og undervisningsminister Kjell Magne Bondevik midt i mot.
Terje: Så gikk du inn i Arbeiderpartiet?
Nils: Jeg tok først en lang pause som aktiv i politikken fordi jeg var opptatt i næringslivet. Men engasjementet har alltid vært der. Rundt 2014 kom engasjementslysten tilbake på grunn av de erfaringer jeg hadde rundt barnas oppvekst og tida som lærer. Da meldte jeg meg inn i AP. Egentlig lå mitt hjerte kanskje nærmere både SV og Rødt, men jeg tenkte at AP hadde større gjennomslag politisk. Jeg hadde dessuten lyst til å se hvordan kulturen var i et stort parti fremfor et lite. Jeg var jo ikke enig i absolutt alt partiet stod for og var allerede kritisk til den lokale ledelsen, så jeg tenkte det kunne være morsomt å se om det var mulig å forandre eller påvirke fra innsida. Sånn teoretisk sett kunne et slikt personlig politisk eksperiment like gjerne startet i Høyre. For i den utøvende lokalpolitikken er de to partiene prikk like, selv om de hevder å ha forskjellig ideologi.
Mitt syn på Kunstsiloen har ingenting med kunst å gjøre, som jeg har sagt mange ganger. Mine betenkeligheter handler om at vårt demokrati ikke er til salgs.
Terje: Hva var så din erfaring med Arbeiderpartiet i Kristiansand?
Nils: Jeg tror ikke de satte så stor pris på min inntreden, for de skjønte at jeg tilhørte den radikale sida i Ap. Tidligere hadde jeg vært i konflikt med Bjarne Ugland, som nok er den som har preget partiets retning mest i nyere tid. For å gjøre en lang historie kort: Jeg hadde lite sans for hvordan han hadde drevet det politiske spillet fra 2000-tallet og utover. Han stod for en ukultur der personlig makt og verv til han og hans venner overskygget alt i partiet, og den kulturen hang i veggene da jeg meldte meg inn, akkurat som den gjør det idag. Det sa jeg også åpent og ærlig til Ugland og kretsen rundt han. Jeg ville at partiet skulle ha fokus på ideologi og representasjon av mangfold. Ikke mest mulig makt på færrest mulig hender, slik vi har sett Ugland, Gundersen og deres "elever" har stått for de siste 20 åra.
Terje: Så følte du at du ble uglesett?
Nils: Jeg la merke til avmåltheten til den fløyen Bjarne representerte, men kanskje mest av alt hvem Mette Gundersen hadde kontroll på. Det minnet på sett og vis om den ukultur vi ser i AP sentralt idag, hvor personlig maktkamp overskygger all politikk. I Kristiansand AP ble det også tatt i bruk maktmidler som var særdeles ufine - for ikke å si helt horrible. Det fantes et slags anonymt "sladder og ryktevesen" som skapte interne intriger mot de som ikke var lojale mot makta. Det fantes også et belønningssystem for de som diltet og nikket ukritisk med ledelsen. På bakgrunn av denne ukulturen er det ikke særlig sjokkerende at AP er spesielt rammet av metoo-skandaler. De finnes i Kristiansand også, og benyttes når kampen om personlig makt gjør seg gjeldende. Tilsvarende dysses de ned når de rammer folk som er lojale mot partitoppene. Metoo-ofrene gir de flatt blaffen i. Sånn sett er det merkelig at ikke noen har hatt mot til å si fra om dette, men det skyldes nok at taushet belønnes med verv, og frykten for utfrysing. De mange medlemmer som hevder at AP består av fryktkultur, baksnakking, utfrysing, mobbing og urent spill har følgelig min aller største forståelse.
Terje: Hvem er dette?
Nils: Uglands elever. De som er i toppen i partiet i dag: Mette Gundersen, Eirik Daastøl Langeland, Kenneth Mørk, Jannike Arnesen. Det er bare å ta en titt på APs 15 øverste kandidater på nominasjonslista fra de siste valgperiodene. Jeg var litt naiv og trodde at Ap hadde en solidaritet og empatikultur overfor samfunnets svakeste. Og at vi hadde en ideologi som lå i bunnen for beslutninger. Men jeg opplevde at organisasjonskulturen var den sterkeste, og at ledelsen aldri snakka om ideologi, men om ting vi måtte få ordna opp i fra sak til sak i bystyret, hvor makt og ære til våre fremste representanter var det viktigste. Partiet hadde gruppemøter hver mandag, og jeg deltok mye på disse møtene.
Terje: Jeg har forstått det slik at det var en slags maktkamp mellom deg og Mette Gundersen? Følte hun seg trua av din inntreden i partiet?
Nils: Ja, det tror jeg, men jeg kan likevel avvise at det har vært en maktkamp, for jeg har aldri søkt hennes verv eller posisjon. Tvert imot: Når vi kom til nominasjonen i 2015, ble jeg bedt om å stille på nominasjonslista, men takka nei fordi jeg ikke følte meg moden for det da. Verv og makt har aldri betydd noe for meg. Det var hyggelig å være med i et parti og få med seg den politiske agendaen en gang i uka. Der kunne jeg tilkjennegi mitt syn, men jeg sa nei til nominasjon også fordi slik som dette var organisert kunne jeg ikke tenke meg på det tidspunktet å gå inn i ei fast gruppe og gå under partipisken.
Terje: Jeg synes det er interessant at du ikke søkte noen verv.
Nils: Nei, jeg gjorde ikke det.
Terje: Du sa innledningsvis at aller helst ville du sokna til partier som Rødt og SV, men hvordan i Herrens navn har du havna i Demokratene?
Nils: Det er en konsekvens av mye rart. Det handler om at jeg utfordra Mette på et punkt i nominasjonen i januar 2019 hvor jeg ba om å stå på 70. plass eller noe sånn. Dette kunne vært artig. Da har man et utgangspunkt for å kunne sitte i et skolestyre eller et eller annet sånn litt beskjedent bidrag av engasjement i samfunnet. Jeg hadde tross alt sittet mange år i skolestyrer før og hadde engasjementet og kompetansen. Forutsetningen for å få et slikt beskjedent verv er at man må stå på valglisten. Men så var det plutselig sånn at jeg ble beskyldt for nærmest å prøve å kuppe hele partiet, og det var jo ikke sant. Derimot var de nok livredde for at jeg skulle klatre oppover på lista og havne i bystyret.
Terje: Hvorfor kom disse beskyldningene?
Nils: Jo, de mente jeg var en del av en fraksjon som hadde meldt seg inn fra Søm, Kongsgård og Vige i forbindelse med motstanden mot havneflyttinga. Men det var jo heller ikke sant. Nominasjonen endte med at Dagfinn Haarr ble satt inn på den plassen jeg skulle hatt, til tross for at ingen hadde foreslått han, men det ble ordna sånn med litt triksing, knebling av møtets ordskifte og endring av nominasjonsmøtets agenda underveis i debatten. De er drevne på skittent spill under møtene i AP. Begrensning av taletid, replikker, forslagsrett osv.
Øyvind: Du hadde markert deg med en del synspunkter i Fvn på denne tida?
Nils: Ja, jeg husker jeg skreiv en kronikk i Fvn 2017 med kritikk av toppledelsen i Ap, herunder Mette Gundersen, relatert til Kunstsiloen. Den ble publisert på nettet mens vi hadde årsmøte i 2017.
Terje: Følte du at du ikke kunne kritisere dette med Kunstsiloen blant dine partikolleger?
Nils: Ja, det var ingen som ville å banne i kjerka. På årsmøtet, med ca. 40 deltagere, fikk jeg ganske mange stemmer for mitt syn. Det var åpenlys kritikk, og det var nok en overraskelse for Mette Gundersen. Da begynte konfliktlinjene å eskalere, mens det riktige nok hadde vært å søke dialog om hvor partiet skulle stå i den saken.
Terje: Men årsaken til dine betenkeligheter med Kunstsiloen hadde med Tangen å gjøre?
Nils: Ja, mitt syn på Kunstsiloen har ingenting med kunst å gjøre, som jeg har sagt mange ganger. Mine betenkeligheter handler om at vårt demokrati ikke er til salgs. Et museum skal drives ut fra museale formål, det skal ta vare på vår felles hukommelse, vår verdensarv og identitet. Særinteresser begrunnet med penger, smisk og løfter om personlig makt må aldri bli den bærende kraft i verken museumstanken, byutviklingen eller demokratiske prosesser.
Terje: Og det var ikke de andre enig med deg i?
Nils: Nei, Dette ble jo fremstilt som en "gave til byen", og dette var så flott, edelt og fint at det nærmest var uhøflig å stille spørsmål, kan skjønne. Ettertiden har vist at alt dette var løgn. Gaveelementet finnes ikke og det er velgerne som betaler. Ikke Tangen. Det er slik det er i andre saker også, som havna, der jeg mener havna fremstår som byutviklere for næringslivet, og ikke havneoperatører. Og det samme gjelder museet. Det dreier seg ikke om det museale, men om byutvikling. Da må man være villig til å kalle en spade for en spade. Hvis du hadde spurt Arbeiderpartiet om de var villige til å bevilge en sekkepost på 500 - 600 millioner kroner til støtte for privat byutvikling, kamuflert som museal kommunal gave, så hadde det vært stor motstand mot det.
Grundetjøn tilrettela for alt dette smigrende innsalget måneder og år i forkant av de endelige vedtak, med hurtigarbeidende komiteer og bakromsdemokrati. Jeg synes det var merkelig at Mette Gundersen støtta dette og ville bære håndveska til Nicolai Tangen. Hun hadde ikke noen konsensus for det i partiet da hun meldte seg til tjeneste for Nicolai Tangen. Nå ser vi også at Arbeiderpartiet sentralt har uttrykt mistillit til Tangens motoder og vei mot penger og makt. Da kan ikke AP lokalt stå for det motsatte. Så Sørlandnyhetene har hatt rett hele tida i forhold til det jeg skreiv der, og i forhold til Fævennens mangelfulle dekning av sakens fullstendige bilde.
I Kristiansand har den kommunale administrasjonen blitt et slags "parti" som aldri stiller til valg, men som har 72 års erfaring med å tenke som sine venner i Høyre
Terje: Jeg vil tilbake til dette med Demokratene. Går du god for hele programmet?
Nils: Nei, og det kan jeg utdype litt mer. Tilbake til nominasjonensprosessen i 2019. Fristen var 1. april, og jeg fikk spørsmål fra flere partier om jeg ville stå på lista deres. Jeg sa nei fordi jeg ville beholde min rolle som skribent på Sørlandsnyhetene som fri og uavhengig og virke på den måten i stedet for å krangle fra sak til sak. Fristen gikk ut, og Demokratene ringte for n'te gang langt ut i mai måned, da de fikk en ledig plass på lista grunnet sykdomsfrafall. Da vurderte jeg det på nytt ut fra hvordan resten av den politiske flora så ut, og sa ja til nominasjon.
Men jeg var ganske betenkt. Hva skulle jeg si til kona og ungene, ikke minst. Løsningen ble å stå langt bak på lista og se for seg en litt passiv rolle, under forutsetning av at jeg skulle skrive det lokale valgprogrammet sjøl. Så fikk jeg carte blanche til det. Jeg vedkjenner meg ikke det nasjonale programmet, men har fått mandat til å endre på også dette. Demokratene, og bystyremedlemmene våre har således vist meg en enorm raushet. Dessuten er de jo utrolig endringskompetente. AP kunne virkelig hatt mye å lære av dette, fremfor å lukke ledelsen inne bak maktmurer som skaper distanse til medlemmene og velgerne. I Demokratene gjør vi det motsatt. Ingen får to verv, før alle som vil har fått minst ett. Slik sikrer vi demokrati, mangfold og rettferdig maktfordeling. Dessuten bygger vi kompetanse og ettervekst av nye politikere.
Øyvind: Hvorfor valgte du ikke «Folkelista», som var lokalt forankra? Du måtte jo svelge ganske mye ved å gå fra en venstre-sosialdemokratisk posisjon til å akseptere et ytterliggående nasjonalkonservativt program? Det er jo slik at du ved å gå til Demokratene også rettferdigjorde deres sentrale nasjonalkonservative program, deres syn på islam og innvandring og deres program for privatisering av helsevesen og skole. Demokratene vil flytte den norske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem, de vil oppheve flyktingstatusen til de palestinske flyktningene fordi de opprinnelige flyktningene snart er døde, ja, de nevner ikke palestinerne i det hele tatt. Dette er program for et apartheidsystem som sikkert du reagerer like mye mot som oss?
Nils: Ja, det gjør jeg. Jeg gikk fra sosialdemokratiet til et mer liberalistisk parti, for å si det mildt. Jeg strevde også litt med det, for jeg måtte være forbedret på å bli kalt nasjonalist - i ordets mest outrerte betydning. Og det er jeg jo ikke. Jeg strevde også litt med å stå på stand med Demokratenes logo på brystet sånn innledningsvis. Det var en brå overgang, og jeg kjente jo bare Vidar Kleppe. Ikke resten av partikulturen. Men det gikk seg til, og det er utrolig mange trivelige og joviale mennesker i partiet.
Jeg tenkte at når jeg skulle skrive det lokale programmet, så måtte jeg derfor gjøre det så rundt at det fanga inn det jeg mener, samtidig som det ivaretok Demokratenes velgergruppe. Når vi skal vedta det nye programmet nasjonalt, altså foran neste valg, blir det sikkert mange utfordringer og hensyn vi må ta. Men vi er enige om hovedlinjene. Vi skal blant annet ha fokus på godt integreringsarbeid, og mindre av den retorikken som tiltrekker seg uønskede elementer. Vi har vedtatt at våre medlemmer ikke kan være medlem av SIAN. Slike grupper skal ikke finne noe hjem hos oss.
Det dreier seg om å finne løsninger - og det er viktig at Demokratenes motstandere får noen å snakke med. Det er jo det demokrati handler om, å kunne snakke med noen du gjerne er uenig med og gjennom denne dialogen finne de beste løsningene. Jeg deltok som representant for Demokratene på samtlige innvandrerdebatter før valget og fikk faktisk noen innvandrerstemmer. Og for en gang skyld var det noen fra Demokratene som kunne stille på innvandrerdebatt på biblioteket og vise at vi tar integreringen på alvor. Det var bare fremmedspråklige, med tolk til stede, og da noen spurte hvorfor de skulle stemme på oss, svarte jeg at vi har lite historikk å vise til, men om dere ønsker at noen skal reise innvandringspolitikken seriøst i Demokratene, så må dere faktisk stemme meg inn slik at jeg kan være deres stemme og deres ombudsmann fra vårt parti.
Det er slik du må jobbe skal du endre et parti fra innsida. Demokratene kan jo framstå av og til som en interesseforening for enkeltsaker, slik som Pensjonistpartiet og dels også Folkelista. Nå må det bygges parti og da må vi representeres av flest mulige deler av befolkningen. En slik representasjon vil forplikte oss til å ivareta fleres interesser.
Det er flott at både relasjoner, vennskap og kjærlighet blomstrer. Men når dette blir til makt-nettverk, så taper både folket og demokratiet for en maktelite som setter seg selv og sitt nettverk foran samfunnets interesser.
Øyvind: Men når man går inn i et parti, så har jo dette en ideologi som basis. Det er ikke bare å gå inn i en organisasjon med blanke ark. Demokratene er Vidar Kleppes parti. Demokratenes nasjonalkonservative program er deres eksistensberettigelse.
Nils: Hvis du leser Demokratenes program, så er det skrevet over en tjue års periode. Vidar Kleppe er jo opptatt av store og små saker, men han har ikke hatt kapasitet til å bygge et lag rundt seg. Se på bystyret der vi nå er syv fremfor opprinnelig ti. Det er et tegn på at vi styres demokratisk og ikke av Kleppe alene, slik mange ynder å hevde. Hvis du ser på Arbeiderpartiet, er det stort sett slik at det er Mette Gundersen som tar ordet mens de andre bare sitter og nikker. Hos oss er alle representanter i full blomst på alle saker. Alle er aktive i det offentlige rom, og ikke bare gruppeleder Vidar Kleppe. Partiet må bygges opp stein for stein, og selv Arbeiderpartiet har vært nasjonalkonservativt i sin tid. Nå er det bare gammeldags og konservativt.
Terje: Så du har gått inn i Demokratene som en slags trojansk hest?
Nils: Nei. Jeg vil det laget vel, men jeg innser at det tar tid; du forandrer ikke et parti eller en ukultur på fire år. I Demokratene er det gehør for nye tanker, mens i partier som Ap og Høyre blir du bare tidd ned. Det er ingen politikere som har meldt seg inn i partier for IKKE å påvirke prosessene. Det vil derfor være mer riktig å si at alle politikere også er Trojanere.
Øyvind: Men dette med å endre partiet innenfra, du sa jo det samme når det gjaldt Ap, og der sier du at du fikk en del støtte.
Nils: Ja, i eksempelvis havnesaken fikk jeg faktisk med meg flertallet av medlemmene i Ap, men gruppelederen og verv-rytterne ville ikke lytte til medlemsflertallet. Noe slikt kunne aldri ha passert hos Demokratene.
Øyvind: Men når du valgte å ta spranget fra AP til Demokratene ville jo alle som hadde støtta deg spørre seg: Hva i all verden er det han holder på med? Det virker som taktisk sett en uklok handling. Du kom rett nok inn i bystyret som følge av partibytte, men mange ville likevel få forsterka fordommene de hadde mot deg på forhånd. Det hadde ikke vært så rart hvis du valgte Folkelista, som så mange andre partifolk gjorde?
Nils: Du berører her lite grann hvem jeg er. For meg er det revnende likegyldig om noen tenker at dette er et selvskudd. Jeg er ikke avhengig av om mange synes dette er bra eller dårlig. Jeg måtte gjøre det som var taktisk og strategisk der og da. Jeg hadde ingen forhåpninger om å komme inn i bystyret etter å ha satt meg sjøl på 25. plass. Jeg tufter mitt engasjement på egen ryggrad, ikke på hva folk mener om meg eller hører av løgnaktig sladder fra lobbyister.
Når det gjaldt Folkelista, hadde jeg i to år sagt og skrevet om at jeg ville ha en forandring, men ikke til hva. Jeg ville ha bort det regimet som sto for all ukultur i byen, og det gjaldt Høyre, Ap og KrF. Jeg ville ha en radikal forandring uansett hvem som sto for det. Forandringen kunne like gjerne vært forankret i Rødt som i Demokratene, eller for den saks skyld et hvert parti i mellom. Men det tar tid å forandre. Gamle vedtak og budsjetter er gyldige langt inn i valgperioden. Kanskje må vi ha minst en valgperiode til før forandringene blir synlige.
Terje: Kan du presisere dette med ukulturen?
Nils: Ja, det er ikke så vanskelig. Det er en grunn til at det i USA finnes en lov som sier at en president ikke kan sitte mer enn åtte år. For i løpet av denne tiden blir båndene mellom det politisk valgte flertallet og adminstrasjonen så sterke at de ikke lenger sikrer nødvendig avstand. Makt korrumperer, vennskap oppstår. I Kristiansand har den kommunale administrasjonen blitt et slags "parti" som aldri stiller til valg, men som har 72 års erfaring med å tenke som sine venner i Høyre – som igjen kjøper velvilje hos gruppelederne i AP og Krf ved å tilby dem verv.
Når man har opparbeida en kultur som har vart i generasjoner, hvor rådmannen, redaktøren og havnedirektøren, og alle disse som sitter i Næringsforeninga egentlig fungerer som en politisk lobbyorganisasjon hvor vennetjenester er vanlige, så bør man virkelig ta tak for å forandre. Ta havnestyret, der havnedirektøren er personlig venn med flere av havnestyremedlemmene, de er på tur sammen privat på fjellet, på sjøen og i utlandet, og deretter sitter de på styremøter sammen. Dette er dokumentert: Rådmannen i forrige periode er gift med fylkesrådmannen osv. Det er flott at både relasjoner, vennskap og kjærlighet blomstrer. Men når dette blir til makt-nettverk, så taper både folket og demokratiet for en maktelite som setter seg selv og sitt nettverk foran samfunnets interesser.
Jeg visste at å påpeke dette ville være så kontroversielt at jeg måtte stille til valg for et fløyparti, enten Rødt eller Demokratene. Folkelista var et sentrumsorientert parti for "ukontroversielle borgere". Jeg har aldri vært en ukontrollversiell borger og vil aldri bli det. Under en debatt nede på teateret med Aslak Bonde fra Morgenbladet var det en som reiste seg og sa at jeg var en anarkist. Men jeg er ikke den typen anarkist som ikke vil bygge på samfunnsinstitusjonene. Jeg har derimot et anarkistisk forhold til forandring. Skal det bli forandring i byen, må vi ha fire år med anarkisme: Altså et flertall som ikke er så forutsigbart at saker kan avgjøres før bystyrebehandling finner sted. Den anarkismen som nå råder, er det faktisk AP og Høyre som bidrar til at vedvarer. De vil ikke lytte til andre enn seg selv, til tross for at de tapte valget.
Etter valget har det blitt økt demokrati-forståelse blant velgerne, men Ap og Høyre har vedtaksfesta at de ikke vil snakke med Demokratene til tross for at vi fikk valgt inn ti stykker i bystyret. Hva slags demokratiforståelse har disse partiene da? Er de mot parlamentarismen? Vil de heller innføre opplyst enevelde og meningsdiktatur?
Det koster å være offentlig. Ikke alle har mulighet til å betale prisen. Skal vi da kneble disse som skremmes bort, eller skal vi slippe dem til anonymt?
Øyvind: Din beskrivelse av elitestyret i byen er noe mange vil underskrive på. Men svakheten med slik det ble framstilt i Sørlandsnyhetene, var at kritikken ble lite kildebasert, det ble lite konkrete avsløringer, det ble anonym harselas, og dermed fikk det ikke den slagkraften det kunne hatt. Det ble løse påstander om nettverk som for så vidt er enkelt å dokumentere, hvem som var gift med hvem osv. Det manglet konkret dokumentasjon på at det var ulovligheter og korrupsjon .
Nils: Nei, jeg er ikke enig med deg i den kritikken. Du kan ha rett i at det var mye dårlige skriverier, harselas, ja. Det var saker som ble gjengitt uten den store forståelsen for kildebruk og ikke minst; uten tilsvarsrett. Jeg skreiv mye på Sørlandsnyhetene, jeg skreiv ikke alt, men publiserte det meste, så jeg har lest alt. Men samtidig måtte man se på hvilke arbeidsvilkår skribentene hadde. Det var mange som ikke turde å ytre seg offentlig. Alt fra en gammel dame på Flekkerøya som var redd for naboens reaksjon når hun irriterte seg over en sykkelsti, til personer i partier, kommunal administrasjon eller næringsliv som var redd for å kritisere ledelsen sin. Og vi så jo hvordan det gikk med de som viste sitt ansikt. Jeg er blitt utsatt for de verste beskyldninger som du kan tenke deg for et menneske. Alt er forsøkt for å få meg bort. Jeg blir fremstilt som et monster. Det koster å være offentlig. Ikke alle har mulighet til å betale prisen. Skal vi da kneble disse som skremmes bort, eller skal vi slippe dem til anonymt?
Terje: Hvordan har det vært å være en sånn offentlig person i den heksegryta som har vært i Kristiansand?
Nils: Jeg personlig sliter ikke med det. Jeg ler en del også av hvordan makteliten lar følelsene løpe av sted med logikk og intelligens. De burde ha ryggrad til å tåle maktkritikk, men har avslørt at saklig kritikk og en titt bak gardinene deres har vært opprivende. Så vil sikkert noen hevde at min ryggrad enten står fordi jeg er stokk dum og mangler sosial intelligens, eller har tykk hud og høy integritet. Selv tror jeg min integritet er sosialt betinget. Jeg er vokst opp i Oslo og har hatt store deler av yrkeslivet mitt der. Jeg kommer fra trygge sosiale kår og har aldri vært avhengig av å være enig med siste taler. Den typiske Sørlandskulturen med lukkede felleskap i menigheter og gutteklubber har jeg aldri vært en del av, og aldri søkt meg mot. Jeg kommer fra et politisk hjem med stor takhøyde for meningsbryting og gjensidig respekt. Derfor står jeg greit i dette, og vil fortsette med det.
Men så er det også slik at det å stå i denne heksegryta er utfordrende for alle de rundt meg. Kona mi, ungene mine, foreldra mine, søsken og venner blir jo både konfrontert og nærmest forsøkt brukt som en mulig achilleshæl for å ta meg. Men det går ikke på helsa løs og vi knegger og ler når vi hører de som er så politisk korrekte uttale seg om egne påståtte offerroller, i jakten på sympati for tapte slag, der de selv ikke nølte med å ta i bruk de feigeste våpen. Nattesøvnen min er således uforstyrret av uroen noen elsker å skape rundt meg.
Det er ikke vanskelig å være glad i denne byen. ... Byen er passe liten og passe stor. Alle kjenner alle og du kan sjangle drita full hjem fra byen uten å bli slått ned, om det er det du vil.
Terje: Hvordan er ditt forhold til Einar Øgrey Brandsdal?
Nils: Vi har aldri kjent hverandre. Ikke før han en dag ringte meg og spurte om også jeg var mot Kunstsiloen og fortalte at de var en gjeng som også var det. Men han kommer fra et helt annet miljø enn meg. Han er vel av en slags kristen kulturkrets og jeg har vært en fritenkende humanist hele mitt liv. Det er dessuten 10 år mellom oss.
Men vi møttes før valget på politiske møter 2-3 ganger, og en gang på valgnatta, som vel må sies å ha vært et møte av sosial art. Ellers snakkes vi ofte på telefon, og jeg har lært meg å sette enormt stor pris på Einar, en mann jeg egentlig var litt skeptisk til basert på mange merkelige historier om Jesus-statuer og mye annet rart. Han hadde selvsagt også hørt en bråte med tilsvarende rykter og sladder om meg, men vi har nok funnet hverandre i det at vi begge er litt outsidere med en litt usørlandsk evne til å sette mot bak meninger. Einar er tvers gjennom ærlig og god i alt han gjør, men i likhet med meg så er vi ikke feilfrie på noe vis. Vi står opprinnelig langt fra hverandre politisk, men har kommet nærmere hverandre gjennom den måten vi snakker til hverandre på. Jeg trekker litt mot høyre, og han trekker stadig nærmere sosialismen i sin tankegang. Vi ler ofte av det sammen. Det vi dessuten har felles er et helt ubeskrivelig stort samfunnsengasjement som vi begge klør etter å få ut i virke.
Terje: Jeg har jo sett påstander om deg som er meget grove. Kan det være uttrykk for at det er farlig det du driver med? Er det uttrykk for at man ikke skal pirke bort i borgerskapet i Kristiansand?
Nils: Ja, nå er vi borte i noe som minner oss om Bjørneboe; Du skal ikke pirke bort i noe for da blir du ekskludert fra kretser som mange er vant med å søke seg inn i. Jeg har livnært meg og forsørga meg og min familie ut fra egne talenter, og det har aldri vært noe hinder for å være i denne byen. Jeg har aldri hatt behov for å søke meg inn mot kretser hvor jeg ikke føler meg sosialt hjemme.
Terje: Men nå er også han ekskludert?
Nils: Ja, han er også blitt henvist litt bortenfor de største meningsfelleskapene. Men for øvrig så stortrives jeg i Kristiansand, og det gjør nok Einar også. Det er ikke vanskelig å være glad i denne byen. Særlig nå som alle fasettene i denne litt uslepne diamanten endelig blir litt mer synlige. Byen er passe liten og passe stor. Alle kjenner alle og du kan sjangle drita full hjem fra byen uten å bli slått ned, om det er det du vil.
Jeg har mottatt et utall av trusler mot liv og helse gjennom denne perioden. Sjikanen, hetsen og hatet har florert. Alt dette har blitt likt, delt og forsterket av makteliten, politikere og næringslivsledere som selv hevder å være helt lytefrie. Men til tross for alt dette, så har jeg med et par små unntak ikke blitt fysisk angrepet. Det sier vel litt om at det ikke er så farlig å heve sin stemme som enkelte selvoppnevnte «ofre» elsker å hevde?
Øyvind: Tilbake til Sørlandsnyhetene. Du sier sjøl at du trakk deg ut før valget, men du forsvarer likevel facebook-sidas virksomhet også i 2020. Er det ting du har gjort feil, som du vil ta selvkritikk på? Ikke minst ble personer kritisert anonymt – og alle har jo rett til å få vite hvem de blir kritisert av.
Nils: Dette var en facebookside. Det var ingen avis. Det var derfor ingen Vær–Varsom–plakat – og, ingen har rett til å skrive på enhver facebookside. Mange politikere sperrer ute folk som åpenbart bør beskyttes mot seg selv. Og for å ta det med anonymitet: Hvor mange år har vi slitt med anonymitet her i byen? Det er folk som ikke tør å si offentlig fra her i byen, selv ikke i sitt eget parti. Anonymitet har vi hatt i denne byen siden den ble bygget, og det kalles sladder! Og nå vil sladrehankene og baktalerne ikke bli utsatt for anonymitet? De har sjøl i anonym form prøvd å kneble de kritiske røstene og hindre en åpen debatt. Og slik har de prøvd å kneble meg også, ved å sette ut de verste og totalt usanne rykter om meg. Endatil som egen arrangert kampanje i regi av Arbeiderpartiet så sent som en uke før valget. Hvor er etikken og verdigheten over dette?
Øyvind: Man klarer ikke å bekjempe anonymiteten ved å skjule sitt eget ansikt. Du gjorde ikke det, men hele konseptet med Sørlandsnyhetene var jo anonymitet, det var ingen som visste hvem som stod bak, det var ingen redaktør, du kunne ikke svare på angrep. Uansett om det er maktpersoner som blir angrepet, har alle rett til å vite hvem som kritiserer.
Nils: Jeg publiserte, redigerte og modererte 2300 artikler. Nå prøver de å skape syndebukker, og det er to hoder de vil ha på fatet: Det er meg, og aller helst Einar Øgrey Brandsdal. Vi som var offentlige og stod til ansvar for våre meninger hele tiden. Men det har vært over hundre skribenter på Sørlandsnyhetene. Jeg har gått god for dem. Jeg har ærlig talt aldri likt kommentarfeltet, men det har jeg søren ikke likt i Fædrelandsvennens heller. Det er fremsatt utrolig grove påstander der og, så jeg ser ikke så stor forskjell på virkemidlene til maktelitens redaksjon og Sørlandsnyhetenes skribenter.
La oss ta havnedirektøren som eksempel. Han er ansatt av og underordnet oss folkevalgte. Men på sin facebookside tillater han seg å legge ut de groveste påstander om meg og andre politikere. Han tillegger meg meninger og holdninger jeg ikke har. Han lyver om meg og en rekke andre. Det bryter med betingelsene i hans ansettelseskontrakt. Ikke fordi det er meg han angriper, men fordi det strider mot kommunens etiske regelverk. Havnestyret, som er hans overordnede, burde selvsagt strekke direktøren for dette, men så var det dette med kjennskap og vennskap i nettverket hans som gjør at det institusjonelle styret ikke fungerer.
Øyvind: Du har kommet i den merkelige situasjonen at du arbeidet for et skifte, men sitter nå i opposisjon til det nye styret som du ønska. Om det ikke hadde vært utbrytere fra Demokratene, så hadde Jørgen Kristiansen vært ordfører nå.
Nils: Det tror jeg ikke han ville. Jeg kan røpe at jeg i hele prosessen, fra dagen etter valget og fram til Skisland ble konstituert, hadde så og si daglig kontakt med Skisland på SMS. Jeg hadde som mål å bli kvitt Furre, men også få til et regimeskifte i Ap og få Mette Gundersen vekk som gruppeleder. Det siste gikk ikke. Jeg har innsideinformasjon på at det var et rabaldermøte i Ap i forbindelse med forhandlingsresultatet. 176 medlemmer deltok, mens vanligvis er det bare 30 til 40 på medlemsmøtene, og Mette måtte jenke seg.
Jeg tror Kleppe tenkte han ville få større uttelling etter valget. Men ingen ville snakke med han om vårt bidrag til forpliktende stabil styring fordi de bitre følelsene over valgtapet fikk bestemme. Under denne prosessen kunne jeg følge utbryterene fra Demokratene langt på vei i det å få sikret en ny ordfører som ikke kom fra Høyre eller lød navnet Furre. Men jeg holdt meg til mine løfter overfor partiet. Når man ser på resultatet så langt, så har vel Jan Oddvar Skisland og Mette Gundersen ingen ting å skryte av. De jobber jo fortsatt for å gjennomføre sakene de tapte valget på.
Dessuten: Jeg trives med den rolla jeg har nå. Jeg kan leve godt med situasjonen som den er, og er kjempeglad for å ikke måtte svelge de kamelene som restene av Folkelista nå må svelge.