7.12.20: AKO Kunststiftelse er en viktig del av Kunstsilo-prosjektet til Sørlandets kunstmuseum (SKMU). Stiftelsen er opprettet av Nicolai Tangen for å eie og anskaffe norsk og nordisk kunst etter år 1900 til visning i det nye kunstmuseet. Til nå har mesteparten av den offentlige interessen dreiet seg om selve bygget som skal huse kunsten. Argument Agder ser i en artikkelserie nærmere på AKO Kunststiftelse.
Her følger tredje artikkel, om direktør Fuglestads ambisiøse plan for Kunstsilo, med økt aktivitet og betydelig økt antall besøkende. Vi stiller spørsmålstegn ved om det er mulig å gå i balanse slik forutsetningene er nå. AKO Kunststiftelse ser ikke ut til å ville være noen "Sareptas krukke".
Vil Kunstsilo kunne gå i balanse ?
Av Bernt H. Utne, publisert 7.12.20
Direktøren ved Sørlandets Kunstmuseum, Reidar Fuglestad, forteller i en epost til Argument Agder at museet er i ferd med å bygge opp en organisasjon som skal betjene Kunstsilo som et betydelig større museum enn i dag, med et vesentlig høyere aktivitetsnivå. Fuglestad ønsker å samle et mangfoldig lag med forskjellige kunnskaper og erfaring - kunstfaglig kompetanse, kommunikasjon, salg og marked, kafe, restaurant og bar, og ikke minst butikk. Det er bygd opp en ledergruppe som skal legge til rette og stå ansvarlig for driften av kunstsiloen. Finansieringen av disse stillingene inngår i SKMU's langsiktige budsjetter, basert på de planer som er utarbeidet. Fuglestad mener det er viktig å fokusere på at dette skaper nye arbeidsplasser som gir skatteinntekter til kommunen. Regionen skal bli bedre å bo i og mer attraktiv å besøke. Kunstsilo vil gi ringvirkninger for en mengde andre servicevirksomheter i området.
Forretningsfører for AKO Kunststiftelse, advokat Jens Richard Andersen, forteller til Argument Agder at det ikke er noen bestemmelser i samarbeidsavtalen mellom SKMU og AKO Kunststiftelse som pålegger SKMU å forske på Tangen-samlingen. Det foreligger således ingen forpliktelse for SKMU om å bruke midler på dette. SKMU har imidlertid, i følge Andersen, på eget initiativ iverksatt en rekke prosjekter i forkant av Kunstsiloens ferdigstillelse, med formålet å fremme kunnskapen om kunstsiloen, SKMU og nordisk moderne kunst. Et av disse prosjektene dreier seg om forskning i samarbeid med Universitetet i Agder. For å bidra til dette og andre prosjekter mottok SKMU i mars 2020 en gave på NOK 10 millioner fra AKO Kunststiftelse. Andersen forteller at den britiske stiftelsen AKO Foundation, ledet av Nicolai Tangens nære venn Henrik Syse, også har gitt gavemidler direkte til UIA for forskning på nordisk modernisme.
Fuglestad har satt seg ambisiøse mål for museets videre virksomhet. Det må han også, for uten betydelig vekst er det små muligheter for at driften av museet skal gå i balanse. Ansettelsen av så mange nye medarbeidere vil øke driftskostnadene med minst 10 millioner kroner i året, og selv om flere besøkende vil bety økte inntekter, er det tvilsomt om det vil være nok. Vår analyse «Kunstsilo til velsignelse eller besvær (del 2) ?» av Aage P. Danielsen, viste tydelig at SKMU har en tradisjon for altfor optimistisk budsjettering. Som Danielsen skrev: «Egne inntekter har siden kunstsiloprosjektet ble lansert dessverre alltid vært overbudsjettert».
Fuglestad har etter åpningen av Kunstsilo fem år på seg til å få driftsutgiftene i balanse - men bare tilsynelatende. AKO-stiftelsen har riktignok garantert med inntil 5 millioner kroner pr. år for underskudd de første fem driftsårene, men inntektstap som følge av lavere offentlig medvirkning vil ikke blir dekket. Driftsutgiftene for forskning og økt aktivitet kommer til å øke langt mer pr. år enn de fem millionene AKO har sagt seg villig til å dekke. De øker allerede nå, før kunstsilomuseet er kommet i drift. Engangsgaven fra AKO på 10 millioner for 2020 er snart oppbrukt, og med bare 3,5 millioner i egenkapital kan det allerede neste år bli vanskelig å få endene til å møtes.
Fuglestad mener at økt opplevelse og et bedre produkt skal gi vekst. Om bare opplevelsen er god nok vil det trekke nye besøkende til landsdelen, og resultere i økonomiske synergier. Det kunne nok vært tilfelle hvis museet hadde ligget i et økonomisk og befolkningsmessig senter. Men hvis du kommer fra Singapore eller Sydney og skal på en reise til Europa, er det liten sannsynlighet for at du lander på Kjevik. Sannsynligheten er nok langt større for at du lander på Heathrow i London, Charles de Gaulle i Paris eller på den internasjonale flyplassen i Frankfurt am Main. I disse metropolene ligger museene tett i tett - turistmagneter med næringsmessig betydning. I en slik sammenheng er Kristiansand en utkant, og selv om direktør Fuglestad har store ambisjoner skal det godt gjøres at det nye silomuseet skal trekke en stor mengde besøkende fra et internasjonalt publikum.
Nå er det sikkert ingen ulempe for kunstmuseets internasjonale renommé at AKO-kunsten er utvalgt av en anerkjent kunstekspert med base i London, Beate Mjaaland. Hun har sin bakgrunn fra det kjente kunstakademiet Courtauld i London, som i følge britiske Wikipedia har utdannet mange kunsteksperter til berømte museer verden over (f. eks. Metropolitan Museum of Art i New York), og man må gå ut i fra at kunstutvelgelsen er i gode hender. Om det er nok gjenstår å se. For Kristiansand er ikke Norges svar på London, New York og Paris, selv om man av og til kan få inntrykk at noen mener det !
Kommentarer? Send til post@argumentagder.no