Tom Stalsberg - fisker, poet, journalist og vice versa


Tom Stalsberg har på oppfordring skrevet en tekst for Argument.


Tom Stalsberg (1957) sluttet i Dagbladet høsten 2019 etter over 30 år i avisa. I nettavisen Kampanje.com 18.10.19 beskriver Dagbladets kulturredaktør Sigrid Hvidsten ham som «et unikum» i norsk journalistikk: - Hans uregjerlige penn har satt sitt preg på Dagbladet i over 30 år. Han er mildt sagt svært allsidig. På trykk kan han være poetisk, han kan være absurd, han kan være klok og han kan være full av faen. Det er rett og slett ingen andre som Tom Stalsberg. Han kommer til å gå inn i Dagbladet-historien som en av våre store penner i moderne tid.

Terje Dragseth skriver at Tom Stalsberg er en nærmest legendarisk kultur-journalist i Dagbladet, nå pensjonert. Han har vært fanebærer for poesi og poeter fra nært og fjernt og promovert poesien med humor og en folkelig tilgang som har åpnet bevisstheten om hva poesi kan være. Og han er sjøl poet med en rekke diktsamlinger bak seg.




Denne usle teksten er for de stemmeløse, de som går og sitter og dør gatelangs, de som sover ute, de som gråter inne, de som hånes, spyttes på og som jeg og du ofte går rett forbi. Denne teksten er helt på trynet. Denne teksten stormer inn på Farmen Kjendis og legger alle deltakerne ned i ei tønne med rømmegrøt og fett.

Denne teksten løper etter alle norske avisredaktører med fem sild og ber dem lese høyt alt de trykker for sine barn. Denne teksten tar over de store norske forlagshusene og utgir kokebøker for en ny verdensordning. På en seng av løgn og egen fortreffelighet. Hysj. Denne teksten legger i reimer og stenges inn. Denne teksten er forresten glutenfri.


Denne teksten kan du kaste eller sende videre med et vindpust fra sør i språket. Fra det svaberget du ligger på ventende på tidevannet, det som er en smule forsinket. Verden er forsinket, den går rett vest sammen med sola.

Denne teksten er for de barna som oljestaten Grådig ikke fikser å hjelpe fordi kan vi ikke bare sende et postkort til Tangen på Cayman Island da De.

Hør havets siste rop:

Moria. Mor Moria. Far Moria. Beste Moria. Soria Moria, er det for mye forlangt?



Foto: Tom Stalsberg

LONDON: I denne barnevogna ligger jeg, der ligger du,

der ligger Boris Johnson, der ligger hennes liv.


Denne teksten sendes bakover i tid. Til dama på bildet en tilfeldig februardag i gamle London. Jeg kunne ha skreket ut fra det minste usynlige fjell da, men holdt sikkert helt kjeft på vei til neste runde på en trang pub der The Clash synger om Sandinista.


En runde på huset, en runde på byen, en runde på hodet, en runde på Mars, en dram blir til en drøm til et mareritt. Har de fyr?

Denne teksten får seg en på kjeften, bokstavene knytter nevene og gir bort en sober blåveis, en bukett hvitveis og to røde roser. Denne teksten kan snakke med hester, humler og en liten hval, helt sant. Denne teksten kan rope på månen, skygger og spøkelser, men følger de hjemløse mot det dunkle lyset.

Denne teksten er så forbannet at den ber om hjelp fra den chilenske antipoeten Nicanora Parra (1914–2018). Parra svarer:


Jeg foreslår møtet hevet

Mine damer og herrer,

jeg har bare et spørsmål:

Er vi barn av sola eller jorda?

For hvis vi bare er jord,

ser jeg ingen grunn

til å knipse videre på dette motivet.

Jeg foreslår møtet hevet.

(Parra-teksten er hentet fra Dikt og Antidikt i gjendiktning ved Kolbein Falkeid, Cappelen 1998).

Av Tom Stalsberg

Meld deg på nyhetsbrev

  • White Facebook Icon

Føg oss på Facebook

© 2020 Argument Agder