• Argument

Solidaritet med de fattige - mest i festtaler ?


KRONIKK 2.11.2020: Forskjellene i samfunnet øker og flere lever i fattigdom. Statens inntekter kommer i økende grad fra avgifter i forhold til fra progressiv beskatning, og det innebærer ei fordeling fra de som har lite til de med mye. I valgkampen bør partiene på venstresida komme opp med forslag som endrer på dette, og dessuten gi solide skatteletter til de med minst.


Illustrasjon: T. Vestaas

Av Ivan Høgeli, pensjonert platearbeider. Publisert 2.11.2020


Fædrelandsvennen gir en svært god beskrivelse av fattigdomsproblemene i Kristiansand. 3047 barn lever i fattige familier, i verdens rikeste land med verdens beste velferdssystem, uten å få ta del i velferden. Vi har likevel ikke vært villige til å gjøre nødvendige tiltak for å få slutt på disse uverdige forholdene. Skiftende regjeringer har gjennom tiår lovet tiltak som virker, men tallene for Kristiansand viser at politikerne bare pirker i problemet, selv om de vet at det fortsetter å vokse.


Fædrelandsvennen sier ingenting om de grunnleggende årsakene til fattigdommen, og har heller ingen forslag som hjelper. Regjeringas arbeidslinje, som betyr å få flere i arbeid, løser kanskje problemet for de fleste av de som kommer i arbeid, men det løser ikke problemet for de som er permanent utenfor arbeidslivet, eller har ei lønn som plasserer dem i kategorien fattig. Uten å være hverken aktiv politiker eller økonom mener jeg noen av årsakene til problemet er åpenbare.

Enten må et politisk flertall sørge for en politikk som gir de lavtlønnede en kraftig reallønnsvekst, eller så aksepterer vi at vi har gitt opp å løse fattigdomsproblemet.

Uttrykket «yte etter evne, få etter behov» synes å ha gått av moten i størstedelen av arbeiderbevegelsen. Det progressive skattesystemet har en fordelingsmessig effekt, men utviklinga over mange tiår har vært slik at statens samlede inntekter fra skatter og avgifter har fått ei stadig skjevere fordeling. Inntektene fra avgifter har økt forholdsmessig mye mer enn inntektene fra skatt. Det innebærer ei fordeling fra de som har lite til de med mye. Minstepensjonistene betaler samme avgifter som de med de største inntektene. Dette er et resultat av en villet politikk som ikke synes å være et aktuelt tema å diskutere.


Tidligere AP-finansminister Sigbjørn Johnsen ledet arbeidet med pensjonsreformen som trådte i kraft fra 1. januar 2011. Prinsippet reformen bygger på er at hvis du har hatt høy inntekt som yrkesaktiv skal du ha en høy pensjon. Lav inntekt, lav pensjon. Fordelinga er blitt sånn at noen pensjonister og noen trygda havner godt under fattigdomsgrensa. Ille for pensjonistene, kanskje verre for trygda med barn.


Det er bred enighet om at det skal lønne seg å jobbe. Trygd fra det offentlige vil dermed ligge godt under de gruppene i samfunnet som tjener minst. Enten må et politisk flertall sørge for en politikk som gir de lavtlønnede en kraftig reallønnsvekst, eller så aksepterer vi at vi har gitt opp å løse fattigdomsproblemet. Noen milliarder i skattelette til de med minst ville hjulpet på !


Illustrasjon: Tiril Valeur

Forskjellene i samfunnet øker, og diskusjonen går i hovedsak på å sammenlikne de som har mest, og eier mest, med de som har minst. Det sier noe om fordelinga av penger og makt i samfunnet, men for de med minst er det nok langt verre å se at skoleetaten i Oslo har 26 direktører med millionlønninger, at Kristiansand kommune har fått en rekke høytlønte direktører - at avstanden mellom de med minst og de med de høyeste inntektene betalt av fellesskapet øker. Dette er det som er mest bittert for de fattige: å registrere at de på toppen prioriteres og at antallet fattige øker.


En solidarisk politikk som fjerner fattigdom, eller i det minste reduserer den, finnes ikke i noen regjeringsplattform. For rød-grønne velgere er det ille å registrere at et av de største sosiale problemene i samfunnet vokser uavhengig av farge på regjeringa. Fattige barn blir et tema i valgkampen. Partiene på venstresida bør kommer opp med forslag som starter ei endring av forholdet mellom avgifter og skatt, og gir solide skatteletter til de med minst. Det ville kanskje ikke være så dumt hvis det gamle begrepet «yte etter evne, få etter behov» lurte litt i bakhodet til valggeneralene på venstresida. «Alle skal med» må vel også gjelde de under fattigdomsgrensa?

Kommentarer? Send til post@argumentagder.no

Meld deg på nyhetsbrev

Send innlegg til MENINGER kontaktskjema eller til: post@argumentagder.no

  • White Facebook Icon

Følg oss på Facebook

© 2020 Argument Agder