Anmeldelse 02.10.2024: Jorda er full av underverk, og blant dem er Oidipus og Antigone i Kilden. Vi har sett de urgamle greske dramaene av Sofokles. Kilden teater presenterer sjeldent reinskåren, naken og nær scenekunst av de to klassiske enakterne som vises i de siste tre forestillingene til og med 4.oktober. Min anbefaling: Gå kvinn' og mann av huse!
Av Halvor Fjermeros, publisert 02.10.2024
Grekeren Sofokles levde i nesten et helt århundre (496-406 før vår tidsregning) og skapte et utall av dramaer som har blitt helt grunnleggende for all teaterkunst, hvorav sju er bevart for ettertida. De to som Kilden Teater setter opp i ett, er bygd over en svensk regi, oversatt av den norske dramatikeren Arne Lygre og regissert av den erfarne teatermannen Eirik Stubø.
Oidipus og Antigone, altså spilt sammenhengende med en pause mellom, har blitt et sjeldent stykke reinskåret, nakent og nært scenisk drama. De to stykkene – som henger tett sammen med utgangspunkt i kongene Oidipus og Kreon i den oldgreske bystaten Theben – spilles i det samme svarte og spartansk møblerte rommet, takket være scenograf Kari Gravklevs sans for det enkle sceniske uttrykk. Og dette uttrykket er skreddersydd for å løfte det sterkt tekstbaserte dramaet som kun er drevet fram av intense skuespillerprestasjoner som står ansikt til ansikt med oss i salen. Fremst blant disse er Henrik Rafaelsen som kong Oidipus, Fridtjof Såheim som kong Kreon og Birgitte Larsen som Antigone.
Bakerst i det svarte scenerommet står et digert batteri der perkusjonisten Henning Seldal trakterer trommer, xylofon og marimba. Slik gir han tidvis et diskret og tidvis et dramatisk lydbilde til tekstens svingende stemningsleier framme på scenekanten, smakfullt avpasset det nakne og nære dramaet.
Enn så gamle disse verkene er, ubegripelige 2500 år, så fins det likevel noe som er eldre, nemlig mytene og fortellingene som den tidas ulike greske forfattere spant sine dramatiske verk over. For ingen vet hva som er sant og hva som er sagn i historiene om Oidipus, sønn av Thebens kong Laios. Derfor fins det ulike versjoner av hva som skjedde da kong Laios fikk en sønn som gudenes orakel hadde advart han og hans dronning om å beholde – fordi de da ville bli rammet av en grusom skjebne. Til og med navnet på dronninga er ulikt til ulike tider. Homer, som skreiv sine store verk Odysseen og Iliaden vel 300 år før Sofokles’ tid, kalte dronninga Epikaste, mens hun for Sofokles var Iokaste. Viktigere er kjernen i soga, nemlig at kongen ville kvitte seg med sitt barn. Som et «uekte barn» ble han satt bort, i en versjon ved at ungen ble lagt i ei kiste og sendt til havs for så å drive i land og bli funnet, men i en annen variant å overlates til en gjeter som ga det videre til en som tjente hos den barnløse kong Polybos i Korint (kjent for bibelleserne blant oss som ett av stedene Paulus besøkte på sine misjonsreiser en 500 års tid etter Sofokles)
Dette er en lang slektshistorisk omvei for å forklare essensen i sagnet, nemlig at Oidipus som ethvert adoptivbarn blir nysgjerrig på sitt opphav og blir fortalt at han ikke er den han tror han er. Slik ender han opp med å drepe kongen ved en landevei, uvitende om at det er hans kjødelige far. Så gifter han seg med sin mor Iokaste og får fire barn, hvorav den ene er Antigone. Lenge etter får han vite at han er en fadermorder. Og dette farsdrapet har gitt opphavet til begrepet Ødipuskomplekset som av psykoanalysens far Sigmund Freud ble tolket som utslag av fortrengte følelser knyttet til rivalisering, konkurranse og selvhevdelse i personlighetsutviklingen for små gutter. En tilsvarende teori om jenters forhold til mor, Elektrakomplekset, ble utviklet av C.G. Jung, som «begikk fadermord» på sin læremester Freud som han ikke fulgte på dette og andre punkt i deres teoriutvikling. Elektra er også et drama av Sofokles, så en kan trygt si at psykoanalytikerne forsynte seg godt av, for ikke å si forspiste seg, på antikkens dramaer.
En kan fort fortape seg i den greske gude- og sagnverden, og i alt som er skrevet på inspirasjon fra denne utømmelige kilden til kunst og litteratur gjennom to årtusener. Men det er ikke nødvendig å ta med seg ei tung bør av denne arven for å ha nytte og utbytte av stykkene som nå spilles i Kilden.
Jeg så en gang i mitt liv en oppsetning av Antigone i 1988, oppført på det den gang unge Nordland Teater i Mo i Rana, i regi av den tyske teatersjef Wolfgang Kolneder. Det klassiske greske koret som framfører tekstene mellom dialogene ble sunget av Sverre Kjelsberg til nykomponert musikk av Bodvar Moe, et virkningsfullt og originalt grep. Det var så annerledes som det kunne være fra Kildens oppsetning og var sterkt på sin måte, slik stykket i Kristiansand er det på en helt annen måte med sitt reine og nedskrelte uttrykk.
Og framfor alt er det velsignet fritt for ethvert forsøk på å fortelle oss hvor mye dette handler om vår egen tid, og om hvor aktuelt det er som en fortelling om vår tids konger, herskere og despoter.
Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no
Commenti