top of page
  • Forfatterens bildeArgument

Slutt på kaoset?

Kommentar 08.09.2023: Det nærmer seg slutten på årets valgkamp. I takt med protestpartienes fremgang på meningsmålingene er det som så ut til å bli et komfortabelt flertall i bystyret under Mathias Bernanders ledelse plutselig blitt mindre sikkert.


Illustrasjon: av T. Vestaas

Av Bernt H. Utne, publisert 08.09.2023


Unntakstilstand

Sørlandets hovedstad har vært i en nærmest permanent unntakstilstand siden siste bystyrevalg. Riktignok begynte det noe tidligere. Hvis man skal være mer presis begynte opptakten da et den gang helt ukjent bysbarn, Nicolai Tangen, ba om et møte med ordfører i Kristiansand, Arvid Grundekjøn. Det skjedde i 2013, eller der omkring. Nøyaktig tidspunkt er i denne forbindelse ikke viktig. Det viktige er derimot at Tangen fremsto som søkkrik, og at han i takknemlighet til sin fødeby ville forære en gave. Sin meget verdifulle kunstsamling. Som de færreste den gang hadde sett eller hørt om, og på høyst spesielle betingelser. Gaven viste seg etter hvert å være en såkalt evigvarende disposisjonsrett, og Tangen krevde å få bestemme hvilken bygning som var verdig til å oppbevare og vise den verdifulle kunstsamlingen i. Han festet seg etter hvert ved den gamle kornsiloen som det offentlige skulle betale renoveringskostnadene for. I alle fall mesteparten av dem mente søkkrike Tangen. Hvis møtet med Grundekjøn ikke hadde funnet sted ville Kristiansand ikke betalt 50 mill, Cultiva 100 mill og Staten 175 mill og flere med til kunstsilobygget, og i tillegg unngått en sterk stigning av de årlige offentlige driftsutgifter til kunstsiloen.


Krevende situasjon

Selvsagt blir det bråk av slikt. For offentlig støtte til kunstformål er ingen menneskerett slik noen synes å mene. Når motsetningene i tillegg krydres med en havneflytting til en terskelfjord uten miljømessig konsekvensutredning og midt inn i et etablert boligområde øker naturlig nok konfliktnivået. Og når det politiske flertall på toppen av dette tvinger gjennom en omstridt motorveiutbygging med økende brukerfinansiering, som særlig rammer svakerestilte velgergrupper, er grunnlaget for en krevende politisk situasjon lagt. Det har belastet en hel generasjon av lokalpolitikere. Mange av dem har imidlertid oppfattet reaksjonene og kritikken som urimelig, og lagt skylden for velgernes avvisning på kritikerne. Som de mener har forledet velgerne.


Politisk reklame

Men det er nå historie. For denne generasjon av misforståtte politikere er nå avløst av nye politiske "koster", som synes at det viktigste er å feie vanskelige spørsmål inn under teppet. De ønsker å fremstå som velpolerte og tekkelige figurer som fremmer ferdigtyggede politiske reklamebudskap. Særlig tydelig kan man se dette i Høyre. Stadig vekk dukker det opp politisk

Illustrasjon: Eksempel på politisk reklame

reklame for Høyre som viser en frisert ordførerkandidat Mathias Bernander i det han frembringer velsminkede og polerte budskap designet av profesjonelle markedsførere. Kun to ganger i valgkampen har han glimtet til med spontane utspill. Begge gangene var de mislykket. Første gang var da han oppfordret Einar Øgrey Brandsdal til straks å stenge Sørlandsnyhetene. Som Øgrey Brandsdal ikke kunne. Andre gang var da han angrep filmen "Perleporten", og hisset på seg kultureliten med sterke røtter i den mulige koalisjonspartneren Venstre. Mathias Bernander fremstår altså ikke lenger bare som en politiker av kjøtt og blod med følelser, tanker, emosjoner og meninger. Han er blitt til en vare som selges i et politisk marked. Altså helt i tråd med Høyres markedsliberalistiske ideologi.


Store ulikheter i valgkampbudsjett

Hvem betaler for reklamen, og hvem formulerer innholdet? Finansieringen er det du og jeg som står for gjennom stemmeseddelen. Partienes valgkampbudsjetter avhenger i stor grad av andelen stemmer fra siste valg. De største partiene har derfor mest penger å spytte inn i markedsføringen. Noen av dem, særlig Høyre og Arbeiderpartiet, har dessuten rike "onkler" i næringsliv og fagforeninger, som samlet sett gir dem betydelige økonomiske muskler til å fremme sitt budskap i offentligheten. Og innholdet blir selvsagt utarbeidet av markedsføringskonsulenter uten virkelig innsikt i lokalpolitiske forhold. Det skinner etter hvert gjennom, og det merker også kritiske velgere.


De med minst penger går mest frem

Derfor bør ingen være overrasket over at den siste meningsmålingen offentliggjort i Fædrelandsvennen 6. september viser kraftig tilbakegang for nettopp de partiene som har de største valgkampbudsjettene. Nemlig Høyre og Arbeiderpartiet! Det mener ordførerkandidat Kenneth Mørk er "sinnsykt å være vitne til". Målingen viser at Ap bare har støtte fra hver 10. velger. Noe bedre er det for Høyres Mathias Bernander, som til tross for markert tilbakegang får støtte fra hver fjerde velger. De partiene med de minste valgkampbudsjettene, som noen også kaller for protestpartiene, går imidlertid kraftig frem på denne meningsmålingen, og får samlet over 15 % oppslutning.


Stabil flertallskoalisjon blir krevende

Om valgresultatet blir noenlunde slik målingen viser skal det bli vanskelig å bygge en stabil koalisjon som kan sikre stødig styring av byen de neste fire år. For selv med en koalisjon av Høyre, KrF, FrP og Venstre har en slik allianse bare en stemmes overvekt for å ha flertall. Det er for lite til å garantere et kaosfritt Kristiansand, slik Bernander har markedsført seg som garantist for gjennom hele valgkampen. Og hvordan et utpreget liberalistisk Venstre skal kunne samarbeide med et konservativt KrF under Charlotte Beckmann Finnestad er en gåte. Det kan nemlig fort bli en krevende øvelse som kan minne om bæring av gjerdestaur. De spriker som kjent i alle retninger.


Valgkampen hemmet av kunststunt

Valgkampen har dessuten vært hemmet av skjemmende hat-kunst i form av en serie med gatekunst og en høyst omstridt spillefilm. Når den kunstneriske ytringsfrihet midt i valgkampen brukes til hatefulle utspill, som ikke har noe med valget å gjøre, får ytringsfriheten motsatt effekt. Det fører tvert i mot til kvelning av ytringslyst. Mange skremmes fra å delta i debatten, og fokus blir på alt annet enn de tema som burde vært sentrale i valgkampen. Kanskje er det også hensikten for den lille gruppen som står bak disse stuntene? Hvis det er tilfelle kan man selvsagt også stille spørsmål ved de ansvarliges demokratiske sinnelag.


Kaos-epoken neppe over

Det er derfor langt fra sikkert at kaos-epoken i Kristiansand er over. Her kan fortsatt mye skje, og bakom spøker en mulig oppløsning av storkommunen. Hvordan det nye bystyret vil stille seg i den saken er ennå uvisst. De sikreste motstanderne av ny avstemming om kommuneoppløsning finner man i Høyre og Arbeiderpartiet, som samlet er langt fra et flertall i siste meningsmåling.


En ting er imidlertid sikkert. Her blir det mer å skrive om!



Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no


Commenti


bottom of page