Kommentar 04.11.2021: Ordfører Jan Oddvar Skisland åpner for folkeavstemning om løsrivelse av de to tidligere kommunene Songdalen og Søgne. Det er en modig beslutning som viser at Skisland ikke rir kjepphester, men tvert i mot er villig til å se på omstridte vedtak med nye briller.
Av Bernt H. Utne, publisert 04.11.2021
Fædrelandsvennens politiske redaktør, Vidar Udjus, er i en kommentar ikke nådig med Kristiansands ordfører. I en uvanlig skarp artikkel sabler han ned ordfører Jan Oddvar Skisland for hans forslag om å avholde folkeavstemning om løsrivelse av Søgne og Songdalen fra storkommunen.
Det er ikke vanskelig å ha forståelse for Skislands forslag. Ved å åpne for folkeavstemning i de to tidligere randkommunene til Kristiansand signaliserer Skisland at han lytter til signaler fra innbyggerne. Selv understreker ordføreren at han er mot en oppdeling av storkommunen, men han er altså villig til å gi demokratiet en sjanse i denne saken.
Uryddige prosesser
Det faller altså Udjus tungt for brystet. Riktignok gratulerer han aksjonsgruppen for løsrivelse, men samtidig kondolerer han "alle de ansatte og alle andre som har brukt tusenvis av timer på å få den nye kommunen til å fungere." Her hopper Udjus glatt over at det nettopp er misnøyen i de to tidligere småkommunene som har gitt aksjonsgruppen oppslutning.
Dessuten må Udjus og andre tilhengere av kommunesammenslåingen ikke glemme at så vel Songdalen som Søgne sa nei til sammenslåing. Men dette forhold ble av daværende fylkesmann underslått i sakspapirene som ble oversendt Stortinget. Å feilinformere Stortinget er normalt en meget alvorlig sak som vanligvis ender med mistillit for den ansvarlige.
Saksbehandlingen i forkant av Stortingets vedtak, som skjedde med bare en stemmes overvekt, var altså mangelfull.
Sammenslåingsprosessen føyer seg dessverre inn i en rekke saker med en farget utredning og tendensiøs fremstilling før vedtak. Det er nok å nevne havnelokaliseringssaken, hvor helt urealistiske vekstprognoser med arealbehov utelukket KMV-området som et alternativ. Og etter som sluttregningen for Kunstsiloen forsetter å øke, reises en rekke spørsmål om prosessen i forkant av vedtaket. Som vi i en rekke artikler i Argument Agder har omtalt er prosessen like viktig som resultatet. For uten en god prosess får man ikke forankret beslutningen godt nok blant de som skal leve videre med resultatet.
Hvem kan stemme?
Noen er også opptatt av hvis det blir folkeavstemning, må alle velgerne i storkommunen få stemme. Det er en fundamental feilslutning. Da britene stemte over en eventuell Brexit var det kun britiske velgere som fikk gå til valgurnene. EUs øvrige velgere ble selvsagt ikke spurt. Og hvis Norge skulle holde en folkeavstemning om å si opp EØS-avtalen, er det et spørsmål som norske velgere avgjør uten avstemning i resten av EU. Ordfører Skisland har derfor helt rett når han kun ønsker en folkeavstemning i de gamle kommunene Songdalen og Søgne.
Vidar Udjus er opptatt av de kommuneansattes ve og vel. Det er prisverdig. Men det er ikke kommunens ansatte som er "eiere" av kommunen. Det er det kommunens innbyggere som er. Og det er derfor riktig at spørsmålet om løsrivelse avgjøres av de berørte innbyggere.
Men de må gå til valgurnene. I folkerettslig forstand anerkjennes normalt ikke valg med deltakelse under 50 prosent. Det bør også være normgivende for denne avstemningen.
Respekt for folkeviljen
Kommunestyret er kommunens øverste organ, og en folkeavstemning kan derfor bare være rådgivende. Folkeavstemningene om norsk medlemskap i EEC/EU i 1972 og 1994 var også bare rådgivende. Men selv om det var flertall på Stortinget for norsk medlemskap både i 1972 og 1994, respekterte stortingsrepresentantene folket vilje og avviste enstemmig forhandlingsresultatet. Blir det flertall for løsrivelse med høyere valgdeltakelse enn 50 prosent, må derfor bystyret enstemmig beslutte å åpne skilsmisseprosessen. Alt annet ville være å utvise forakt for velgerne.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller sendt post@argumentagder.no