Kommentar: Etableringen av NATOs nåværende kommandostruktur, hvor ansvaret for Norge, Sverige og Finland er underlagt den amerikanske Atlanterhavskommandoen, var en norsk ide. Dette var ikke et resultat av amerikansk press, men snarere en ønsket norsk utvikling.
Av Arne Morten Grønningsæter, publisert 04.08.2023
Grunnleggende faktorer
Det er et noen forhold vi må minne oss på for å forstå utviklingen som drøftes i Jacob Børresens artikkel 2. august i Argument Agder om sikkerhetspolitikk i nordområdene:
NATO hadde i årevis drevet med operasjoner. Kollektivt forsvar var på vei til å bli glemt
NATOs to operasjonelle kommandoer hadde ingen dedikerte ansvarsområder
NATO hadde voksesmerter og var blitt strategisk overasket minst 7 ganger
Russland hadde brutt samarbeidet og så seg bedre tjent med å ta seg til rette for å ivareta sin interesser, for eksempel i Georgia og på Krim
Det var vi som presset på at den også skulle ha ansvaret for «High North» og «Arctic» med tilstøtende områder og øyer.
Norsk press
I denne situasjonen var Norge særlig bekymret for mangelfull fokus på art V (NATOs artikkel V om gjensidig forsvar,) fokus på Nordområdene og Alliansens fokus på den maritime dimensjonen. Norge var derfor pådriver for revidering av NATOs kommandostruktur og i særdeleshet etablering av den nye Atlanterhavskommandoen (Joint Force Command Norfolk - JFC NF). Det var vi som presset på for at den også skulle ha ansvaret for «High North» og «Arctic» med tilstøtende områder og øyer. JFC Brunsum (Europakommandoen) hadde alt for lite maritim kompetanse og manglet fokus på nordområdene.
Sverige og Finland
Det var Sverige og Finland selv som ønsket tilknytning til Atlanterhavskommandoen. Før de ble medlemmer la de vekt på at Skandinavia er en halvøy, JFC Brunsum hadde et enormt kontrollspenn med ansvar for nær sagt alle allierte. Endelig var det avgjørende forsterkninger og etterforsyninger ville måtte komme fra Nord-Amerika, og i all hovedsak via et annet nordisk land. Slik sett var det ønskelig at nordiske land sorterte under samme kommando. Dette var ikke resultat av et amerikansk press, og noen vil hevde at amerikanerne nærmest måtte overtales til å ta en lederrolle. Fremskutte kommandoledd ble planlagt i Norden og tunge kommandoledd som II MEF (US Marines) og den amerikanske marines andre flåte (Atlanterhavskommandoen) skulle ha ansvaret for land, sjø og luft. Det var også Norge som fikk gjennom at NATOs maritime styrke skulle revitaliseres.
Transatlantisk forbindelse
Før sa vi at «what happens in the Arctic - stays in the Arctic». Nå er det alt for mange strategiske avhengigheter til at området kan ses på som en isolert strategisk region. Området påvirkes både av det som skjer i Stillehavet, resten av Europa, Middelhavet og Nord-Afrika og i resten av det atlantiske området. Under og etter «Trump æraen» var det videre viktig for Norge og europeiske allierte at vi opprettholdt den transatlantiske forbindelsen. Både reetableringen av andre flåte og etableringen av Joint_Force_Command i Norfolk/Virginia ville bidra til dette. Alt dette er ønsket norsk utvikling og viktig for vår sikkerhet!
Manglende kompetanse på å lede operasjoner med større forband og en finsk eller svensk sjef i Bodø er bare et par utfordringer.
NATO-hovedkvarter i Bodø?
Forsvarssjefens ønske om en fremskutt nordisk kommando i Norge er trolig en god ide, bl. a. for å sikre et tydelig nordisk ledelseselement og innflytelse. Det er imidlertid langt fra uproblematisk. Manglende kompetanse på å lede operasjoner med større forband og en finsk eller svensk sjef i Bodø er bare et par utfordringer. Så skal jo territorielle styrker og kystvakt fortsatt ledes i krise og krig.
Balanse mellom beroligelse og avskrekking
Alliert fokus og kompetanse på Nordområdet er i høy grad i norsk interesse. Det vil ikke hindre oss i å fortsette å balansere beroligelse og avskrekking. Men, balansen bør ikke være statisk og både selvpålagte restriksjoner, allierte øvelser, deployeringer eller/og tilleggsavtalen kan brukes til å sende signaler til Russland om hva vi mener om deres aggressive opptreden.
Og så er jeg selvsagt helt enig med Børresen i at en videre nedbygging av norske styrker ikke vil gjøre det lett å ivareta disse interessene.
Arne Morten Grønningsæter er operativ offiser utdannet ved Sjøkrigsskolen (1983) og Universitetet i Bergen Juridikum (1992). Han har lang og variert tjeneste fra Sjøforsvaret, Forsvarets operative ledelse og i Forsvarsdepartementet. Han var fra 2014 til 2019 stasjonert ved den amerikanske Atlanterhavskommandoen i Norfolk/Virginia, og hadde selv en nøkkelrolle i etableringen av nåværende kommandostruktur.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no