Argument Agder publiserer her Esben Esther Pirelli Benestads tilsvar til vår artikkel "Kjønnsidentitet i "fri flyt" ?
Av Esben Esther Pirelli Benestad,
lege, familieterapeut IAP, spesialist i klinisk sexologi NACS, professor emeritt UiA.
Publisert 18.10.20.
Det følgende er et svar på et skriveri jeg har fått forhåndslese. Det er bra, selv om skriveriet ikke er det. Der er man upresise med begrepet biologisk kjønn, svake på kildesøk, respektløse i forhold til internasjonale retningslinjer og kommisjoner, uopplyste med hensyn på hva sexologer ønsker og gjør, dessuten har man ikke anstendighet nok til å bruke mitt fulle navn og rett pronomen.
La meg si det rett ut: Selvfølgelig er jeg aktivist, hadde jeg ikke vært det, ville jeg både vært uten samvittighet og empatisk evne. En aktivistisk innstilling betyr ikke at den innsikt og kunnskap jeg formidler ikke er vitenskapelig og akademisk etterrettelig. Det betyr bare at kunnskapen og innsikten tilstreber større spredning for på den måten å gjøre verden klokere og roligere. Skriveriet jeg fikk presentert, bekrefter hvor nødvendig aktivisme faktisk er.
Universitetet i Agder har hatt et 60 poengs studie i sexologi siden 2001. Studiet har stadig økende søkning og får svært gode attester av studentene. En del av utdanningen gir kompetanse på å kunne forholde seg hensiktsmessig til fenomenet kjønnsinkongruens.
Enhver som måtte føle seg kallet til å mene noe om dette fenomenet og hvordan samfunnet skal forholde seg til det, bør finne ut hvor det er kunnskap å finne. Det er i sexologien. Dette er lett å få bekreftet ved å se på innholdet i sexologiske lærebøker og programmer på sexologiske kongresser. Verken utdanning i medisin eller videreutdanning i psykiatri gir kunnskap på dette feltet. Det samme gjelder psykologiutdanning, sosionomutdanning og utdanning av sykepleier og vernepleiere. Bare helsesykepleiere har det siste årene fått utdanningskrav når det gjelder kjønn og seksualitet. Her har skolemedisinen sakket dramatisk akterut, om den noen gang har vært på banen.
Det finnes ikke desto mindre internasjonale retningslinjer. De kalles «Standards Of Care» (SOC) og er å finne, også på norsk, på hjemmesidene til «World Professional Association for Transgender Health» (WPATH). Disse retningslinjene har 21 sider med referanser og er helt klare på at den mest grunnleggende kompetanse som kreves for å kunne arbeide fruktbart med personer som opplever kjønnsinkongruens, er omfattende erfaring nettopp med denne gruppen. Utdanning som nevrolog, pediater, psykiater, psykolog m.fl. gir ingen slik kompetanse.
På NBTS (Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens, Rikshospitalet. Red.) har det for det aller meste blitt ansatt personer uten den kompetanse SOC krever. Avdelingen har beviselig heller ikke fulgt andre retningslinjer i SOC. Ikke desto mindre har disse «ekspertene» åpenbart gitt næring til ovenfornevnte skriveri. Det skumle er at mange synes å tro at det å være ansatt på NBTS, eller FHI betyr kompetanse på dette feltet. At de har makt og villighet til å bruke den er sikkert, men det er ingen kvalifikasjon. Vi trenger alle å se at ingen blir prest av å bli plassert på en prekestol.
Det ville være betimelig å spørre disse meningsbærerne hvor mange publikasjoner de har å skilte med, og hvor mange klienter som opplever kjønnsinkongruens de har møtt i sin yrkeskarriære. Like betimelig må det være å kreve at de som går inn for å opprettholde / gjeninnføre restriksjoner av typen vi hadde her til lands, kan legge på bordet troverdig empiri på at dette gir bedre helseutbytte enn det som nå foreslås fra Helsedirektoratet, og som for det aller meste har utgangspunkt i SOC.
Selv representerer jeg et høyspesialisert helsetilbud til personer som opplever kjønnsinkongruens både innenfor og utenfor det kjønnsbinære. I løpet av de siste 30-35 år har jeg jobbet med mer enn tusen unike personer som har opplevd kjønnsinkongruens. Bare i år har mer enn 250 unike søkt min assistanse. Jeg har samarbeid med kompetente fagpersoner i inn- og utland, foruten et tett samarbeid med spesialist i klinisk psykologi, klinisk sexologi og professor i sexologi Elsa Almås. Jeg har langt flere publikasjoner i velrennomerte tidsskrift er hva forfattere av ovenfornevnte skriveri at vært i stand til å fange opp. På Research Gate har jeg pr 171020: 58,2 i research interest, 52 citations, 25 recommendations og 4221 reads, for å nevne noe. En stor del av min og delvis Almås produksjon er nettopp oversatt til spansk av en psykiater i Mexico.
Den internasjonale kommisjonen som ble opprettet, fordi Norge ikke var i besittelse av fagpersoner med tilstrekkelig tyngde, fant åpenbart nok til å anse både meg og kollega Almås som professor kompetente. I 2018 ble det gjennomført to studier i Norge. Det ene kalles Agder studien. Den andre som ble gjennomført av oss ved Universitetet i Agder kalles KHOM studien (Kjønn Helse Og Medborgerskap). Den ble utført i samarbeid med professor Alain Giami ved INSERM instituttet i Paris. I Agder undersøkelsen var det 30% av de som opplevde seg kjønnsinkongruente som hadde gjort selvmordsforsøk. Det tilsvarende tallet i KHOM studien er 29%. I KHOM spurte vi dem som hadde gjort selvmordsforsøk om dette var før eller etter kroppsjusterende behandling: 90% var før, 5% under og 5% etter. Dette bekreftes også i flere undersøkelser fra andre vestlige land. Kjønnsbekreftende, kroppsjusterende behandling gir betydelige gevinster hva angår mental helse og motstandsdyktighet for de av oss som befinner oss i denne gruppen. Dette burde interessere og berøre alle helsearbeidere og helsebyråkrater.
Det drives masse kroppsjusterende behandling i Norge, uten at det ropes høyt om restriksjoner. Vi kan undres på hva det er som gjør kjønn til slik en hellig ku i vår kultur, så hellig at noen vil opprettholde farlige restriksjoner og noen tror seg usikret for aggressive peniseiere på dametoaletter. Jeg kan garantere at mange cis-kvinner flere ganger har vært samtidige med transpersoner bak «ladies» dørene. De har bare ikke vært klar over det. Er det noe transer passere seg vel for, så er det å opptre utfordrende på dametoalettet – og oppriktig talt tror jeg at for eksempel jeg, ville være langt mer utsatt for farlig aggresjon om jeg forsøkte meg på guttedoen.
Kjønnsinkongruens er en beskrivelse som altfor lenge har sortert under overskriften: Mentale forstyrrelser. Verdens Helseorganisasjon (WHO) har omsider forstått og tatt konsekvensen av denne krenkende feilplasseringen. Kjønnsinkongruens regnes nå som en frisk del av det menneskelige mangfold. Noen i dette mangfoldet trenger kroppsjusterende behandling for ikke å bli syke. I det nåværende klima trenger alle både fagkompetanse og aktivisme.