Astronautmonologen

Anslag 12.01.2026: Forfatteren Terje Dragseth fra Kristiansand er aktuell med sin første roman. Her følger fragmenter fra Astronaut #9950.

Astronaut, foto Unsplash free photo

Av Terje Dragseth, publisert 12.01.2026

Splintret materie fra en døende supernova raser i 223 000 kilometer

i sekundet ut av stjernetåkene, og grunnstoffer fødes.

Gass av neon, hvitlysende silisium, glødende jern, slynges gjennom

spiralgalaksen, og videre ut mot de fjerneste nabogalakser.

Som stormbølger i åpent hav.

Jeg, Astronaut #9950, manøvrerer romfergens snute langsomt

70 grader syd. Jeg sitter i Hovedstolen med trekk av sebrastripet

velur og ser Ørnetåken foran meg, som et astronomisk

monument. Nærmeste sivilisasjoner er tusener av lysår unna,

gjemt i mørket, men også der kjenner alle astronauter fortellingen

om Odyssevs, som den blei fortalt av musen Mnemosyne til

den blinde dikteren Homer.

Også jeg vil fortelle min historie.

• 
  

Lyn smeller mot skroget. Stillheten etter, det er som om jeg

kunne ha hørt en mus løpe over dekket. Elektronikken bak panelet

lukter som brent sukker. Jeg setter luftavkjølingen på max.

Skipet er døpt Sjøhesten etter Hippocampus. Skroget av hellig

aluminium, printa ut i 3D av KI. Ombord lever jeg gjennom vaner

og uvaner i et sensitivt miljø av elektrokultur og kvantecomputere,

software oppgraderes kontinuerlig, og jeg har kontroll

over oppgavene jeg er pålagt å utføre. Jeg er programmert til

å takle astronomiske fenomener og gjennomføre punktlige observasjoner

i dette habitat av blå og hvite stjerner, supernovaer

og enorme gasståker.

Jeg vil si jeg er en hardt arbeidende astronaut.

Min tid om bord kan ikke telles i en håndfull sand. Det må

en trillebår til.

Sjøhesten er ankret opp i ytterkanten av De åpne hopene.

Varsellys blinker jevnt til enhver tid og ligger som et dekorativt

belte rundt det ovale skipet.

I skroget er det alltid murring. Det får meg til å skjelve, alltid

skjelve.

• 
  

Rødglødende jerngnister smeller mot ruta og splasjer ut som

nevroner under et mikroskop. Lyden minner meg om da jeg

som gutt gjemte meg under en pappkartong mens ekstremvær

hadde slått inn over de utmagra steppene. Ved midnatt var

jeg kommet meg ut gjennom virvaret av underjordiske tuneller,

forbi portvaktene – og blitt stående med min lyse lugg under en

skeiv lyktestolpe, i en kjegle av blåhvitt lys. Jeg betraktet nysgjerrig

de klare stjernene på himmelen.

Overraska av torden og regndråper, store som plommer,

hadde jeg søkt ly i en liten hytte av pappkartonger, og blitt liggende

lenge og lytte til regnets musikk.

• 
  

Løfter meg opp ved hjelp av mine spinkle armer fra Hovedstolen og står hulrygget under det kuppelformede taket. Det kremfarga

lyset gir ingen skygge.Viskerne på frontruta går jevnt og

trutt. Jeg slår av viskerne. Knipser tre ganger med fingrene. Den venstre hånden fikler fram en hasselnøtt fra jakkelomma, plasserer den mellom fortennene – et tørt knekk høres fra munnhulen, og videre ut i førerkabinen, og jeg begynner å tygge.

Det kjennes trygt å være ombord på Sjøhesten. Som et anker har nådd bunn. Jeg er en lutet, tynn mann kledd i hvit lindress, nå grå som aske. Håret gredd tilbake og med kostbar nøtteolje, blankt som en svartsnegle. Grå hår spredt ved tinningene. Ingen skjeggvekst, fordi Hjelmen krever at astronautene er glattbarbert. På beina butte reimsko av lær.

Jeg bøyer armen mot det minimalistiske displayet av litium og kobolt, pekefingerens gulgrønne negl svakt skjelvende over tastaturets PLAY, før jeg vrir

fingeren mot DELETE. Men det skjer ingenting. Speilet i frontruta

viser dype furer i hesteansiktet mitt, og med en gretten mine. En

gang et vakkert ansikt, som en prins på en hvit hest. Jeg setter

meg i Hovedstolen og forteller.

Roman, Cappelen Damm 2025, innbundet kr. 379,-

Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no