Astronautmonologen
- Argument Agder

- for 13 minutter siden
- 3 min lesing
Anslag 12.01.2026: Forfatteren Terje Dragseth fra Kristiansand er aktuell med sin første roman. Her følger fragmenter fra Astronaut #9950.

Av Terje Dragseth, publisert 12.01.2026
Splintret materie fra en døende supernova raser i 223 000 kilometer
i sekundet ut av stjernetåkene, og grunnstoffer fødes.
Gass av neon, hvitlysende silisium, glødende jern, slynges gjennom
spiralgalaksen, og videre ut mot de fjerneste nabogalakser.
Som stormbølger i åpent hav.
Jeg, Astronaut #9950, manøvrerer romfergens snute langsomt
70 grader syd. Jeg sitter i Hovedstolen med trekk av sebrastripet
velur og ser Ørnetåken foran meg, som et astronomisk
monument. Nærmeste sivilisasjoner er tusener av lysår unna,
gjemt i mørket, men også der kjenner alle astronauter fortellingen
om Odyssevs, som den blei fortalt av musen Mnemosyne til
den blinde dikteren Homer.
Også jeg vil fortelle min historie.
Lyn smeller mot skroget. Stillheten etter, det er som om jeg
kunne ha hørt en mus løpe over dekket. Elektronikken bak panelet
lukter som brent sukker. Jeg setter luftavkjølingen på max.
Skipet er døpt Sjøhesten etter Hippocampus. Skroget av hellig
aluminium, printa ut i 3D av KI. Ombord lever jeg gjennom vaner
og uvaner i et sensitivt miljø av elektrokultur og kvantecomputere,
software oppgraderes kontinuerlig, og jeg har kontroll
over oppgavene jeg er pålagt å utføre. Jeg er programmert til
å takle astronomiske fenomener og gjennomføre punktlige observasjoner
i dette habitat av blå og hvite stjerner, supernovaer
og enorme gasståker.
Jeg vil si jeg er en hardt arbeidende astronaut.
Min tid om bord kan ikke telles i en håndfull sand. Det må
en trillebår til.
Sjøhesten er ankret opp i ytterkanten av De åpne hopene.
Varsellys blinker jevnt til enhver tid og ligger som et dekorativt
belte rundt det ovale skipet.
I skroget er det alltid murring. Det får meg til å skjelve, alltid
skjelve.
Rødglødende jerngnister smeller mot ruta og splasjer ut som
nevroner under et mikroskop. Lyden minner meg om da jeg
som gutt gjemte meg under en pappkartong mens ekstremvær
hadde slått inn over de utmagra steppene. Ved midnatt var
jeg kommet meg ut gjennom virvaret av underjordiske tuneller,
forbi portvaktene – og blitt stående med min lyse lugg under en
skeiv lyktestolpe, i en kjegle av blåhvitt lys. Jeg betraktet nysgjerrig
de klare stjernene på himmelen.
Overraska av torden og regndråper, store som plommer,
hadde jeg søkt ly i en liten hytte av pappkartonger, og blitt liggende
lenge og lytte til regnets musikk.

Løfter meg opp ved hjelp av mine spinkle armer fra Hovedstolen og står hulrygget under det kuppelformede taket. Det kremfarga
lyset gir ingen skygge.Viskerne på frontruta går jevnt og
trutt. Jeg slår av viskerne. Knipser tre ganger med fingrene. Den venstre hånden fikler fram en hasselnøtt fra jakkelomma, plasserer den mellom fortennene – et tørt knekk høres fra munnhulen, og videre ut i førerkabinen, og jeg begynner å tygge.
Det kjennes trygt å være ombord på Sjøhesten. Som et anker har nådd bunn. Jeg er en lutet, tynn mann kledd i hvit lindress, nå grå som aske. Håret gredd tilbake og med kostbar nøtteolje, blankt som en svartsnegle. Grå hår spredt ved tinningene. Ingen skjeggvekst, fordi Hjelmen krever at astronautene er glattbarbert. På beina butte reimsko av lær.
Jeg bøyer armen mot det minimalistiske displayet av litium og kobolt, pekefingerens gulgrønne negl svakt skjelvende over tastaturets PLAY, før jeg vrir
fingeren mot DELETE. Men det skjer ingenting. Speilet i frontruta
viser dype furer i hesteansiktet mitt, og med en gretten mine. En
gang et vakkert ansikt, som en prins på en hvit hest. Jeg setter
meg i Hovedstolen og forteller.
Roman, Cappelen Damm 2025, innbundet kr. 379,-
Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no





Kommentarer