• Argument Agder

Politisk ekstremisme

KOMMENTAR 23/03/2021: Det hevdes til stadighet at den politiske ekstremismen øker i omfang og styrke. Sist ut i rekken med slike påstander er den profilerte Ap-politikeren Jannike Arnesen.

Illustrasjon: T. Vestaas


Av Bernt H. Utne, publisert 23. mars 2021


På sin egen Facebook-side skrev Arnesen 14. mars blant annet: «Det nasjonalistiske partiet Demokratene får 12% (!!) oppslutning på dagens meningsmåling i Kristiansand». Og senere i innlegget sier hun: «Det er det som skremmer meg. Og det som gjør at vi må snakke mer om 22. juli. Fordi rasisme og nasjonalisme lett forkles som en kamp for ‘de svake’ som Kleppe selv kaller dem. Norge for nordmenn. Oss mot dem. Det var det som drepte vennene mine på Utøya for ti år siden.»


Men er Demokratene med sin leder Vidar Kleppe en ytterliggående politisk bevegelse som det er grunn til å tro vil oppmuntre til eller begå ugjerninger som drap og terrorisme? Ser man nærmere på partiets program demokratene.no/prinsipp/ er det vanskelig å finne spor av ekstremistiske standpunkt som rettferdiggjør en sammenligning med ugjerningene på Utøya. Partiet understreker blant annet at: «Grunnloven bør være grunnlaget for det norske folkestyret. Gjennom Grunnloven er vi sikret ytringsfrihet, trosfrihet og forsamlingsfrihet.» Flere ganger utover i programerklæringen understrekes Grunnlovens betydning. Under utenriks - og forsvarskapittelet står det for eksempel at «Utenrikspolitikken må utformes slik at den ikke kommer i konflikt med Grunnloven».


Er Demokratene med sin leder Vidar Kleppe en ytterliggående politisk bevegelse?

Så hva er det da som gjør at Jannike Arnesen og hennes meningsfeller blir så skremt? En gjennomgang av de ekstreme politiske bevegelser i Europa kan i denne sammenheng være nyttig. Disse kreftene deles vanligvis i to grupperinger – de høyreekstreme og de venstreekstreme.


De høyreekstreme dyrker nasjonalismen og den sterke ensrettede stat. De avviser folkestyret og rettsstaten, og ønsker ensartede folkegrupper innenfor klare kulturelle grenser. Internasjonale avtaler som sikrer samme retter for alle avvises kategorisk, og de presenterer seg som et alternativ til hva de kaller det demokratiske kaos. De ønsker at egen kultur skal være førende og overordnet andre kulturer, og legaliserer bruk av vold for å oppnå denne målsettingen. Det er innenfor dette spekteret at demonstrantene som marsjerte gjennom Kristiansands gater i 2017 befinner seg, og her finner man også terroristen fra Utøya. De er voldelige, og deres aggresjon rettes i første rekke mot utlendinger, representanter for andre kulturer og politiske motstandere.


De venstreekstreme er antimaterialister og avviser forbrukssamfunnet som bærebjelke i samfunnsøkonomien. Bevegelsen er fåtallig og eksisterer i realiteten ikke i Norge. Deres aggresjon retter seg i første rekke mot materielle verdier og privat eiendom. Mest kjent er bevegelsen fra demonstrasjonene i Frankfurt i 2015, og fra de omfattende urolighetene under G-20 toppmøtet i Hamburg i 2017.


Det er særlig to utviklingstrekk i vår vestlige verden som bærer føde til ekstremistiske miljøer. For de høyreekstreme er tilstrømmingen av flyktninger og migranter med den usikkerhet det medfører for mange, en trussel mot egne kulturverdier. Toleransen og støtten til menneskerettighetene oppfattes som naiv, og myndighetene fremstilles som forrædere mot folket. For de venstreekstreme kan de økende forskjellene i samfunnet ikke aksepteres, og gir i deres øyne legitimitet til ødeleggelse av privat eiendom. Begge ekstremistiske bevegelser forakter alle demokratiske partier, og ser på hele det demokratiske spektrum som sine politiske fiender.


For de høyreekstreme er tilstrømmingen av flyktninger og migranter med den usikkerhet det medfører for mange, en trussel mot egne kulturverdier.

Felles for de ekstreme bevegelsene er at de ønsker å kaste demokratiet på skraphaugen, og innføre forskjellige varianter av diktatur. Selv om man innenfor enkelte av Demokratenes programposter finner holdninger til for eksempel nasjonalisme, liberalisme, globalisme og forpliktende internasjonalt samarbeid, som man også kan gjenfinne i de ytterliggående bevegelser, er det langt derfra til ekstremismen.


Tilsvarende holdninger finner man i mer eller mindre grad også i andre partier langs høyre- og venstreaksen, uten at man dermed kan stemple de samme partier som ekstreme. Det er først og fremst respekten for Grunnloven og anerkjennelsen av demokratiet med menneskerettighetene som her er det avgjørende. Og skal man tro deres program, står altså Demokratene klippefast på Grunnloven, og de verdiene som fremmes der.


Det burde Jannike Arnesen og hennes støttespillere i Ap, og kanskje også i andre partier, reflektere litt nærmere over. For Arnesen går for langt når hun insinuerer at det var kreftene bak Demokratene som «drepte vennene mine på Utøya». Det har hun intet belegg for. Ved sin påstand slår hun et lovlig, demokratisk parti i hartkorn med bevegelser som dyrker vold for å avskaffe demokratiet. Det er i beste fall en anklage på sviktende grunnlag, i verste fall en grunnløs og uverdig stigmatisering av en politisk motstander.


Kommentarer? Send til post@argumentagder.no