Synspunkt 07.09.2023: En venn av det virkelige opphavet til hovedpersonen i "Perleporten" har sett filmen. Her er hans inntrykk.
Av Bjarne Hansen, publisert 07.09.2023
Fredag 1. september var det premiere på filmen Perleporten. For egen del var jeg tidlig ute og sikret billetter, noe som skulle vise seg å være helt unødvendig. På forestillingen møtte det kun en person, i tillegg til en kompis og meg, som begge har gått i klasse med Einar Øgrey Brandsdal.
Jeg forventet at innholdet skulle tøye noen grenser og kanskje provosere, men det ble med et nesten 2 timer lang gjesp. De første 5 kjedelige minuttene inneholdt det meste og deretter var det langdryg repetisjon. Musikken var stort sett basert på tre lange noter, supplert med litt dataspill «pling-plong». Dette var trist.
Veddemål er ikke noe for meg, men jeg gjør gjerne unntak om noen er villig til å sette penger på skuespillernes videre karrierer. Jeg vedder gjerne i mot og all gevinst som måtte komme, gir jeg gjerne til gode formål.
Har denne filmen noen som helst interesse eller opplevd verdi for personer som ikke har meninger om Einar Øgrey Brandsdal?
Gang på gang har manusforfatter/regissør samt gjengen bak filmen blitt bedt om å si noe om det åpenbare, nemlig forsøket på male en ekkel historie med elementer som skal peke mot en navngitt person. De vet utmerket godt at en kan skade og plage, uten at det får konsekvenser, om en velger sine ord med omhu. Så lenge de ikke bekrefter det åpenbare, så går de fri.
Det er likevel et par spørsmål som bør være av interesse. Har denne filmen noen som helst interesse eller opplevd verdi for personer som ikke har meninger om Einar Øgrey Brandsdal?
Før premieren håpet jeg at det skulle komme mange, slik at jeg kunne stille noen spørsmål og få noen tilbakemeldinger fra fremmøtte. I Bergen møtte det altså bare opp en eneste person i den kategorien. Hans tilbakemelding var et han hadde fått med seg oppmerksomheten rundt filmen og derfor ville se den. Han var ikke videre imponert eller beriket, på noe nivå. Det var uforståelig og kleint.
Dagen etter premieren er det lørdag og kinodag. Et kvarter før filmen skal vises for andre gang i Bergen er det kjøpt en billett. Om dette skulle vise seg å bli fasiten, at interesse for filmen i praksis er sterkt knyttet til kjennskap og meninger om en bestemt person, hva da? Om hvor godt en liker filmen i praksis henger nøye sammen med hvor sterkt en misliker denne ene personen, hva da? Hvordan vil dette ta seg ut for Cultiva og andre offentlige instanser på Sørlandet, som betaler for og støtter dette?
Om det ikke ser ut til å ha noen verdi for publikum, annet enn å samles om allerede godt etablert antipati rettet mot en person, vil de fremdeles synes dette var i tråd med samfunnsoppdraget de er satt til å forvalte? Svaret er nok at ingen kommer til å bry seg særlig om det vanvittige spriket i interesse og vurdering av filmen, som ser ut til å kunne forklares med en eneste informasjonsbit, nemlig hva en mener om og synes om Einar Øgrey Brandsdal.
Det hadde vært interessant å få noen refleksjoner fra de som står bak filmen. De har gang på gang sagt at det er opp til publikum å tolke. Nå som dette åpenbares gjennom anmeldelser, interesse og tilbakemeldinger, er de villige til å ta litt eierskap eller i det minste si noe om dette mønsteret?
Det er å forvente at de på nytt finner frem til noen ord som plasserer de langt fra eget verk og virkning dette måtte ha på mennesker. Men det er feigt. Et kunstverk er mer enn kunstneren som står bak dette. Det kan leve sitt eget liv. Det kan skade der det aldri var noe ønske om dette. Det kan opplyse og berike, som kunstneren aldri så rekkevidden av da det ble til.
De fleste ville oppklart og tatt avstand. De ville vært ærlige om egen vurderinger og motivasjon.
På samme måte som en hver ansvarlig person ville vært skuffet om de ønsket å formidle noe godt, men verket deres ble tolket til inntekt for rasisme eller ekstremisme. De fleste ville oppklart og tatt avstand. De ville vært ærlige om egen vurderinger og motivasjon.
Interessen for virkningen av det en har skapt eller bidratt til utgjør et helt sentralt element av en persons integritet. Det gjenstår å se om det finnes snev av vilje til refleksjon og selvransakelse om det som ser ut til å utspille seg blir stående som en fasit, der graden av interesse og forakt for en enkelt person ser ut til å forklare alt som måtte være av entusiasme for denne filmen.
Om det skulle skje, ville det kanskje også åpne opp for en diskusjon rundt flere av virkemidlene som benyttes. Selvsagt i forhold til den personen som ser ut til å være det eneste som gir filmen interesse, men kanskje like mye i forhold til hans kone og barn, som til de grad får gjennomgå når Jonas Matzow Gulbrandsen og co slår seg løs.
Kommentarer? Gå til vår Fcebookside eller send til post@argumentagder.no