Kommentar 24.09.2021: Det er verken dyrt eller vanskelig å dele opp igjen sammenslåtte kommuner, hevder artikkelforfatterne. I to artikler drøfter de prosedyrene og hvordan en slik oppdeling kan gjennomføres. Her følger første artikkel. Den neste kommer mandag 27. september.
Av Per Gunnar Stensvaag, forfatter av "Kaosreformene" og
Sigurd Berg Aasen, leder av "Vi som vil ha Søgne kommune tilbake". Publisert 24.09.2021
Ved gjennomføringa av kommunereformen, et prosjekt som møtte stor folkelig motstand, sto det ikke på penger. Nei, kommunalminister Sanner opptrådte som gutten med gullbuksene og lot milliardene rulle ut fra vår felles kasse. Hvem andre enn konsulentbransjen, som opplevde tidenes bonanza, hadde egentlig noen glede av det? Alle formelle hinder ble ryddet unna slik at regjeringas prestisjeprosjekt skulle kunne gjennomføres snøggast råd.
Ingen angrefrist
Utbredt skjebnetro om at sammenslåing ble det uansett, fikk noen på limpinnen. Andre, som hadde stått imot og sagt nei, lot seg presse etter at «absolutt siste frist» ble forlenget i samme øyeblikk som den gikk ut. For de som hadde sagt ja, var det ingen angrefrist. En del kommuner, slik som Søgne og Songdalen, som verken hadde latt seg lure av tvilsomme gulrøtter eller gitt etter for utilbørlig pisk, ble til slutt tvangssammenslått.
Kostnad
Når et nytt stortingsflertall gir håp om at folkeviljen vil bli lyttet til, fokuseres det på kostnaden ved å gjenopprette det lokale sjølstyret. Det rent praktiske framstilles dessuten som svært vanskelig, nesten umulig, å få til. Mange, som i prinsippet er for reversering av en mislykket og påtvunget sammenslåing, vil således grue seg for å starte en slik prosess. Foruten kostnaden, penger de blir fortalt ikke finns, frykter de å bli kastet ut i nok en periode med uavklart status. Da får det heller være, tenker de.
Er det virkelig så vrient eller spesielt dyrt? Noe vil det selvfølgelig koste, men langt mindre enn sammenslåinga der f. eks. samordning av datasystemer slukte millioner av kroner. Dessuten kan det vise seg å bli dyrere å la være fordi de nye enhetene har blitt for store, uoversiktlige, tungdrevne og i alt for mange tilfeller direkte dysfunksjonelle.
Et folkelig engasjement i en eller flere av de tidligere enhetene vil ofte være det som kan sette i gang prosessen
Hva ble lovet
På forhånd ble sammenslåingskandidater forespeilet styrket kommuneøkonomi, bedre tjenester, bedre samhandling, til og med et mer levende og godt lokaldemokrati samt økning i folketallet. Det nedslående resultatet er at alt snarere har gått i motsatt retning. Kostnadene til selve sammenslåingsprosessen og galopperende utgifter etterpå har gjort det nødvendig med store låneopptak og økning av kommunale avgiftene. Selv om det meste av utbygging og satsing har en lei tendens til å havne i og gagne bare en del av den nye kommunen, der administrasjon og/eller kjøttvekta ligger, blir alle innbyggerne belastet med omkostningene. Avgiftsøkninger virker avskrekkende på potensielle tilflyttere og de som kunne ha etablert næringsvirksomhet.
Empirisk forskning viser at den demografiske utvikling som hovedregel er negativ i sammenslåtte kommuner. I Proba-analysen (2012) konkluderes det bl.a.: «I 28 av de 39 sammenslåtte kommunene var veksten i befolkningen svakere enn gjennomsnittet for den kommunegruppa de tilhørte. Kommunene som mistet kommunesenteret kom spesielt dårlig ut, men også et klart flertall av de kommunene som fikk kommunesenteret kom dårligere ut enn gjennomsnittet for sin kommunegruppe.»
Reverseringsmulighetene
Hvis man mener alvor med reversering og bare får trua på at det går an, finnes det en grei prosedyre å følge: Kommunestyret i den sammenslåtte kommunen kan ta opp saken og eventuelt vedta å søke om utredning av deling. Et folkelig engasjement i en eller flere av de tidligere enhetene vil ofte være det som kan sette i gang prosessen, det være seg ytringer på folkemunne, i lokalavisa og sosiale media, dannelse av aksjonsgrupper, underskriftskampanjer eller gjennomføring av meningsmålinger.
Om det er flertall for det i kommunestyret, er det statsforvalteren som tar stilling til utredning og kommer med anbefaling om hvordan den skal foregå. Så blir det høringer, eventuell folkeavstemming, og ny behandling i kommunestyret. Utfallet derfra, og statsforvalterens tilrådning oversendes regjeringa som avgjør eventuelle grensejusteringer, delinger og gjenopprettinger av tidligere kommuner. Dette er nedfelt i inndelingslova § 6.
(Fortsettes man. 27.9)
Kommentarer: Gå til vår Facebookside, eller send til post@argumentaagder.no