• Argument Agder

Mediemangfold?

KRONIKK. 18.03.2021. Er mediene en arena hvor alle meninger får slippe til? Eller har medieutviklingen med stadig færre og større eierkonstellasjoner medført at mediene er blitt en tumleplass for privilegerte?



Av Kirstin Egeland, publisert 18.3.21


Erling Kjekstad skriver bra som alltid i Nationen 13. mars om "Ekkokamre". Og, best av alt; mange av hans innlegg har ikke forsvunnet bak betalingsmur, og er tilgjengelig for alle.

Det er vel slik at folk flest ikke har ubegrenset med økonomiske midler? Mange medier publiserer det meste av sitt stoff bak betalingsmur. Mange har ikke råd til å abonnere på mer enn én avis, mange har ikke råd til det engang. I tidligere tider, da man leste på papir, kunne folk dele en avis etter at man selv hadde lest den.


Slik er det ikke lenger. Nå er det antall klikk som er avgjørende i forhold til annonsører. Ergo kan det synes som om mediene i seg selv spisser sitt budskap. Erling Kjekstad berører i sin artikkel mange særdeles viktige poeng. Men, det er vel slik at når folk skal velge kanskje bare ett medium, så velger de neppe en avis de er grunnleggende uenig med? Mennesker bekrefter ofte sin identitet i samhandling med meningsfeller.


Det er langt fra alle stemmer i samfunnet vårt som når frem i det offentlige rom, og media. I utgangspunktet skulle media være maktens voktere, den fjerde statsmakt. I disse dager kan det synes som media ofte spiller en egen politisk rolle, der kommentatorer kappes om å kommentere hverandre - de fleste godt plassert i middelklassens øvre sjikt.


Argumentene for at eksperter bør styre blir stadig sterkere i samfunnet vårt. Dette gjenspeiles også i media. Jeg vil si det så sterkt at vi står i fare for å gå fra et demokrati til et meritokrati, eller fåmannsvelde. Arbeiderklassen, den vanlige kvinne og mann, synes sjelden i det offentlige rom, og blir jamvel latterliggjort gjennom serier som "Norske redneck", "Larkollen camping", eller "Ja vi elsker Camping", bare for å ha nevnt noen.

Trygdeskandalen kunne neppe ha rammet andre enn marginaliserte og sårbare grupper i ytterkant av samfunnet vårt. Sjeldent eller aldri slipper lavtlønnede, sårbare og marginaliserte grupper til i media på sine egne premisser. Det er fremdeles stor forskjell på det enkelte menneskes egenopplevelse og moralismen og paternalisme.


Media vil mer, og mener mer.

Dette var en utvikling som ble påpekt allerede i 2003 da Maktutredningen ble fremlagt. Her sto det blant annet: "Mediene er mer uavhengige, og i mindre grad talerør for makthavere. De vil mer, og mener mer." Og videre: "Enkeltsaker og personspørsmål blir viktigere i politikken fordi de er blitt viktigere i mediene."


Om eierskap uttaler utredningen: "Med private eiere er mediene blitt mer avhengige av økonomien og markedet. Dette setter den redaksjonelle friheten under press ...". Utredningen uttrykker bekymring for konsentrasjonen av eierskap og utviklingen mot færre og større mediekonserner.


Om skillet mellom journalistisk innhold og reklame og underholdning hevder utredningen:

"Stoff og presentasjonsform smelter sammen. Reklamespråket trenger inn i overskrifter og kommentarer."


Etter at Maktutredningen kom har det oppstått et tomrom hvor sosiale medier, YouTube-kanaler og alternative medier har fått en stadig større rolle. Folk flest liker å assosiere seg med noe gjenkjennelig. Når etablerte medier ikke lenger speiler bredden i samfunnet vårt blir veien kort til såkalte ekkokammer. Erling Kjekstad skriver sin artikkel at mediene må motvirke polarisering og splittelse, og understreker: "Mediene er tross alt både børs og katedral, med et spesielt samfunnsansvar. De må bygge bro, opptre som moderator, være møteplass og fremme demokratisk sinnelag."


De fleste av dem som ønsker denne medieutviklingen velkommen tilhører en privilegert gruppe i samfunnet. Er det noen reell vilje blant førende kretser i samfunnet til å snu utviklingen mot et større mediemangfold, som også kan bry seg om arbeiderklassens problemer?



Kommentarer? Send til post@argumentagder.no