Synspunkt 09.02.2024: Sørlandets hovedstad har fått to lokalaviser som stort sett omtaler de samme tema, og som de er mer eller mindre enige om. De publiserer likelydende leserinnlegg fra de samme skribenter, og vokter seg vel for å kritisere hverandre. Det øker ikke bredden i mediemangfoldet.
Av Nils Nilsen, publisert 09.02.2024
Er det nøytral og kritisk journalistikk lokalmediene Fædrelandsvennen og KRS utsetter leserne for? Eller er det propaganda kamuflert i avisens formspråk?
Debattspaltene og kommentarfeltene er åpne for alle. Avisene er også åpne for alle som vil annonsere eller kjøpe seg redaksjonell «produktinformasjon».
Når disse mediene skriver faktiske feil, konspirerer eller lar sakene sine preges av overskrifter det ikke finnes dekning for, eller sitater er tatt fullstendig ut av kontekst, opplever vi sjelden å lese beklagelser eller dementier. Det hevdes også fra de samme medier at de følger alle sider av samfunnsdebatten konsekvent opp. Selv når det som serveres fra intervjuobjektet eller avisenes journalister er konspirasjonsteori, usannheter og hets. I kunst og satire-genren er dessuten alt lov.
Overskriftene deres ser noen ganger ut til å komme rett fra lobbyistenes kontorpulter. Skillelinjene følger gjerne den tradisjonelle høyre/venstre-aksen. Men også woke/antiwoke, kultur/ukultur, fattig/rik, planøkonomi/liberalisme osv. spiller inn.
En pussighet er også at lokalmediene ikke kritiserer hverandre.
Mediene er også konsekvent tilbakeholdne med å invitere til debatter, eller skape arenaer for konfrontasjon av argumenter der mediemakt, mediedekning og panelrepresentasjonen fordeles jevnbyrdig mellom posisjon og opposisjon. De har i det hele tatt mye å lære av NRK sine debattledere og andre. Taletid, debattledelse og form blir fort til noe som minner mer om lokale dialogmøter mellom gamle kjente i etablerte nettverk.
En pussighet er også at lokalmediene ikke kritiserer hverandre. Det som synes helt åpenbart er at våre lokale aviser til en hver tid fremmer argumentasjon og sak til støtte for de med sittende makt og størst nettverk målt i penger. Dermed får vi også en overvekt av nyheter egnet til å fordumme mennesker.
Argument Agder svinger i en egen artikkel 7. februar med tittelen "Opp som en hjort..." pennen over vårt lokale «mediemangfold». Det er på høy tid. De dominerende aktørene i den lokale medieverden består av Amedia som gir ut KRS-avisen, og Schibsted som gjennom Polaris Media gir ut FVN. Politisk redaktør i KRS er en svært liberalistisk og erklært Venstremann ved navn Gunnar Stavrum. I styret for Amedia sitter bl. a. ordførerens far, Johnny Bernander. Han kunne stolt se sin sønn intervjues frem til valgseier med kun positiv omtale, og ledsaget av profesjonelle photoshoots. Og det uten å delta i en eneste politisk
debatt. Det nærmeste man tillot i Høyre var samsnakk om det triste skjebnefellesskapet mellom Bernander Jr. og Kenneth Mørk fra AP.
Den redaksjonelle kampanjen ble godt støttet opp av tunge institusjoner som Cultiva, Arkivet, Kunstsilo, Arendalsuken, Faktisk., lobbyister, reklamebyråer, annonsører og tunge sponsormidler fra næringslivet. Debatten med motstemmene våget ikke H og AP å ta selv, men sendte Gunnar Stavrum inn i sitt sted direkte på Dagsnytt 18.
Svært enkelt forklart kan man dermed konkludere med at kjøkkenbordet til ekteparet Stavrum ikke er for amatører.
Den andre dominerende avisen Fædrelandsvennen er også en erklært liberal avis. Sjefen over absolutt alle sjefer der er administrerende direktør i Tinius-stiftelsen, Kjersti Løken Stavrum. Hun leder stiftelsen som er største eier i Schibsted-konsernet. Som også er største eier i Polaris Media. De eier Fædrelandsvennen. I tillegg er hun gift med Gunnar Stavrum. Kjersti Løken Stavrum regnes som Norges desidert mektigste mediekvinne, og hun sitter også i styret til Faktisk. Det er et selvoppnevnt kontrollorgan for å sjekke avisenes sannhetsgehalt. Av mer historisk betydning bør man også ta med på hennes CV at hun har hatt styre - og lederverv i det som finnes av organisasjoner som kontrollerer presse og ytring. Samtidig har hun tunge verv og nettverk i politiske - og kulturelle verktøy som Cultiva.
Svært enkelt forklart kan man dermed konkludere med at kjøkkenbordet til ekteparet Stavrum ikke er for amatører. De færreste vil våge å havne i unåde, eller uttrykke skepsis til den tillit de ber om, når de hevder å aldri drøfte hverandres butikk privat.
Så langt kan det se ut som mediemangfoldet i vår by har fått litt snill gutt/slem gutt preg. Den ene som god kopi av Se og Hør, den andre som en dårlig kopi av VG. I den grad kritikk kan komme til syne, finner man den på sosiale medier. Det vil si steder som for få år siden ble hyllet for Wikileaks, den arabiske våren og andre godsaker som den ordinære Stavrum-styrte pressen forsømte. Og som de i våre dager gjør alt de kan for å snakke ned eller kneble. Sørlandsnyhetene, Argument Agder, og senest Klassekampen er blant disse.
Et ekte mediemangfold er viktig for demokratiet. For uten dette mangfoldet forvitrer den kreative og reflekterende offentlig samtale som beriker demokratiet. En kritisk og konfronterende lokal mediedebatt er nå viktig. Men om lokalmediene KRS eller Fædrelandsvennen er moden og voksen for en slik debatt er ikke selvfølgelig. Derfor er det viktig å holde liv i de kanaler som tross alt våger å tale "Roma midt i mot."
Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no