LEDER 14.10.20: Ved ansettelsen av nye ledere for Sørlandets Kunstmuseum og Cultiva har styrene sannsynligvis ikke gjort noe ulovlig, men det ikke nødvendigvis slik at det som er tillatt er klokt. Man ville unngått mye uro og kritikk hvis man hadde unngått sammenblanding av offentlige og private interesser, og fulgt spillereglene for offentlige ansettelser.
Av Bernt H. Utne. Publisert 14.10.20
Ansettelse av toppledere i kulturinstitusjoner i Kristiansand har den senere tid stått i fokus. Det begynte med ansettelsen av Reidar Fuglestad som direktør for Sørlandets Kunstmuseum. Ingen betviler hans personlige kvalifikasjoner og dyktighet. Her dreier det seg om hvorvidt en privatperson, Nicolai Tangen, kan sette vilkår for hvem som skal lede et offentlig museum for å gi museet det giveren kaller en gave. Hvorvidt dette er en gave skal vi i denne sammenheng la ligge.
Men er det prinsipielt akseptabelt at privatpersoner får gjennomslag for å bestemme tilsetting av toppstillingen ved et offentlig museum? Og er det akseptabelt at den samme privatpersonen, i tillegg til den offentlige millionlønna, plusser på direktørlønna med mer enn det dobbelte? En ting er at lønn fra to arbeidsgivere samtidig kan skape usikkerhet mht. hvem som egentlig bestemmer. En annen sak er at dette for mange fremstår som et knefall for privat og personlig innflytelse over en institusjon grunnlagt med offentlige midler. Dette underbygges av at giveren, Nicolai Tangen, også har fått en styreplass i museet sammen med sin gode venn, tidligere ordfører Arvid Grundekjøn.
Denne type samrøre av ulike interesser har til nå vært ukjent i Norge. At Reidar Fuglestad i en kommentar til Argument Agder "ikke kjenner seg igjen" i problemstillingen er ikke overraskende - for hadde han gjort det hadde han hatt et forklaringsproblem på hvorfor han tok jobben på de betingelsene!
Også ved ansettelsen av ny direktør i stiftelsen Cultiva skurrer det. Stiftelsen er opprettet med folkets kraftpenger (salg av kommunale eierandeler i Agder Energi). Da er det overraskende at styret velger å følge en prosess som setter normale prosedyrer for offentlig utlysing av ledige stillinger til side. Den som fikk stillingen sto ikke på søkerlisten, hun søkte ikke innen tidsfristen, og tilfredsstilte heller ikke de formelle kompetansekrav nedfelt i stillingsinstruksen. Så hvorfor invitere til et åpent søk etter den dyktigste og mest velegnede kandidaten når man likevel ikke har til hensikt å følge en slik tilsettingsprosedyre? Hvis man ikke var tilfreds med tilfanget av søkere i første omgang kunne man lyst ut stillingen på ny. Da ville styrets tilsetting av ny direktør vært lettere å forsvare, selv om det ikke ville bedret hennes formelle kompetansekrav.
SKMU og Cultiva er stiftelser, og som styreleder Kjersti Løken Stavrum sier i en kommentar til Argument Agder, er de ikke bundet av forvaltningsloven eller statsansattloven. Det er imidlertid ikke forbudt å følge forvaltningsloven. Heller ikke er det noe forbud mot at man overholder søknadsfristen, og vurderer søkerne opp mot stillingskravene i utlysningsteksten. Og det er slettes ikke slik at alt som er tillatt, også er klokt. I begge disse tilfeller ville styrene unngått mye uro og kritikk hvis de hadde unngått sammenblanding av offentlige og private interesser, og fulgt spillereglene for offentlige ansettelser. Det dreier seg her om institusjoner som er grunnlagt med utelukkende offentlige midler. Da må de ansvarlige akseptere et kritisk søkelys på hva som foregår i disse stiftelsene.