top of page
  • Argument

Kunst som opplevelse eller erfaring

Kronikk 06.12.2022: Kunst er ikke lune dyner, men splintra galakser, hevder forfatter Terje Dragseth i denne kronikken som advarer mot at kunstopplevelsen skal være emosjonell. Den skal tvert i mot være en intellektuell øvelse mener han, og frykter at kunstsiloen blir lettbeint opplevelsesindustri i stedet for et senter for kritisk og analytisk samtidskunst.


Kunstsiloen under bygging, foto Argument Agder

Av Terje Dragseth, publisert 06.12.2022


Forleggerforeningens direktør Heidi Austlid uttaler om norske forfattere i et notat i Morgenbladet (25.11.22) :«Forfattere og forlag trenger trygge rammer når de sammen skal nå lesernes hjerter (min uthv.). (Notatet gjelder forhandlinger om normalkontrakten). Det er "HJERTENE" våre, som skal berøres. Det er via hjertemuskelen leserne skal rammes når de leser bøker, eller når de skal forholde seg til kunst.

Det er et slit å lese bøker, forstår vi, det er en lidelse å tenke. Heller føle med hjertet, denne utslitte metaforen for hjertesmerte og som snart må ha hjertestarter for å føle noe som helst etter alt hva den stakkars muskel har blitt utsatt for av bombardementet fra opplevelsesindustrien. Volumet for å nå følelsene må dessuten hele tiden forsterkes med større styrke og stadig villere og mer heseblesende opplevelser. Også krigen i Ukraina transformeres til en følelse. NRK formidler følelser fra krigen, ikke konkrete realpolitiske fakta om for eksempel den norske våpenindustrien, NATO-strategier, militarismen. Nei, det er de emosjonelle tårekanaler som skal åpnes, slik at vi alle kan være enige om at lidelsen ikke gjelder oss.


En sanseopplevelse surfer på overflaten, erfaring går i dybden

Middelklassen er følsomme og hyperoppmerksomme på hva de til enhver tid føler. Og de føler så mye. Romaner om ekteskapelige forviklinger, yoga, Netflix, helsekost, storbyferie, eller når de inntar et bedre måltid, det må være følelser involvert, det må være følsomme omgivelser, røde lamper og krydder i lufta. Det skal være en såkalt sanseopplevelse. Ikke en erfaring. En erfaring innebærer at man må tenke, at man må ta i bruk sine intellektuelle "muskler" for å brynes seg mot noe som er annerledes, ukjent, ja, vanskelig og vrient. Nyttige erfaringer kommer ikke fra sanseopplevelser. En sanseopplevelse surfer på overflaten, erfaring går i dybden.

Vi blir jo revet med av våre følelser, som det heter, og følelsene kan man manipulere (som ved reklame) og kanalisere inn i en følelsesmessig oppkokt folkemasse, en politisk bevegelse, eller fotballtilskuere som går amok etter en scoring. Og sånn kan alle føle seg like-verdige i den samme følelsen (sinne, engstelse, frustrasjon osv.).


Det er vanskeligere å manipulere et skarpt intellekt. Og akkurat som hjertemuskelen må trenes, må den intellektuelle muskel trenes og finslipes slik at tanken ikke blir sløv og uten brodd.

Kunst er en intellektuell øvelse, eller disiplin om man vil. En roman kan være en avslappende pageturner, men samtidig sette intellektuelle prosesser i gang og lede oss inn mot noe fjernt og uerkjent, noe som likner en erkjennelse, etter å ha vært i berøring med noe vi ikke var oppmerksomme på, at noe i vårt liv, som var pakket inn i et strengt forsvarssystem, blei frigjort, i form av en enkelt setning. Det er et sant mirakel, når det skjer.


Men, er vi ikke alle trygghetsnarkomane, et begrep den danske forfatter Vita Andersen introduserte på 70-tallet, som en betegnelse for middelklassen. Er vi ikke alle mer eller mindre trygghetssøkende i vår angstfulle hverdag slik den utarter seg i en permanent tilstand av økonomisk eller eksistensiell krise? Og står det ikke en industri av apper og lottokuponger i beredskap til å fore vårt umettelige behov for trygghet? En industri som designer opplevelser for trygghetsnarkomane world wide.


Kunstsiloens samling av nordisk samtidskunst er en flau affære. Den har kunsthistorisk interesse for den kunsthistorisk interesserte, men den bringer ikke noe nytt til torgs, verken for menigmann eller den kunstinteresserte

Og det er vel nettopp denne middelklasse vår kjære og omdiskuterte Kunstsilo skal henvende seg til. Skal det være lettbeint opplevelsesindustri, ala Dyreparken, med merkandise og shopping i forhallen, eller skal det være kritisk, analytiske samtidskunst, gjerne med en kombinasjon av store retrospektive samlinger av modernismens førende kunstnere fra det 20-ende århundret?


Det er en del slike museer/institusjoner i Norden og ellers i Europa, og som Kunstsiloen skal konkurrere med. Kunstsiloen må trekke på det samme middelklassepublikum som nå oppsøker andre nordiske/europeiske museer, og som ligger på høyt faglig og kommersielt nivå, fra Kristiansand til Kirkenes, fra Roma til Lisboa, osv. Det er da spørsmål om i hvilken form - og på hvilket kunstnerisk/kommersielt nivå - Kunstsiloen vil skape oppmerksomhet om seg selv, for å møte sitt kommende publikum.

Kunstsiloens samling av nordisk samtidskunst er en flau affære. Den har kunsthistorisk interesse for den kunsthistorisk interesserte, men den bringer ikke noe nytt til torgs, verken for menigmann eller den kunstinteresserte. Det er en kunstsamling av kuriosa fra den nordiske modernismen, som kunstsamleren Nicolai Tangen av en eller annen grunn (økonomisk eller kunsthistorisk?) har fattet så utrolig stor interesse for.


Direktør Reidar Fuglestad påstår at det skal komme tilreisende i tusenvis med ferge, buss og fly for å se Marianne Heskes konseptuelle verk Installasjonen Prosjekt Gjerdeløa fra 1980, eller finske abstrakte modernister som Birger Carlstedt, Sam Vanni, Ernst Mether-Borgström, og Lars-Gunnar Nordström, som representerer finsk minimalisme og op-art på 1960- og 1970-tallet.


At publikumsrater skal være i vekst for å gi forutsigelig økonomi og at estetiserte vaner skal tilfredsstilles i uendelige underholdningsloops, er vi heller ikke i tvil om. Kunstformidling er produksjon og salg av en vare til konsumenter og et publikum, som det heter. Akkurat som apekattene og tigeren i dyrehagen representerer selve varen i Dyreparkens salg av underholdning for barn og voksne, er kunstsamlingen en investering i et produkt og som skal markedsføres, det er en vare man betaler for. På Kunstsiloens nettside står det at K-siloen skal «forvandles til et av Nord-Europas mest nyskapende kraftsenter for kunst- og kulturopplevelser.» Nyskapende kunst og kulturopplevelser. Det betyr i min lesning kvalitet fram for lettbent opplevelsesunderholding, Det er mulig å produsere/kuratere kunstutstillinger uten å forhandle med reklameingenørene og markedsrådgiverne, og da må man ha tro på kunstens tiltrekningskraft basert på kvalitet og innsikt i kunstens språk og formidlingsevne.

Kanskje vi kunne fått en framdriftsplan fram til 2030? Er det for mye forlangt, når investeringene er på nærmere en milliard? Kan man forlange «forutsigbarhet»?


Kunst er ikke lune dyner, men splintra galakser

Hvordan skal direktør for Kunstsiloen Reidar Fuglestad makte å legge til rette for å kuratere et program for ja, la oss si de neste 10-20 år, sammen med sine velutdanna kuratorer, som nå går i etterutdanning på Uia. De skal sammen stable varemerket «Kunstsilo» på beina til åpning i 2024, og som skal gi næring til næringslivet (hoteller, restauranter) og de næringslivsavhengige kunstnerne. En kuratering som MÅ gi gjenklang, ikke bare på Sørlandet, men i heile Skandinavia, for at ikke Kunstsiloen skal stupe på startstreken. La oss håpe de makter oppgaven og overrasker oss alle med intelligente og krevende utstillingsaktiviteter, som ikke går på kompromiss med verken kultureliten, middelklassen, eller oss vanlig kunstinteresserte. Styret i kunstsiloen og direktøren og kuratorene har planer, det vet vi. Hva det blir til må vi nok vente med å se til åpninga i 2024, eller blir det 25?

Kunsten er u-forutsigelig og på en måte upålitelig. Et dikt, eller et kunstverk i alle formater, er en slags maskin som produserer levende tanker og som krever, jeg holdt på å si, god mental helse.


Kunst er ikke lune dyner, men splintra galakser.



Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no


bottom of page