Filmanmeldelse 10.09.2023: To nye spillefilmer, en forferdelig slem og en ganske snill. Det er konklusjonen til nestoren blant norske filmanmeldere, Einar Guldvog Staalesen.
Av Einar Guldvog Staalesen, publisert 10.09.2023
To spillefilmer av og med kristiansandere og historier fra Kristiansand
har hatt kinopremiere i løpet av 14 dager. Det er et særsyn. Kristiansand og Agder ligger lavt på den nasjonale produksjonsstatistikken.
Begge filmene handler om, pirker i eller leker med nåtid oss sørlendinger imellom.
Nåtid er også et særsyn. De fleste som jobber med film i vår landsdel, lager historiske filmer eller filmer med drama eller eventyr fra fortiden. Lenge holdt de på med filmer som passet til rekvisitter og kostymer som samleren Bjørn Furuborg lånte ut.
Det er mer krevende å skildre våre dager, med våre strømninger og våre naboer innblandet.
«K-Town« ser Kristiansand fra en pornosjappe. Mennesker går ut og inn. Ingen av dem er kunder. De er bare en del av miljøet. Og de er så typiske rollefigurer at det ikke provoserer. Bakenfor ligger moralske eller moralistiske drypp som vi flirer av. Regi Kristian Landmark.
«Perleporten» blotter gjenkjennelig kristenkapitalistisk virkelighet med ganske gjenkjennelige typer. Det er OK. Men det er slemt gjort å formulere hovedpersonen
så aktuell at han nesten har fått sitt virkelige navn med. Det ufine svekker filmen som film.
Den er ubekvem.
Vi kan oppfatte «Perleporten» som et gruppe-oppgjør mot noe eller noen. Regi Jonas Matzow Guldbrandsen.
"Perleporten"
Guldbrandsen tar for lett på en form som er veldig vanskelig. Han forteller om mennesker og tilstander som vi vet litt om og som mange har meninger om. Noe av skildringen er parodisk, i hvert fall ikke til å tro. Noen scener bryr vi oss med.
Filmen er så annerledes at vi må tro på det meste for å holde oppe interessen. Hvis vi ikke tror, kjeder vi oss. I «Perleporten» oppleves så mye som noe i nærheten av fantasi at engasjementet glipper i en del scener. Filmen strekker påstander og skildringer veldig langt.
Et avsnitt om tiggerne i Kristiansand, romfolkene, er først så absolutt formulert den ene veien og dernest så absolutt i motsatt retning, at vi tror filmskaperen koker i hodet. Noe av det er resultat av at skuespillere er ute av balanse.
Det er ikke mye å hisse seg opp over i «Perleporten». Men mye kan ergre oss.
Det er ikke stort å glede seg over heller. Det minst tilfredsstillende er at vi ikke er på bølgelengde med ironien. Det er synd. Traurig humor er en synd i filmfaget.
Og når det pirkes i noen spesielle tendenser og bekymringer, skjer det ikke med brodd.
Det mest kontroversielle er at filmen blander Jesus inn i bildet. Han har en tilbaketrukket men vesentlig rolle som ansvarlig for at hovedpersonen i filmen går fra å være bedervet spillegal til genial forretningsmann over natten så å si.
Hovedpersonen gir Jesus æren for den fantastiske forvandlingen. Hva ville du gjort nå? spør han Jesus.
I løpet av særdeles kort tid flytter han og den pene piken som han er gift med, fra flott villa med to dyre biler i garasjen, til enda mer luksus i sommerslott på et svaberg, godt innenfor 100 meters sonen. Postordrehandelen går veldig raskt bra for han som selger. Filmen sier bare litt om at den ikke kjennes god for de som kjøper.
Jeg skulle gjerne ha sett en film som var mer kritiske til de kommersielle undrene, og mindre opptatt av de moralske.
Den filmen ville også vært krevende. Guldbrandsen kunne beholdt noen av skuespillerne sine. Noen fungerer godt. Andre nøyer seg med å være der. Så kunne han klippe bort noen tilfeldige ansikter i bybildet eller i politiske fora, som trolig skal aktualisere innholdet, men som bare er fornærmet, tror vi.
Og så kunne han puste dypt og finne roen......
"K-Town"
K-Town er snillere med folk.
Den leker med byen, den også, men behandler innbyggerne penere og unngår
de umusikalske tilstandene i politikk og samfunnsliv. Det er også ganske greit å gjøre pornosjappa i Dronningensgate litt fortidig, for liksom å si at sånn er vi ikke lenger.
Men det er altså en utbryter fra et eller annet religiøst samfunn, som sitter bak disken og venter på kunder i pornosjappa. Så der er det noe. Jakob Berg spiller troverdig i den åndelige nedturen.
Kristian Landmark har skrevet og regissert filmen. Han legger seg ikke opp i alt det sjelelige som måtte ri folket, men han klarer å gi sine skuespillere ansikt med innhold. Den øvede, godt voksne amatøren, Steinar Endresen sier ikke mye, men han er der og lar ansiktet tale. Gang på gang. Han er en fin filmopplevelse.
Skuespillerne bryr oss ikke med de store tankene, ikke slik at det gir ubehag i hvert fall, men de får formidlet store drømmer og små ulykker som hender i Kristiansand i en annerledes modus. Handlingen dreier seg mye om en arv som kanskje ramler inn i den lille gjengen i sjappa i Dronningensgate. Arven kommer ikke fra en bestemor et annet sted i Kvadraturen, men eventuelt fra en som muligens er en ukjent sønn i Amerika.
«K-Town» er ikke en vesentlig film. Men den er snill. Og lett og grei.
Filmkritikeren i Dagens Næringsliv, Øyvor Dalan Vik, har anmeldt de to nye filmene og avslutter slik:
«Om september setter Kristiansand på kartet, blir det for noe annet enn kvalitetsfilm»
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no