Kronikk 03.08.2023: I kunstneren Morten Traaviks hyperteater dreier det seg om virkelighet. Det er ikke et skuespill hvor noen spiller for oss, men virkelige mennesker, og virkelige mennesker kan bli såra, drept, ruinert, ødelagt - selvfølgelig også lykkelig, ved å se sin fiende bli knust
Av Tone Avenstroup, publisert 03.08.2023
Jeg ønsker ikke å bli tatt til inntekt for hyperteateret til Traavik.info, bokstavelig talt. Speilet, som Traavik sier han ønsker å holde opp mot samfunnet og sine kritikere, fungerer som munnkurv. Det oppfordrer ikke til refleksjon eller ytringsfrihet, det gir meg ingen lyst til å delta. Det er ikke fordi jeg er feig, men fordi jeg vil ikke gi argumenter som jeg vet dreies til fordel for Traavik.info, som igjen gir kompaniet god økonomi og eventuell en direkte tilgang til statsbudsjettet.
Traavik uttalte til «Subjekt» forleden at han ikke stoler på Kulturrådet. Jeg vil heller si at jeg ikke stoler på ham. Heller ikke for penger. Tillit og respekt kan ikke kjøpes, og lokkemiddelet om dusør, belønning eller medalje ble overstadig brukt i «Sløserikommisjonen».
Kunstnerens agenda med å undergrave fagkritikeres kompetanse er manifestert via hans opptreden som «troll», eller som Mike Tango i diverse debattråder (på FB eller scenkunst.no), gjentagende og til kjedsomhet
Forstå meg rett, jeg er ikke ute etter å bekjempe det heller. Dette hyperteateret som er Traaviks egen oppfinnelse. Jeg ønsker derimot at alle skal kunne få se og bedømme selv den kunstneriske kvalitet i hans virksomhet. Det er skrevet nok faglige vurderinger (i scenekunst.no og Norsk Shakespearetidsskrift) om Traavik.infos teater.
Kunstnerens agenda med å undergrave fagkritikeres kompetanse er manifestert via hans opptreden som «troll», eller som Mike Tango i diverse debattråder (på FB eller scenkunst.no), gjentagende og til kjedsomhet. Jeg ser ingen grunn til å trekke dette fram og la det bli til agitprop. (Agitprop: politisk propaganda). Kreativitet og kunstnerisk utfoldelse kan være samfunnsnyttig, satirisk, morsom, underholdende, spennende, opprivende og gi oss et friskt pust – og kanskje er det slik Laila B.'s utstilling blir?
La Traavik, eller rettere sagt Laila B., få sjansen sin. La henne sprudle selvutleverende som nybakt kunstner! La sørlandspublikummet, som har nasjonens øye på seg under Arendalsuka, oppleve en kunst og kunstner, som etter min mening driver et kynisk spill. Jeg ser ikke denne utstillingen som teater, og vil overlate vurdering eller uttalelse om «Public Enemy» til representanter for nyere og eldre, klassiske og hybride former for bildekunst og til representanter for deres organisasjoner – til fagfolk og ikke økonomiske medinteresserte, heller ikke til politikere med særinteresser i «forestillingens» ringvirkninger.
Er det en «venstreside» han vil bygge opp igjen? Eller «alle autoritære bevegelser til alle tider»?
Kort noe til agendaen, slik jeg ser den formulert i konseptet, og gjengitt i sitatet fra Bertheussen "Av og til må kunsten dø for å skape bedre kunst." Jeg tolker dette politisk, med utgangspunkt i følgende sitat (Mike Tango, FB 15.07.23: "Vesentlige deler av dagens "venstreside" har for lengst spilt moralsk fallitt i møtet med de demokratiske utfordringene dagens samfunn står overfor. De delene må rett og slett bare rives ned og, like motstrebende som alle autoritære bevegelser til alle tider har motsatt seg utfordringer mot deres verdensbilde, en dag møysommelig bygges opp igjen.“
Er det en «venstreside» han vil bygge opp igjen? Eller «alle autoritære bevegelser til alle tider»? Det med moral han retter mot Bertheussen - hvordan kan hun påstå at hun ble uskyldig dømt? Og hvorfor skal vi glemme – hvilket historiesyn minner dette om?
Han utdyper dette selv dagen etterpå (MT, FB 16.07.23) med følgende sitat av Aldous Huxley: "The surest way to work up a crusade in favor of some good cause is to promise people they will have a chance of maltreating someone. To be able to destroy with good conscience, to be able to behave badly and call your bad behavior 'righteous indignation' — this is the height of psychological luxury, the most delicious of moral treats." (norsk oversettelse (Google) "Den sikreste måten å jobbe opp et korstog til fordel for en god sak er å love folk at de vil ha en sjanse til å mishandle noen. Å være i stand til å ødelegge med god samvittighet, å være i stand til å oppføre seg dårlig og kalle din dårlige oppførsel 'rettferdig indignasjon' - dette er toppen av psykologisk luksus, den deiligste av moralske godbiter".
"Das ist gefundenes Fressen" for bibelbeltet – akkurat det folk vil ha?
Men husk, i hyperteateret dreier det seg om virkelighet. Det er ikke et skuespill hvor noen spiller for oss, men virkelige mennesker, og virkelige mennesker kan bli såra, drept, ruinert, ødelagt - selvfølgelig også lykkelig, ved å se sin fiende bli knust. Det er ikke et teater som følger den teatrale konvensjonen om spill, men det er ikke nyskapende av den grunn. Dette kan teaterfagfolk skrive om og det har de også gjort. Ingen grunn til å gjenta det, selv om kunstneren gjentar seg selv, tydeligere og tydeligere etter hvert som han vet at han har samfunnets støtter i ryggen.
Sitt politiske budskap burde han definere selv og ikke overlate til andre å sette ham i det ytterste høyre hjørnet. Hans venner, kolleger og velgjørere har ofte nok stått fram. I sin støtte til hyperteateret speiler de – hva sier Traavik? Jo, seg selv. Og selvfornøyd luksuskunst med autoritære tilbøyeligheter interesserer meg ikke.
Og hvem består dette Traavik info-kompaniet av? Det er på tide at hans støttespillere trår fram.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no