Fra krakk til kamp
Teateranmeldelse 19.09.2026: Ellevilt fornøyelig totalteater med antikapitalistiske ambisjoner.
Av Halvor Fjermeros, publisert 19.09.2026
Arendals bankkrakk i 1880-åra har blitt til Kildens storsatning framført av et fiktivt "dramatisk selskab", et høyst reelt symfoniorkester, og med slående stilisert og stilig scenografi med effektiv lys- og lyddesign. En herlig og fornøyelig tretimers forestilling med overraskende regigrep endte opp i en noe nølende systemkritikk. Det var nesten så vi ønsket oss en epilog kalt "Moro med Morrow"
Går det an å skape politisk teater i dag uten å ty til parodiene over en forgangen tradisjon? Kan det bli til underholdning? Ja, kan det like fram bli en politisk aha-opplevelse av noe slikt? Svaret må kanskje bli noe mellom et ja og et tja.
"Så mange historier. Så mange spørsmål", som den tyske teatermannen Bertolt Brecht avsluttet sitt berømte dikt "En lesende arbeiders spørsmål" med. Og Brecht’sk er det når tonen slås an i åpninga av dette digre scenestykket med en unison klagende korsang over det kriseridde Arendal den gang fra alle de medvirkende. Men straks slås det an en annen tone som er mer i kabaretens stil. Og nok et anslag utfolder seg foran våre øyne med en inngripen av instruksjon, der og da, overfor skuespillerne på scenen. Og jammen begynner ikke en av skuespillerne plutselig å krangle med orkesteret nedi grava, en krangel som ender i en kraftig kontrovers mellom instruktøren og kranglefanten – usynlig ute i kulissene, men høylytt hørlig i salen, mens ingenting annet skjer på scenen i påvente av at de skal bli ferdig. Dette parallellspillet, kall det metagrepet i stykket, fungerer forfriskende og overraskende bra. Den fullsatte premieresalen humrer og skratter om hverandre. Dette er ikke hverdagskost innen en realistisk norsk teatertradisjon, selv om dramaets rammefortelling er aldri så Ibsensk med borgerskapets fallitt og moralske forkvaklethet, til og med hentet fra Ibsens samtid og fra hans naboby i ungdommens år. Og når vi er inne på Ibsen, så er det ett og annet som minner om den tysk-norske innovative og surrealistiske teaterduoen Vegard Vinge og Ida Müller i deres oppsetting av f.eks "Et dukkehjem". Manusforfatterne Kristin Grue og Silje Storstein, kjent fra Makta-serien på NRK, ser ut til å være smittet av noe av denne kreative galskapen i alle sine sceniske innfall.
Arendals bankkrakk i 1886 var tett sammenvevd med rederkapitalen i byen som hadde vært en av verdens største seilkutebyer, personifisert ved Axel Nicolai Herlofson (spilt av Jørn-Bjørn Fuller-Gee), skipsreder og eier av Arendals Privatbank. Han begikk underslag for å dekke underskudd i egne forretninger. Beløpet som gikk tapt skal ha utgjort 288.000 kroner i datidas penger, noe som ble anslått til å tilsvare byggesummen av «43 trefoldighetskirker» med referanse til den kjente Arendals domkirke som var under oppføring det året. En av hans bedrifter var et sagbruk med mange ansatte som ved konkursen ble arbeidsledige. Men krakket hadde mye større ringvirkninger, både i form av tapte innskudd og konkurser, men framfor alt i massearbeidsløshet og fattigdom i byen.
Det verserer ulike teorier og forklaringer på krakkets dypere årsaker, og flere historikere har sett det i sammenheng med det store teknologiske skiftet som skjedde med dampmaskinens og stålskipets utkonkurrering av seilende treskuter. I teaterstykket er det familien Herlofson, skipsrederfruen Johanne (spilt av Veslemøy Mørkrid), hennes far og uvitende, men dypt involverte konsul Lund (spilt av Ann Ingrid Fuglestveit), samt skipsrederkollegaer og direksjonsmedlemmer i banken som utgjør "kapitalen", mens "arbeidet" stort sett er representert ved en enslig skuespiller.
Stykket pretenderer på ingen måte å være noe arbeideropprør med masseopptog a la Les Miserables, for stykket spiller på helt andre og stadig skiftende effekter og sjangere. Det er nettopp dette som bidrar til å overraske i valget av de mange sceniske vendinger og valg. Tidvis er det likevel noe i nærheten av sangteater etter mønster av Brecht og Kurt Weil. Eller Brechts andre nære samarbeidende komponist Hanns Eisler, som vi får den kjente Enhetsfrontsang av nede fra orkestergrava. Men derfra kommer det stort sett gjenkjennelige verk fra den klassiske epoken, som fra slutten av 1. akt der Mozarts klarinettkonsert flyter over i en kjent Beethoven-sats fra hans 7. symfoni. Eller fra en Sjostakovitsj-symfoni som åpning av 2. akt til Gustav Mahlers lett gjenkjennelige adagietto-sats fra hans 5. symfoni som sluttnummer i 2. akt. Disse musikkvalgene utgjør et lydspor som er løsrevet fra scenens handlinger og fungerer nærmest som stumfilmens tilsatte akkompagnement gjorde i sin tid. Det er påkostet og velklingende og gir "krakket" en egen dimensjon.
Det samme gjør scenografien med sitt statiske bilde av ei diger scenetrapp, men som forandres ustanselig med store trær som senkes ned for å bli til en skog, en park eller et enslig tre, stadig ledsaget av lydkulisser og skiftende lys foran og bak. Trappa forvandles fra bankdireksjonens kontor der skipsreder Herlofson forfalsker sin protokoller og geskjeftige sekretærer kommer inn på scenen og glipper papirbunken så arkene daler som snø ned over trappa. Det er slapstick her og slapstick der i et evig skiftende kaos av underslag og uorden. Og så omgjøres trappa til et sagbruk. Og deretter til et familieselskap med fasan på menyen, som seg hør og bør i festmiddag for finansen. Fascinerende stillbilder og tegneserieaktige sekvenser oppstår i den magiske scenetrappa hele forestillingen igjennom. Det er en sammenhengende visuell fornøyelse.
Forskjellen fra 1886 er at nå har konkursrytterne flyttet seg fra rederkontorene i seilskutebyen til regjeringskontorene i spekulasjonsstatens hovedstad.
Oppi dette kapitalistiske kaoset oppstår stiftelsen av Det norske arbeiderparti i Arendal året etter krakket og med sagbruksarbeider Anders Andersen i skuespiller Henrik Rafaelsens skikkelse som formann i det nye klassekamppartiet. I Arbeidernes leksikon kan vi lese om fundamentet der formuleringene i programmet fra 1887 lyder gjentatte ganger som "sprede oplysning om det nuværende økonomiske systems fordervelighed" og om kampen for et alternativt sosialistisk samfunn. Men mot stykkets slutt har all klassekamp blitt vasket ut og den fallerte Herlofson blir forsikret om at det er absolutt ingen fare for at han skal bli konfiskert og ekspropriert av en klassekampmobb. Makta-forfatterne har forlengst hengt bjella på katten og i stykkets avslutning blir Arbeiderpartiet grundig satt på plass som en del av det bestående samfunn. Det var her savnet av dagens parallell til krakket, nemlig batterifabrikken Morrows konkurs, ble påtrengende. Morrow med sin statsstøtte på 1,5 milliarder kroner, personlig åpnet av statsminister Støre, symboliserer den norske renteniststatens løsslupne vilje til å risikere et nytt Arendalskrakk. Forskjellen fra 1886 er at nå har konkursrytterne flyttet seg fra rederkontorene i seilskutebyen til regjeringskontorene i spekulasjonsstatens hovedstad. Men det hadde kanskje blitt en munnfull for mye for Kilden.
I et slikt perspektiv ble stykkets avslutning med en gruppe våkende rundt en liggende "partistifter" Rafaelsen en høyst tvetydig konklusjon. Var det en fødsel vi overvar, eller et likskue?
Hm. Richard Wagners begravelsesmarsj fra orkestergrava noen minutter tidligere ringer i ørene der vi tusler i spredt uorden ut fra et bemerkelsesverdig overflødighetshorn av en forestilling.
Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no
Kommentarer