KOMMENTAR 25.08.2021: Krigen i Afghanistan er tapt. Som en flodbølge har Taliban skyllet over landet uten å møte motstand. Bevegelsens parademarsj mot hovedstaden Kabul har sendt sjokkbølger gjennom NATOs sikkerhetspolitiske og militære miljø.
Av Bernt H. Utne, publisert 25.8.21
Man må forholde seg til virkeligheten, og den er utvilsomt at USA med NATO har lidd nederlag i Afghanistan. Mange ønsker å understreke den fremgang som det afghanske folk, og særlig kvinner, har fått oppleve under Vestens engasjement i landet. Men krig er duell, og taperen må bare akseptere at seierherrens vilje blir påtvunget ham. Uansett hvilke fromme og velmenende ønsker man måtte ha over alt som er oppnådd i Afghanistan i løpet av disse 20 årene, må man bare erkjenne at dette nå kan være forgjeves. Det har nok mange til nå bevisst eller ubevisst feiet under teppet i troen på at krigen selvsagt ikke kunne tapes!
Den gamle prøyssiske militærstrateg Carl von Clausewitz, som hadde sine erfaringer fra Napoleonskrigene, formulerte tre grunnregler for krigføring. For det første måtte krigens mål (sluttstatus) løse de problemer som var krigens årsak. For det andre ville en langvarig krig tære på enhver nasjons ressurser og ville kunne undergrave oppslutningen om eget regime. Krigen måtte altså være kortvarig. Og for det tredje måtte krigen vinnes. Ingen av disse målsettinger er nådd i Afghanistan.
Da han som siste russiske soldat i sin avdeling vandret tilbake over grensen fra Afghanistan, følte han bare lettelse, og uttalte (sitat): «Jeg så meg ikke tilbake!»
I mai 1995 fikk Norge besøk av den russiske forsvarsminister marskalk Pavel Grachev. Forsvarsminister Kosmo var vert for besøket, og han inviterte sin russiske kollega til neste dag å inspisere en hvilken som helst norsk militæravdeling han måtte ønske. Marskalk Grachev valgte ubåtvåpenet i Haakonsvern. Som ubåtvåpenets daværende sjef fikk jeg på meget kort varsel hendene fulle.
Særlig godt husker jeg talene under lunsjen som avsluttet besøket. Grachev hadde vært øverstkommanderende for en luftlande-divisjon de siste årene av det russiske engasjement i Afghanistan. Han beskrev en håpløs kamp mot en krevende fiende. Da han som siste russiske soldat i sin avdeling vandret tilbake over grensen fra Afghanistan, følte han bare lettelse, og uttalte (sitat): «Jeg så meg ikke tilbake!» I sin svartale uttalte Kosmo stor respekt og takknemlighet for den russiske tilbaketrekking, og karakteriserte så vidt jeg husker den russiske beslutning som "modig".
Nederlaget i krigen i Afghanistan kommer til å få stor sikkerhetspolitisk betydning. Etter terrorangrepene 11. september 2001 hevdet kretsen rundt daværende president Bush, sammen med hans meningsfeller på begge sider av Atlanteren, at det for NATO var enten "out of area" eller "out of business". Skulle altså NATO ha noen berettigelse måtte alliansen utvide sitt mandat til å kunne gripe inn også utenfor allianseområdet.
I sympati og medfølelse etter terrorangrepene, og kanskje også etter påvirkning og press, gikk de allierte land med på mandat-endringen. Noen land, som Storbritannia og Danmark, gikk inn for dette med entusiasme. Andre, bl.a. Norge, var mer nølende og tvilende. Kanskje spilte det en rolle at president Bush proklamerte: "This is the time to count our friends, and those that are not with us are against us." (Dette er tiden for å telle våre venner, og de som ikke er med oss, er mot oss.)
Men det er ikke bare i Afghanistan man har "snudd kappen etter vinden." Også her hjemme har den politiske ledelse danset etter takten bestemt i Washington.
I en artikkel i Dagbladet 17. august 2021 siteres oberstløytnant og professor ved Forsvarets høgskole Tormod Heier: "Når soldater i felt heller ikke får nok lønn, og de allierte trekker seg ut, er det lett for de lokale styrkesjefene å inngå kompromisser med fienden. Å snu kappen etter vinden er en afghansk overlevelsesstrategi i et land uten sterke institusjoner."
Men det er ikke bare i Afghanistan man har "snudd kappen etter vinden." Også her hjemme har den politiske ledelse danset etter takten bestemt i Washington. Det er i grunnen ikke så underlig. For i internasjonal politikk, som i mye annet, er det makta som rår. Noen kaller det også for "kjøttvekta", selv foretrekker jeg begrepet "realpolitikk". Som et lite land i en utsatt stilling var det derfor lett å følge med på ferden mot Afghanistan. Men det i seg selv "sminker" ikke betydningen av nederlaget.
Det er altså virkeligheten man må forholde seg til, og den tilsier nå en klar og uhildet gjennomgang av NATOs fremtidige oppgave og rolle. En gjennomgang som må sikre at alliansen ikke kan benyttes som et militært redskap for å oppnå politiske målsettinger utenfor eget territorium. Og hvis gjennomgangen skulle vise at NATO uten et "out of area"- mandat ikke lenger har noen berettigelse gir svaret seg selv. Da er det naturlig at det blir et NATO "out of business".
Det vil i så fall ha store sikkerhetspolitiske følger for Norge, men det er en "eksersis" vi bare må gjennom. Å holde fast på en organisasjon uten reell berettigelse har liten hensikt. Det vil bare bidra til en sikkerhetspolitikk basert på illusjoner som kan bli en nasjonal "sovepute". Og sovende bør man ikke vandre gjennom denne verden. Til det er den altfor farlig!
Kommentarer? Gå til vår facebook-side eller send til post@argumentagder.no
Comentários